Antydningens kunst

Mozarts Tryllefløyten er en av de aller mest spilte operaene i verden – den regnes ofte blant topp tre, sammen med Bizets Carmen og Verdis La traviata. Spørsmålet om hvorfor man velge å spille akkurat denne operaen, akkurat nå, fremfor noe litt mer utradisjonelt og spennende, er derfor enda større her enn i det øvrige ABC-repertoaret. I tillegg er Tryllefløyten spesielt velegnet for adapsjon til lokale språk og særegenheter, på grunn av mye talt dialog og mange ulike scener der noen få karakterer snakker mye og handler lite. Derfor har det å finne en original vri og/eller oversettelse nærmest fått sin egen forventningsdimensjon.

Bergen Nasjonale Operas innleide oppsetning – opprinnelig et samarbeid mellom De Nationale Opera i Amsterdam, English National Opera i London og Festival d’Aix-en-Provence – lykkes formidabelt med det første, uten engang å prøve på det andre. Handlingen er beholdt omtrent som den er, og både sang og tale er på tysk. Men en rekke små, fikse grep skaper nødvendig distanse til og skråblikk på den tross alt litt utdaterte og naive tematikken.

Ondskap og godhet Handlingen finner sted i et fiktivt univers der ondt står mot godt, og hevn og konflikt mot fornuft og opplysning. Det er både en eventyrfortelling med komiske innslag og en forsøksvis seriøs behandling av moralske og etiske temaer, ispedd en god dose frimurerisk tankegods og ditto symbolikk.

Prinsen Tamino sendes ut på tokt av Nattens dronning for å redde hennes datter Pamina fra den onde Sarastros klør, men det viser seg snart at det ikke er så selvsagt hvem som er ond og hvem som er god, når Sarastros visdoms- og opplysningssøkende orden trer frem. Også Paminas lojalitet settes på prøve, når hennes mor dukker opp og befaler henne å drepe Sarastro, mens hun på sin side har begynt å trekkes mot ordenens lys og visdom.

Illusjon i lek og alvor Michael Levines scenografi er tidløs og fleksibel. Scenen er svakt skråstilt, og midt over den henger en svær kvadratisk platting etter stålwirer i hvert hjørne. Den heves og senkes og skråstilles i alle retninger, og handlingen finner sted over, under og rundt den.

Bak, foran og på siden heves og senkes lerreter ned og viser ulike videoprojeksjoner. Noe av videomaterialet lages der og da, av en aktør (Seraphina Schweiger) som sitter til venstre på scenen og blant annet skriver og tegner med hvitt kritt på en tavle, mens andre bilder er et produkt av Finn Ross’ videodesign. I åpningsscenen kombineres for eksempel en enkel krittegning av en slange med en videoanimasjon av en mer naturtro utgave av arten som bukter seg lynraskt over alle skjermene. På høyre side av scenen er et lite utstyrsrom der en annen aktør (Ruth Sullivan) lager noen av lydeffektene som høres, kombinert med større bulder og brak fra høyttaleranlegget.

Denne blandingen av analoge og digitale, enkle og overdådige virkemidler fungerer eksepsjonelt godt. Kontrasten mellom den projiserte stjernehimmelen som fyller hele scenerommet når Nattens dronning dukker opp, og de prosaiske «fuglene» til Papageno – hvite ark brettet en enkelt gang, levendegjort av en rekke «dukkeførere» kledd i svart – er slående.

Orkesteret er helt integrert i teaterillusjonen og leken med den. «Fugleførerne» sitter først i orkestergraven og poserer som ordinære orkestermedlemmer, og når Tamino og Papageno vil spille på henholdsvis tryllefløyten og klokkespillet de har fått utdelt, henvender de seg til de respektive orkestermusikerne for at de skal spille for dem.

Denne blandingen av analogt og digitalt, og av enkle og overdådige virkemidler, fungerer virkelig godt. Det er også fabelaktig virkningsfullt å vise åpent frem hvordan alt sammen lages og med det si tydelig «dette er bare eventyr», samtidig som man også tviholder på illusjonen og aldri lar oss tvile på at karakterenes kvaler og prøvelser er liv og død for dem selv.

Krigshissere mot FN? Kanskje det er derfor regissør Simon McBurney kommer unna med at selve historien og konteksten her er vag og uspesifikk. Omtrent det eneste hintet til at vi befinner oss i en gitt tid eller på et gitt sted, finnes i Nicky Gillibrands kostymedesign. Stilen er nåtidig, dog likevel ganske nøytral. Dronningens håndlangere, De tre damene, er kledd i kamuflasjeuniformer. Sarastro og ordensmedlemmene er formelt antrukket i dresser og drakter i ulike sjatteringer av grått og svart. Pamina, og etter hvert også Tamino, er kledd i hvitt, som de uskyldens ubeskrevne blad de skal forestille å være.

Når ordenen samles, sitter de rundt et digert konferansebord med mikrofoner foran hver plass, som om de var delegater i et slags internasjonalt toppmøte. Kanskje kan dette leses som om krigen er vår tids ondskap og internasjonalt samarbeid er løsningen. Men det spørs hvor fritt samarbeidet vil bli, for når en avgjørelse skal stemmes over, styrer Sarastro vennlig, men bestemt avstemningen i havn med konsensus om eget forslag.

Nattens dronning fremstår svekket og gammel, uten at jeg har helt klart for meg hva det skal symbolisere. Hun klarer å gå noen skritt selv, men sitter for det meste i rullestol, som om «det onde» allerede står for fall idet operaen begynner.

Det omdiskuterte mantraet til Sarastro om at kvinner trenger å la seg lede av sterke menn presenteres uten aktualisering eller problematisering. Dermed er publikum henvist til all den litteraturen som allerede finnes der ute om hva dette betyr og ikke betyr. Det er som hele oppsetningen sier til publikum, med et megetsigende glimt i øyet: -Her har dere denne gamle operaen med alle dens rariteter – døm selv.

Operaskuespillere En annen ting som også er helt avgjørende for at dette blir såpass vellykket, er at samtlige sangere viser seg som gode skuespillere. Det er som sagt hele verket og kanskje også operasjangeren det tøyses litt med, mens rollefigurene sliter og strever med sitt på troverdig vis. Spesielt Thomas Oliemans som Papgeno har en uovertruffen komisk timing og bikker aldri over i slapstick og fjas.

Sanglig fungerer det meste helt fint og vel så det, men jeg savner de helt store kaskadene av overskudd som vi er blitt bortskjemt med her til lands de siste årene. Mari Eriksmoen (Pamina) synger lyrisk og skimrende med ektefølt innlevelse, men det virker som hun trekker seg litt i toppen. Rainelle Krause (Nattens dronning) har alt som skal til for å forsere det fryktinngytende leiet på adekvat vis, men lite prangende virtuositet utover det. Linard Vrielink gestalter Tamino med fast og spenstig tenorklang, men han virker litt spak i den store hallen.

Bortsett fra et unødvendig halsbrekkende tempo under ouverturen, som gjorte at noe av orkesterets artikulasjon forsvant, og noen partier med litt alternativ intonasjon blant strykerne, var operasjef Eivind Gullberg Jensen og Bergen filharmoniske orkester solide, med spesielt sporty prestasjoner av solistene på fløyte og klokkespill.

Alt i alt er denne oppsetningen en påminnelse om hva som er poenget med opera – en levende, pulserende fortelling som formidles gjennom mange sanseinntrykk samtidig, og som ikke lar seg fortelle på noen annen måte.