Åpen dramatikk

Da Bergen Dramatikkfestival gikk av stabelen for andre gang 25.-28.august i år, var det med en spennvidde på programmet som vitner om en festival med ambisjoner som bare har vokst seg større siden debuten i 2020. Først og fremst viste årets festival at dramatikkbegrepet kan være veldig vidt og romme et rikt mylder av tekst- og teaterforståelser og at tilblivelsesprosessen til hver enkelt dramatiske tekst er like forskjellig som kunstnerne bak. Det er mange måter å vise frem ny dramatikk på, og årets festival markerte seg spesielt gjennom flere gjennomarbeidede iscenesettelser.

Festivalen fant sted på Cornerteateret på Møhlenpris, og det kunstneriske programmet var satt sammen av i alt 13 scenetekster som ble vist som alt fra ferdigstilte produksjoner og arbeidsvisninger til iscenesatte lesninger. Blant disse var det kun tre tekster som stammet fra en åpen utlysning der festivaljuryen foretok et utvalg basert på 60 innsendte bidrag, mens resten av programmet var kuratert. I tillegg inneholdt festivalen et omfattende fagprogram med panelsamtaler, dramatikermøter, foredrag og en mesterklasse med Cecilie Løveid.

Å ta eierskap til egne historier

Til tross for at festivalen siden begynnelsen i 2020 har hatt som mål å løfte frem et mangfold av perspektiver og formspråk, hadde jeg i år en sterkere opplevelse enn sist av at programmeringen ønsker å rette blikket mot spørsmål som brenner i virkeligheten vi befinner oss i her og nå. Åpningskvelden startet med at dramatiker, scenekunstner og skuespiller Ibrahim Fazlic fremførte sin aktivistiske monolog Jeg skulle bare innom butikken og handle til middag alene på scenen. I et språk med korthugde, prosaiske setninger blir jeget vitne til en konfrontasjon mellom SIAN og en gruppe motdemonstranter, før han selv ender med å kaste steiner mot politiet i sinne over at de beskytter SIAN.

Urpremieren på skuespiller, regissør og dramatiker Linda Gathus skuespill Sukker behandlet i likhet med Fazlics tekst betente spørsmål. Gathu står bak både tekst, konsept og regi i forestillingen som ble spilt i en industrihall på Laksevåg Verft og tematiserer norsk kolonihistorie og rasisme. Scenografien er oppdelt i flere soner og utgjør en installasjon publikum kan utforske før forestillingen begynner: Midt på scenegulvet er et stort fat fullt av vann med små, flytende båter, i en annen sone er det et moderne kontor, i en tredje et 60-talls interiør, og langs den ene veggen står det hyller med gamle gjenstander.

I stykkets rammefortelling møter vi en melaninrik kunstner som presenterer utstillingsidéen sin for en museumsdirektør og en kurator. De overser idéen og oppfordrer henne isteden til å lete i sin egen og forfedrenes fortid for å «få frem lidelsen og fortelle sin historie». De tenker på parodisk vis på hva som er salgbart og er blinde for egen uvitenhet. Dette veves sammen med scener der en ung, svart mann kommer til Norge på slutten av 1600-tallet. Gathu mikser fragmentariske scener som beveger seg på tvers av tid og rom og bruker musikk, lydopptak, bevegelse og lys sammen med spilt dialog for å skape en likestilt dramaturgisk helhet i rommet, men finner aldri helt balansen mellom de visuelle og lydlige virkemidlene og den dramatiske teksten. Likevel vitner prosjektet om en stemme det er verdt å følge med på, og de overordnede spørsmålene Gathu stiller er aktuelle og brennbare: Hvordan skal man som minoritet ta eierskap til egen historie og hvordan skal den fortelles? Hvordan skal man fortelle sine foreldres historie uten å øve vold mot dem og redusere dem til ofre?

Førpremieren på Havet tar det det ikke gir av den norsk-somaliske samfunnsdebattanten, forfatteren og kritikeren Sumaya Jirde Ali, var en samproduksjon med Den Nationale Scene og ble vist på Store Scene på DNS. Teksten opplevdes som en fortsettelse eller et svar på Gathus Sukker og handler om den unge kvinnen Samiras fluktreise over Middelhavet fram til hun ender i Norge. Konfrontasjonen mellom Samira og bestemoren, som ikke har flyktet, og kjenner seg sviktet, er et sentralt tema. Når bestemoren sier «din historie vil ikke kunne fortelles uten at du forteller min, Samira», problematiserer Jirde Ali de etiske utfordringene og paradoksene som oppstår i tomrommet migranter støter på i egen identitetssøking. Førpremieren var uferdig, og scenografien, som besto av et lerret med videoprojeksjoner, søppelposer, tretønner og tre store sirkusliknende ringer som hang fra taket, var i veien for teksten. Forestillingen får en ny spilleperiode på Lille Scene når den ferdigstilles i november, og håpet må være at teksten kommer mer til sin rett da.

Svenske tilstander To andre verk som er naturlige å se i forlengelsen av både Gathu og Jirde Ali var den iscenesatte lesningen av Glömskans arkiv med de svenske poetene, dramatikerne og aktivistene Athena Farrokhzad og Felicia Mulinari og filmatiseringen av den svensk-kurdiske forfatteren Balsam Karams tekst Förlustens rumtid. Farrokhzad og Mulinari figurerer på festivalen for andre gang og presenterte et lyrisk bestillingsverk som kretser rundt den rasistiske volden i Malmö og minnes ofrene for den. Opplesningen var usedvanlig finstemt, med et tynt lag med så vidt hørbar musikk som fløt sammen med stemmene til poetene. Förlustens rumtid formidlet på sin side avmakten ved å være en annenrangs borger i et svensk samfunn gjennomsyret av rasisme.

Programpostene fremstår som iherdige forsøk på å sette dagsorden og aktivere nye sammenhenger mellom norsk og svensk dramatikk og samfunnsdebatt, men jeg satt igjen med en oppfatning av at de svenske forfatterne inngår i en mer litterær tradisjon og i et samfunnsklima som rett og slett ikke har samme sprengkraft og aktualitet i en norsk kontekst. Spesielt panelsamtalene i etterkant av visningene etterlot dette inntrykket hos meg. I samtalen «svenske tilstander» forsøkte man blant annet å trekke linjer mellom norsk og svensk dramatikk, men sammenlikningene ble overflatiske og generelle. Festivalen anstrenger seg for lite for å fortelle publikum hvorfor dette angår oss, og jeg savner at fagprogrammet stiller helt andre spørsmål og eksperimenterer med innfallsvinkler for å gi publikum nye og uventede veier inn i dramatikken.

Iscenesettelse og innpakning De tre vinnertekstene juryen hadde plukket ut var skrevet av erfarne dramatikere med fartstid i teaterbransjen. Iscenesettelsene av disse tekstene illustrerte to hovedtendenser som gjorde seg gjeldende under festivalen som helhet: Noen av visningene hadde skuespilleren som den fremste bærebjelken for teksten, og i kontrast til disse sto iscenesettelsene som like mye som teksten vektla regikonseptet og teaterproduksjonens mange virkemidler. Sistnevnte strategi gir ofte både skuespilleren og teksten mindre boltreplass, og flere ganger i løpet av visningene savnet jeg å se skuespillerne få sjansen til å utforske teksten på friere måter – slik som da Fazlic fremførte egen tekst på festivalens første dag.

Et ypperlig eksempel på skuespillere som fikk boltre seg med nettopp teksten i fokus, var urpremieren på dramatiker, scenograf og kostymedesigner Mari Hesjedals Mot regn, som var en av vinnertekstene fra åpen utlysning. I Mot regn fortelles historien om en mor med en nyfødt baby som opplever at en verden full av mennesker i nød trenger seg på samtidig som ekstremregn er i ferd med å oversvømme verden. Publikum sitter på stolrader på alle fire sider av scenegulvet mens skuespillerne veksler mellom å sitte på stoler ved publikum og spille på midten av scenegulvet. Det lot oss komme tett på. Også arbeidsvisningen av dramatiker og forfatter Hanne Ramsdals 24. etasje synliggjorde kraften i ordene og skuespillernes tolkning ved å la ensemblet få mye plass og ble spilt med et kvadratisk publikumsoppsett veldig likt det i Mot regn.

Iscenesettelsene av de to andre vinnertekstene, dramatiker Kristofer Grønskags tekst Distanse og Sara Li Stensruds tekst Stumfilm befant seg i motsatt ende av skalaen. Distanse skildrer en rekke mennesker og situasjoner som kretser rundt en gjerningsmann som har krasjet en isbil. De tilsynelatende dagligdagse dialogene slår sprekker, og et eksistensielt og urovekkende destruktivt mørke trenger seg frem. Tekstens veksling mellom nærhet og avstand er overført til scenen gjennom et konsept som leker seg masse med perspektiver. De tre skuespillerne står ved hvert sitt bord med legoklosser og legofigurer og blir live-filmet av et kamera mens de bytter på å spille mot hverandre og gjennom legofigurene. Denne liksom-verdenen skapte en sterk følelse av ubehag i meg, men overdøvet tidvis teksten.

Iscenesettelsen av Stumfilm skilte seg på sin side ut ved å lykkes med å kombinere en scenografisk idé med en intens skuespillerprestasjon. Stensruds tekst er tettpakket av poetiske bilder og starter med en sceneanvisning som beskriver et sideleie mens skuespiller Ine Marie Willmann ligger sidelengs med beina i været og strever med å holde posituren. Senere faller noe som likner en svær dyne ned fra taket, og Willmann pakker seg inn i den og forsvinner. Ikke bare blir hun på denne måten tidvis til en stor, bevegelig masse som overskrider den konkrete kroppen, men hun jobber aktivt rent fysisk med motstanden mellom sin egen kropp og teksten på scenen. Det er voldsomt og skjørt og helt egenartet.

Å romme nesten alt? Da jeg lørdag kveld så Runa Borch Skolsegs The Disorder of Desire og arbeidsvisningen til utøverne og koreografene Sterud/Kongsness, A BUTCH IS A BUTCH IS A BUTCH IS A BUTCH, tenkte jeg at det nesten ikke finnes grenser for hva Bergen Dramatikkfestival forsøker å romme. I førstnevnte arbeidsvisning har dramatiker Skolseg skrevet teksten, men hun har samarbeidet om konseptet med kostymedesigner Fredrik Floen, og resultatet er en scenisk verden der rutete draperier dekker scenen og utøverne fra topp til tå. Skolsegs tekst er full av karakterer, blander sammen en haug av referanser og beveger seg fra barnslig, navlebeskuende naivitet til høystemt patos. Når vi ikke kan se utøvernes ansikter og de synger replikkene i en gammeldags, resiterende stil, er det som om alle utsigelsesposisjonene viskes ut og de isteden opptrer som en svær, schizofren forvirret enhet. Det er et spennende prosjekt, men tipper for langt over i ironien.

A BUTCH IS A BUTCH IS A BUTCH IS A BUTCH er en feelgood hyllest til den skeive, maskuline kvinnen. DanserneMarte Reithaug Sterud og Ann-Christin Kongsness er ikledd maskuline klær fulle av selvtillit mens de blant annet gjentar variasjoner av setningen «a butch is a butch is a bucth is a butch», inspirert av Gertrude Steins dikt «Sacred Emily» fra 1913. Dette er klart også scenetekst. Likevel lurer jeg på hvilken plass prosjektet har på programmet til en dramatikkfestival, og hva kuratorene har tenkt rundt begrepet dramatikk i kurateringen. ?

Etter fire dager på en festival med stor bredde, overvar jeg til slutt en filmatisert lesning av Arne Lygres Du finnes, og jeg kjedet meg. Det er stor avstand mellom Sterud/Kongsness og Lygre som dramatikere, og i lys av de andre visningene jeg hadde sett, fremsto dessuten Lygre med ett som en veldig tradisjonell, litt utdatert dramatiker. I forbindelse med filmvisningen ble det arrangert en dramatikersamtale med ham, og han trakk åpenbart ekstra mange publikummere til en allerede godt besøkt festival. Men som ellers i fagprogrammet, ble samtalen veldig innforstått med masse referanser til formspråk og til forestillingen Tid for glede, som jeg tviler på om flertallet i publikum har sett fordi den bare er blitt spilt i Oslo.

Kombinasjonen av Skolseg, Sterud/Kongsness og Lygre befester helhetsinntrykket mitt av en festival som ikke helt vil stake ut noen definitiv kurs rundt hva dramatikk er eller skal være, men heller velger å være så inkluderende som mulig. Dette utgangspunktet gir grobunn for å spørre om hva vi skal med teksten i teatret og hva den bidrar med hvis den er likestilt med de andre virkemidlene i teaterrommet. Når festivalen opererer med en så åpen dramatikkforståelse, er det synd den ikke utnytter potensialet til å tematisere dette grundigere i fagprogrammet. Likevel er det liten tvil om at Bergen Dramatikkfestival besitter en risikovilje byens institusjonsteatre har all grunn til å misunne og at festivalen allerede utgjør et av denne teaterhøstens høydepunkt på Vestlandet.