S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Runa Borch Skolseg, Solveig Styve Holte – 9. september 2015

Åpent brev til Jørn Mortensen, rektor ved KhiO

Kunsthøgskolen i Oslo, foto fra Wikipedia, Helge Høifødt


Publisert
9. september 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av
Runa Borch Skolseg
Solveig Styve Holte
Debatt Dans Teater

Del artikkelen
https://scenekunst.no/sak/apent-brev-til-jorn-mortensen-rektor-ved-khio/
Facebook

INNLEGG: Som student har man forventninger til at institusjonen man studerer ved skal være orientert om og ha innspill til hvem som bør være tilknyttet et studie, og det var frustrerende å oppleve at programmeringen i så stor grad var preget av tilfeldigheter, skriver de nyutdannede masterstudentene Runa Borch Skolseg og Solveig Styve Holte i et åpent brev til rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo, Jørn Mortensen.

Kjære Jørn!

Gratulerer med studiestart og med fire år som ny rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo. Skolen du er satt til å lede har et stort potensiale til å bli en kunstutdannelse for framtida. Men i dag har skolen strukturelle problemer gjennom manglende internasjonalisering, en kommunikasjon preget av frykt og et fravær av en oppdatert samtidig scenekunstnerisk praksis og diskurs i undervisningen.

Vi er begge nyutdanna masterstudenter fra to av skolens avdelinger, Scenetekst ved Teaterhøgskolen og Koreografi ved Balletthøgskolen. Vi har dessverre begge erfart et studieløp som framfor å gjøre oss visjonært rusta for kunstnerisk praksis, har vært mer opptatt av å avgrense og bekrefte eksisterende forestillinger av dramatikeren og koreografens posisjon. Det vil si at det har vært tålmodigheten vår med hvordan vi skulle overleve et rigid system som har blitt utfordret, ikke våre skapende og utøvende krefter som kunstnere. I et system der man er tre og tidvis bare to studenter på hver av spesialiseringene, og en til to professorer på disse få studentene, sier det seg selv at konstruktiv kritikk kan være vanskelig å ytre. Vi har i studiene våre begge forsøkt å påvirke våre respektive løp. Vi skriver nå til deg her på scenekunst.no for at problemene kan tas tak i på et nytt nivå, i solidaritet med framtidige studenter og for at KhiO skal bli en utdanningsinstitusjon som kan drive fram en nyskapende og grensesprengende kunstproduksjon framtida verdig.

Et masterstudium ved en kunsthøgskole forventes å skulle gi studentene erfaring i å forske og forberede dem på å etablere sin egen kunstpraksis. En vesentlig del av denne dannelsen skjer gjennom å få innsyn i og utfordres av andre kunstneres tenking og praksis både nasjonalt og internasjonalt.

I studieplanen til koreografi står det “Gjennom møte med ulike koreografiske metoder, innfallsvinkler og prinsipper skal studiet gi erfaring og innsikt i koreografisk praksis.” Videre heter det at studenten etter endt utdanning skal “kunne delta aktivt i den nasjonale og internasjonale koreografiske diskursen”.

I første studieår på master i koreografi hadde vi ingen workshop eller kurs med eksterne koreografer. Vi hadde et kurs med dramaturgen Sergej Pristas som var initert av en stipendiat og et med komponist Simon Steen-Andersen, initiert gjennom Musikkhøgskolen. På eget initiativ søkte jeg, Holte, til slutt støtte fra Fond for utøvende kunstnere for å arrangere en workshop med koreograf Mårten Spångberg, der skolen støttet reisen og stilte lokaler til disposisjon, samt la til rette for en åpen forelesning.

Solveig Styve Holte

Andre studieår fikk vi Wanda Golonka inn som gjestelærer fra skolen. Utover dette initierte vi studenter workshops med Stina Nyberg/Kim Hiortøy, Manuel Pelmus/ Mårten Spångberg og Mette Edvardsen, og i tillegg en samtale med Mette Ingvartsen. Bojana Cvejic og Chrysa Parkinson ble invitert av stipendiatene. Cvejic holdt et etterlengtet teorikurs i koreografi og Parkinson en kortere forelesning.

Verken ved undervisningen til Cvejic, Pristas, Nyberg, Hiortøy, Ingvartsen eller Edvardsen var professorene tilstede, bare ved kurset til Spångberg/ Pelmus og forelesningen til Parkinson. Det fantes ingen klare retningslinjer fra starten for om det var satt av midler for å få invitert inn gjestelærere eller ikke. Mot slutten av andre semester gav jeg, Holte, uttrykk for at jeg sterkt vurderte å forlate studiet, da det ikke svarte til sin egen studieplan. Jeg fikk da motvillig gehør for å invitere flere inn.

Å selv initiere kurs og workshops er tidkrevende i en studiehverdag som skal ha egen praksis i sentrum, og jeg brukte store deler av tredje semester på å forsøke å redde mitt eget undervisningsløp gjennom selv å bidra til å programmere min egen utdannelse. Som student har man forventninger til at institusjonen selv skal være orientert om og ha innspill til hvem som bør være tilknyttet et studie, og det var frustrerende å oppleve at programmeringen i så stor grad var preget av tilfeldigheter. Da professorene ved utdanningen sjelden deltok ved de kursene som ble initiert, ble kunnskap som kunne blitt tilført skolen, isolert til studentene og ikke en del av den videre dialogen med de fagansvarlige.

På master i scenetekst har det i løpet av to år kun vært en workshop og en internasjonal foreleser som var direkte tilknyttet spesialisering i scenetekst. Resterende workshops og internasjonale gjester har vært rettet mot de andre spesialiseringene i henholdsvis regi og skuespill. Flere ganger har jeg (Skolseg) kommet med forslag til dramatikere, dramaturger, scenekunstnere og koreografer, som Sara Stridsberg, Christian Lollike, Martin Crimp osv, men ingen ting skjedde og de økonomiske rammene var uklare og aldri kommunisert til studentene. Etter utdannelsen skal de fleste ut for å arbeide i en større internasjonal kontekst, og når denne konteksten i så liten grad finnes eller blir prioritert i utdannelsen, blir det et tap for studentene og for norsk scenekunsts fremtid.

Vi trodde at vi ved masterutdannelsene våre skulle nærme oss scenekunsten som en praksis som ble oppdatert og influert av sin samtid og bedrive forskning der vi insisterte på vår rett til å utforske og dyrke andre metoder enn de allerede gitte. I stedet ble vi servert en mal der vi ukritisk skulle reprodusere og konstituere etablerte hierarkier og produksjonsmetoder for koreografi og teater. I studieplanen til masterstudiet i teater med spesialisering i skuespill, regi, scenetekst og scenografi står det at studentene skal kunne vise samarbeidsevner på høyt nivå i forestillingsarbeid med fleksibel rollefordeling mellom skuespiller, regissør, dramatiker og scenograf. Dette har i liten grad vært praktisert. Skolens rollefordeling kan i dag oppleves mer konsekvent og gammeldags enn ved instutisjonsteatrene. Det finnes ingen klar praksis for alle spesialiseringer, for eksempel kan en registudent gjerne skrive en egen tekst fremfor å arbeide med den som er gitt av scenetekststudenten, mens det er ingen mulighet for scenetekststudenten å ha regi. Man reproduserer strukturen der regissøren er den suverene i teatret, i strid med egen studieplan – og dette produserer en ambivalens mellom masterstudentene ved de ulike spesialiseringene i teater.

I samme studieplan for teater står det at vi ved endt utdannelse skal kunne bruke kunnskap om nyere strømninger innen kunstteori og internasjonal samtidskunst i skapende arbeid. Under mine to år som student ved Teaterhøgskolen har vi kun hatt teoriundervisning i forbindelse med Tore Vagn Lids konseptperiode. Utover dette har teoriundervisning foregått sporadisk og virket lite planlagt eller rettet mot tekstfaget, ei heller mot andre felt vi har vist interesse for som kjønn, kunsthistorie eller musikk. Under en samtale med professor i teatervitenskap ved UiB, Knut Ove Arntzen, i vår, kom det fram at han hadde lagd en litteraturliste til oss på scenetekst i forbindelse med etableringen av studiet. Den ble vi aldri opplyst om og eller fikk tilgang på før i mai i år.

Runa Borch Skolseg

Vi har opplever at studieløpet har vært mer interessert i å opprettholde fortidige forståelser av hva dans, koreografi, tekst og teater er, fremfor å utfordre oss til å delta i denne definisjonen gjennom en ambisiøs kunstpraksis. Å bli utsatt for tilbakemeldinger som “du tenker for mye” eller “språket ditt er et problem”, burde man slippe som masterstudent. Å problematisere tenking og språk i 2015 er absurd. Spesielt all den tid både koreografi og scenetekst nettopp er knyttet til tegnet og kunstnerens evne til å formidle kunst og kunnskap til medstudenter, kollegaer, institusjoner og støtteordninger. Vi opplever at utdanningen slik den er i dag, verken vektlegger teori eller praksis. Den mangler en praksisnær undervisning som undersøker faget fra et fysisk eller skrivende ståsted. Dette fraværet kunne man tenke ble kompensert gjennom teori, men utdannelsene ruster heller ikke studentene sine i særlig grad til å nærme seg feltet fra et tenkende og konseptuelt ståsted. Fraværet av både praksisorientert undervisning og teoretisk fundamentering sender studentene ut i et ingenmannsland der de opplagte sannheter og automatiserte tilnærmingene til kunstproduksjon får råde.

Ballett- og Teaterhøgskolens masterutdannelser kvalifiserer til Nasjonalt Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid og andre relevante doktorgradsprogrammer og er slik en av landets fremste arena for forskning innen dans, teater og koreografi. Avdelingene må da være strukturert som en offentlig institusjon. Ved Balletthøgskolen er det bare stillingen som programansvarlig ved BA klassisk ballett som er på åremål, både de programansvarlige for MA koreografi, BA jazzdans og BA samtidsdans har vært på skolen siden 80- eller tidlig 90-tall. Samtlige av stipendiatene ved avdelingen har grunnutdannelsen sin fra KhiO. Avdelingen oppleves rigid og preget av en inneforståtthet som gjør at konstruktiv kritikk ofte blir tatt som personlige angrep og som produserer en fryktkultur mellom de ansatte og mellom studentene. Da sensor av masteroppgavene til scenetekst ble oppnevnt, var denne eksterne sensoren allerede tilknyttet avdelingen som nyansatt stipendiat. Interessen for å vende blikket utover glimrer med sitt fravær.

Vi skulle ønske skolen hadde hentet inspirasjon og tenkning fra lignende utdanninger internasjonalt, som DOCH eller Dramatiska Högskolan i Stockholm eller anvendt teatervitenskap i Giessen i Tyskland, og at skolen hadde samarbeidet på tvers av avdelingene for å hente internasjonale kapasiteter. Vi kunne ønske oss et studentombud som kunne tatt tak i studentenes rettigheter, lagt til rette for et bedre læringsklima og etterprøvd at målene i studieplanen faktisk ble nådd.

I et brev til nye studenter ved KhiO skriver du det sivilisatoriske ligger i institusjonens dype humanistiske forpliktelse til å utforske hva det vil si å være et sosialt, kritisk, psykologisk, fysisk, og sansende menneske. Som studenter ved samme skole kan ikke vi si at institusjonen har gitt oss disse verktøyene. Som ny rektor håper vi at du våger å ta en debatt om hva slags kunstutdannelse våre masterutdannelser skal være og hvordan de skal tilføre studentene den kompetansen de fortjener. Om ikke, vil studiet forbli i fortida, isolert fra samtida, ute av stand til å ta seg av framtida, med andre ord; deres egne studenter.

Solveig Styve Holte, MA Koreografi & Runa Borch Skolseg, MA Scenetekst


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no