Barnehageteater for barnehagebarn

Bøkene om mysteriene i Kråkeslottet barnehage er av typen bøker som har stort gjenlesningspotensial for barna, men som jeg som forelder etter noen kvelder prøver å finne alternativer til. Det er snakk om en serie billedbøker, skrevet og illustrert av henholdsvis Lars Mæhle og Odd Henning Skyllingstad, der to barn, Leon og Live, liksom er detektiver som løser mysterier i barnehagen. «Barnehagekrim», står det utenpå bøkene. Hjemme hos oss har det gått i Hvem gikk med utesko inne? I den skal Leon og Live finne ut hvem som har dratt med seg søle inn. Det viser seg imidlertid at det ikke finnes noen skyldig person, men skotrekkene til pappaen til Mario er hullete! Det er altså ikke så veldig avanserte mysterier, og jeg tror grunnen til at jeg som forelder har lett etter andre bøker å lese, handler om at språket ikke bygger noen verden. Isteden haster det gjennom fortellingen på vei mot et svar, samtidig som svaret er av det minst interessante som skjer.

På scenen på Oslo Nye Trikkestallen er dette blitt helt annerledes. Knut Wiulsrød, som står for dramatiseringen, har tatt utgangspunkt i to andre bøker i serien: Hvem er bolletyven? og Hvem har tatt pølsene? I den første boken er det karneval i barnehagen, og en bolle blir borte på mystisk vis. I den andre er barna på tur i skogen, og pølsene blir borte. Begge gangene viser det seg at de «skyldige» ikke har hatt uedle hensikter. I den første har en voksen revet en bolle ned på gulvet ved et uhell, og i den andre er det en hund som har spist opp pølsene.

I forestillingen er det imidlertid ikke mysteriene som står i sentrum. Isteden står barnehagehverdagen frem som det viktigste. Det er fire skuespillere/dukkespillere på scenen, og alle barna er representert av dukker. Dukkene er laget av Marthe Brandt, og er veldig forseggjorte og artige. De ligner på tegningene i bøkene, og ser på mange måter ut som ordentlige barn samtidig som de er litt festlige og underlige. Dukkespillerne klarer også på godt vis å gi dem liv, sånn at alle dukkene føles som hele små personer. Det er ingen karikering eller lettvinte løsninger å spore i karakterspillet. Jeg må også skryte litt av haren som dukker opp i begynnelsen av andre del når barna skal på skogstur: «Den ser sinnssykt ekte ut, synes du ikke, pappa?», sa et barn bak meg ganske høyt. Jeg vet ikke om det barnet har sett så mange harer, men den var i hvert fall gitt en spennende livaktighet som gjorde hele scenen levende. Scenografien er enkel, men atmosfæren av barnehage og skogstur blir godt ivaretatt av Elin Grimstads animasjonsdesign på bakveggen.

I overkant gjenkjennelig? Forestillingen tok i bruk noen grep jeg ofte synes er malplasserte og irriterende i teater for barn. De hentet inn masse referanser til ting utenfor universet for å skape gjenkjennelseseffekter hos barna. Ofte synes jeg det er noe som gjøres når teaterskaperne ikke helt tør å stole på sin egen idé og er redde for at barna skal kjede seg. Her sang de, sammen med publikum, flere kjente barnesanger som Hjulene på bussen og Haren uti gresset. I tillegg hentet de inn Brannbamsen Bjørnis. Til opplysning for de som ikke er så bevandret i barnehagebarns underholdningsverden anno 2020, er Brannbamsen Bjørnis en stor teddybjørn med et menneske inni som driver brannvernsopplæring. Videoer med Bjørnis har veldig mange avspillinger på Youtube og er en stor hit blant de minste. I Mysteriene i Kråkeslottet barnehage var det allsang av En brann er ikke tull, du må ringe 110 mens en liten versjon av Bjørnis ble vist frem ytterst på scenen. Selv om brannvern er viktig, er det noe med kommersialiteten i dette som skurrer i meg.

Samtidig kan jeg ikke noe for at jeg synes en del av disse grepene jeg vanligvis er kritisk til, fungerer godt i denne forestillingen. Én grunn kan være at jeg hadde med meg et barn på nesten tre år som har vært veldig redd for teater. Hun er mørkredd og er tidligere blitt veldig skremt av en forestilling som inneholdt et troll . Også denne gangen ville hun ut av salen da det ble mørkt, men all gjenkjennelsen fra scenen trollbandt henne da lyset kom på igjen. Da de sang, visste hun øyeblikkelig hva hun skulle gjøre, og hun sang med på alle sangene hun kunne. Gjenkjennelige grep fra utenfor universet ble dermed det som dro henne inn i det, og da kunne dukkene og spillet få gjøre sin oppgave som kunstleverandør uten å virke skremmende.

Målgruppetilpasning Mysteriene i Kråkeslottet barnehage er en forestilling for barnehagebarn, og er sånn sett ganske spiss i sin tanke om målgruppe. Jeg hadde for ordens skyld også med meg en førsteklassing som tidligere har elsket boken om å gå med utesko inne, og hun syntes også det var fint, men forstod at det var laget for yngre barn. Jeg tenker derfor at målgruppen er barn fra rundt tre til fem/seks år. Denne tydelige henvendelsen til små barn legitimerte bruken av alle gjenkjennelsesfaktorene, men det hadde ikke fungert om ikke resten hadde vært såpass godt gjennomført. Det at dukkene og dukkespillet var så sjarmerende, og barnehagehverdagen så tydelig presentert, gav barnesangene en ramme de tross alt hører hjemme i. Forestillingen lykkes dermed med å skape en barnehageverden på scenen som kan gi både redde og tøffe småbarn en veldig fin opplevelse.