Åtte år i helvete

I norsk sammenheng er Pia Maria Roll en av dem som har kommet lengst i utforskningen og praktiseringen av et dokumentarisk uttrykk i teatret. Det har hun gjort ved blant annet å bruke såkalte ikkeskuespillere, med litt vekslende hell. Men i hennes forrige forestilling Ses i min nästa pjäs, mener jeg at den vedvarende dokumentariske eksperimenteringen hennes fikk sin definitive forløsning, med de enkle, sterke og vakre vitnesbyrdene fra en sjukepleier, en rørlegger og en eldre kvinne fra Oslo øst.

Med Nå løper vi, hvor historiene til to kurdiske flyktningbarn blir presentert, har hun tatt enda et steg videre, denne gangen inn i barnas verden. Men også videre i den forstand at barna, som nå er voksne, også selv er skuespillere, begge utdannet fra Nordic Black Theatres elevskole.

Sara og Buzhan Sara og Buzhan Baban er to av en stor søskenflokk som midt på 80-tallet, sammen med sin far og mor, ble tvunget på flukt fra irakisk Kurdistan. Dette var under krigen mellom Irak og Iran, og Saddam Hussein-regimet hadde startet sin forfølgelse av den kurdiske minoriteten.

Søsknene Baban har, som de sa, brukt en masse år på å ikke fortelle sin historie. At Pia Maria Roll nå har fått dem til å gjøre det likevel, vil jeg kalle en liten sensasjon. Det er åpenbart vanskelig for dem, men de står løpet ut. På den måten tar de ansvar for å formidle, innenfra, en av mange historier som de fleste av oss kun kjenner utenfra. Buzhan Baban har selv tidligere takket nei til en hovedrolle ved et større norsk teater med både lønn og gratis leilighet, fordi han ikke ville spille asylsøker.

– Jeg vil ikke bli satt i bås på grunn av min bakgrunn, sa han til magasinet Utrop i 2009. – Jeg har bodd mesteparten av mitt liv i Norge og føler meg norsk. Derfor mener jeg det er feil at jeg bare skal få tilbud om å spille typiske innvandrerroller, sa han den gangen.

Interaktivitet Jeg var til stede da Pia Maria Roll presenterte prosjektet på Scesam-symposiet i Fredrikstad våren 2014. Scesam er et utviklings-og forskningsprosjekt med spesielt fokus på såkalte interaktive dramaturgier. Den gangen uttrykte Roll skepsis til begrepet interaktivitet som hun mente hadde en ideologisk slagside. Et ytre sett passivt publikum er jo også deltakere i en interaktiv utveksling, selv om de ikke er med i forestillingen, i fysisk forstand. Jeg var derfor spent på hvordan hun ville løse den ”oppgaven”.

Det gjorde hun ved å åpne hele forestillingen med å la publikum og skuespillere bytte plass. Vi sto på scenegulvet på Brageteatret i Drammen mens skuespillerne og Roll selv sto på seteradene mens de presenterte problemstillingen og ba oss delta i oppbyggingen av scenografien. Som skulle bestå av en rekke figurer bygd opp av gråpapir påtegnet med tusj, og som flyktningbarna skulle bevege seg blant. Deretter fikk vi lov å sette oss.

Det hele starter med at Sara Baban finner fram og spiller av en gammeldags lydkassett med opptak av henne selv og faren. Hun er liten, og faren forsøker å lære henne en sang. Men det harmoniske familielivet skal snart bli erstattet av et helvete som skal vedvare i nesten åtte år. Faren får tilsendt en liste fra myndighetene over hvem som skal henrettes. Han advarer alle på listen, og de kommer seg i sikkerhet. Men det er også ensbetydende med at familien ikke kan bli værende. De legger ut på flukt, først til landsbygda, deretter til en flyktningleir på den iranske siden av grensa. Til tross for tilstedeværelsen av de mange gråpapirfigurene er det nærmest et fortellerteater vi blir presentert for. De to skuespillerne behersker på en liketil måte det å være på scenen. De har tilstedeværelse i mengder, de forteller og formidler med varme, sorg, humor, høyt energinivå og totalt fravær av bitterhet.

Unikt innblikk Vi som ser og lytter, får ta del i en historie hvor vi får et unikt direkte innblikk i hvordan disse små barna møter og takler de enorme utfordringene og prøvelsene de blir stilt overfor på sin åtte år lange infernalske vandring mot den forløsende beskjeden i 1993 om at de var godkjent som kvoteflyktninger og kunne reise til Norge og Tønsberg.

Historien har, til tross for at den er både opprivende og dypt rørende, en behagelig, harmonisk framdrift, hvor et gjennomgående grep er en telefonsamtale i nåtid mellom Sara og barnas mor. Pia Maria Roll har her, som mange ganger før, hatt Kai Johnsen med på laget som dramaturg. Det er åpenbart en heldig kombinasjon. Forsiktige fysiske, koreografiske inngrep ved Helle Siljeholm gir, sammen med det finstemte lydarbeidet til Jon Platou, det hele et fint, til tider litt skeivt preg.

Det morsomme og til tider fine visuelle – og interaktive – grepet er jeg imidlertid litt mindre sikker på. De publikumskonstruerte gråpapirfigurene kan til tider minne om vekselvis skremmende og dragende hufser og hattifnatter fra Mummitrollets univers, av og til om små hauger og fjellkonstruksjoner. Men konseptet virker i mine øyne ikke ferdig utviklet ennå. Det ble brukt mye oppmerksomhet, tid og energi på å bygge det hele opp, og det kan sikkert fungere som et inkluderende og involverende interaktivt grep. Når barna (fra 10 år og oppover) har deltatt i byggingen av scenen, vil de kanskje kjenne et ansvar for resten av forestillingen også. Men jeg tar meg selv, innimellom, i å lure på hvorfor de figurene egentlig står der. Fortellingen fungerer jo så fint i seg selv, også uten dem.

Testfasen Men alt tyder på at det skal jobbes mer med dette i tida framover. Premieren følges opp av en rekke lukkete forestillinger som skal teste produksjonen på elever fra 5-10. trinn og på voksne som jobber med unge flyktninger. Etter en åpen enkeltforestilling på Sentralen i Oslo i mars forsvinner forestillingen igjen, ifølge opplysninger jeg har fått, for så å dukke opp i regi av Brageteatret og Den kulturelle skolesekken i Buskerud til høsten. Våren 2017 settes den opp på Teater Ibsen i Skien.

Det kan synes som en snodig – og modig – måte å presentere den for verden på. De fleste ville nok ventet med premieren til testfasen var unnagjort, for så å spille forestillingen til den eventuelt har uttømt sitt potensial. Men hvorfor ikke? Like godt å gjøre seg ferdig med den plagsomme premieren for teaterpolitiet først som sist. Jeg tror ikke Roll og kompani har noe å frykte. Stoffet er modent og slo ut i full blomst ved første forsøk.

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.