Arven etter Odyssevs

Vår tids første publikummer var Odyssevs. Han kunne høre sirenene, men kunne ikke reagere i forhold til det han hørte, fordi han var bundet fast til masten.

Kurator Øystein Stene trakk fram Adornos filosofiske teori om det passive, eller passiviserte, publikummet da han innledet til avslutningsdebatt på Oslo International Acting Festival på Kunsthøgskolen i Oslo. I sju dager til ende har deltakerne beveget seg høyt og lavt mellom intervjuseanser, debatter, workshops, lesninger og performances. Temaet i år var begrepet publikum. Hva skjer når man tar inn publikum allerede i utviklingen av en forestilling? Hva vil det si å være i dialog med publikum som skuespiller?

Dette er spørsmål det neppe finnes noe entydig svar på, ettersom publikum aldri er en ensartet størrelse.

Oslo International Acting Festival avholdes for andre år på rad i samarbeid mellom Teaterhøgskolen og Norsk Skuespillersenter. Festivalen er et steg videre fra Skuespillersenterets Frilansfestival, som var en årlig begivenhet fram til 2011.

– Det finnes ikke noe sånt som et passivt publikum, repliserte Paolo Asso, italiensk regissør og skuespillerpedagog. Samtalen var av det nerdete slaget. Asso kunne vise til forskningsresultater foretatt på aper (!) som viste at publikum reagerer med den samme gruppen nerver som skuespilleren selv bruker i sin sceniske handling. Det er med andre ord liv i leiren ute i salen, det synes bare ikke utenpå.

Aksjonsteater Hver dag i festivalen startet med et intervju og påfølgende debatt eller faglig utveksling, fulgt opp av parallelle workshops. Festivalen hadde blant annet innhentet danske Fix & Foxy og amerikanske The Yes Men, som begge på litt ulike måter befinner seg innenfor en aksjonsteater-tradisjon som kan spores tilbake til dadaistene og situasjonistene. Ikke minst har den også forbindelseslinjer til Christiania-gruppen Solvognen, som er blitt legendariske for sine spektakulære teatrale aksjoner på 70-tallet.

Fix og Foxy. Foto: Chris Erichsen

De lune danskene Fix & Foxy har gjort slike ting som å iscenesette Leni Riefenstahls nazistiske propagandafilm Viljens Triumf i en nedlagt fabrikkbygning i København, der publikum ble pent nødt til å være hyllningskor for Hitler. De har "outsourcet” Det Kongelige Teaters årvisse paradeforestilling, det romantisk/aristokratiske bestillingsverket Elverhøj, til skuespillere fra Bangla Desh i den sosiale dumpingens og skomerket Nikes ånd i forestillingen Come on, Bangla Desh, just do it! I en teatral versjon av filmen Pretty Woman kjøpte de hver kveld en prostituert rett fra gata til å spille Julia Roberts´ rolle. Og så videre.

– Vi finner ikke opp noe nytt, svarte Fix & Foxy, eller Tue Biering og Jeppe Kristensen som de også heter, på spørsmål om hvilke skuespillmetoder de benytter seg av. – Det er opp til skuespillerne selv. Folk må gjerne ha metoder for acting, men det har ikke vi.

Det etiske aspektet Deler av publikum var opptatt av det etiske aspektet, særlig ved Pretty Woman. Hvor gikk den innkjøpte prostituerte hen etter den ferdige forestillingen? Hvordan hadde hun det? Spørsmålet har de fått mange ganger, og det gjør dem åpenbart oppgitte, fordi det tar for gitt at den prostituerte verken er blitt ordentlig behandlet eller er voksen nok til å ta vare på seg selv.

Er det deres misjon å få oss som publikummere til å ta ansvar?

– Ja, vi vil flytte dilemmaet fra et teoretisk til et praktisk plan, men vi er ikke i denne bransjen for å bli berømte av å skade folk, avsluttet Fix & Foxy den seansen.

Festivalen bød også på størrelser som franske Laurent Chétouane, en trendsettende regissør i Europa akkurat nå i tradisjonen etter DDR-dramatikeren Heiner Müller, amerikanske Richard Schechner, en veteran innen performancestudier, og en av grunnleggerne av The Wooster Group. Fra Portugal hadde man hentet Gisella Mendoza, kunstnerisk leder for The Theatre of the Oppressed, etter den brasilianske legenden Augusto Boals arbeid med teater som involverer publikum i en sosial og politisk bevisstgjøringsprosess.

Forheksende Å være flue på veggen under en av Laurent Chétouanes workshop-sesjoner var en nesten forheksende opplevelse. I halvannen time i strekk vandret de rundt 25 deltakerne stille rundt i rommet, stoppet opp, så på hverandre og ikke minst: Så hverandre. Ingen fysisk berøring var tillatt, men de var til tider så nær hverandre at de kunne kjenne hverandres pust og lufttrykket fra øyenvippene. Chétouane ga innimellom lavmælte instrukser som taust ble fulgt. I en slags zen-buddhistisk ånd ble hver enkelt deltaker en del av en større kropp. En organisme i stadig forandring, et sted preget av motstand og frustrasjon, et annet sted av harmoni og kjærlighet. Trykket ble for stort for en av deltakerne, som til slutt ikke klarte å slutte å vekselvis le og gråte.

Spennet mellom Fix & Foxy i den ene enden av skalaen og Laurent Chétouane i den andre er med andre ord enormt. Men Oslo International Acting Festival må uansett ha vært et vidunderlig sted å både styrke seg, søke tilflukt i og hente seg inn igjen i. Skuespillersenterets og Teaterhøgskolens samlete kompetanse ser her ut til å ha inngått i et lykkelig fellesskap.

-Det finnes ikke noe sånt som et passivt publikum, mener Paolo Asso. Foto: Chris Erichsen.

Debatt om nervesystemer I den før nevnte avslutningsdebatten var verken kuratoren eller flere av de vordende skuespillerne på publikumsplassene fornøyd med Paolo Assos vitenskapelige redegjørelse for den enkelte publikummers nervesystem. Savner man et mer utagerende publikum, slik Bjørnson & co. utgjorde i Christiania Theater på 1800- tallet? Det kunne virke sånn. Flere ganger ble spørsmålet stilt om hvordan man trener opp skuespillerne til å få publikum til å reagere. Asso satte en ettertrykkelig sluttstrek for den debatten:

– Ved å… eh… trene!

Men den endelige konklusjonen kom fra en dame på tredje rad: – Man må ikke forveksle stillhet med passivitet.

Videoopptak av konferansedelen av festivalen vil bli lagt ut på Kunsthøgskolens nettsider KHIO.no.