Antihierarkiske utfoldelser

Saturns platz av kunstnergruppa Wild at art (​​Ann-Cathrin Hertling og Siri Gjære) strekker seg utover både i tid og i sjangre. Arrangementet kan beskrives som et slags relasjonelt gesamtkunstwerk hvor musikere, skribenter og sangere bidrar med sporadiske kunstneriske innslag i løpet av en periode på fem dager. Som publikummer kan man komme og gå som man ønsker, og kunstverket er “åpent” i fire til elleve timer hver dag. Selv er jeg innom i en times tid på dagtid to av dagene og omtrent fire timer en kveld.

Ikke-hierarkisk hendelsesrom Mange vil kjenne igjen konseptet fra forgjengeren Saturns hage, som ble vist ved Rosendal teater i 2020. Teatret er arrangør nå også, men denne gangen vises verket inne i et av rommene i det nye kunsthuset Kjøpmannsgata ung kunst (K.U.K.). Her kommer man inn gjennom en dør på baksiden hvor det tidligere, før kunsthuset ble bygget, ble spilt bingo. Rommet hvor Saturns platz finner sted har beholdt sitt kallenavn, “Bingohallen”, men ligner i skrivende stund mest på et garasjesalg. Her er det hengt opp fargerike tøystykker langs veggene sammen med rustent bølgeblikk, gardintrapper og europaller. I midten av rommet ligger det flere madrasser og sitteunderlag som publikum kan sitte på, samt noen campingstoler og små bord. Rundt sittegruppene er det tettpakket med musikkinstrumenter samt arbeidsbord med mange forskjellige duppedingser: verktøy, lamper, kabler og stiklinger. Sentralt i rommet er det oppstilt vanndunker man kan forsyne seg av, og fra taket henger det lyslenker og en discokule. Med ujevne mellomrom begynner musikerne å synge eller spille alt fra utprøvende jamming til mer planlagt samspill. Musikken er allsidig: Tunge bassrytmer fra Mattis Kleppen avløses blant annet av Viktor Wilhelmsens joik. På et tidspunkt synges Alf Prøysens Lille Måltrost, andre ganger leser forfatter Marte Huke opp utdrag fra egne tekster med eksistensielle betraktninger om liv og barndom.

Snakk og sang Saturns platz har den overordnede rammen med en lang tidshorisont til felles med Saturns hage. Mange av de samme kunstnerne bidrar også i begge arrangementene. Det er likevel tydelige forskjeller mellom de to. Saturns hage utspilte seg i en black box med turkis-grønn lyssetting og trær hengende fra taket. Når jeg besøker Saturns platz på dagtid, er stedet blottet for denne type sensualitet. Dagslyset er skarpt inne i Bingohallen, og sammensetningen av ulike objekter virker litt mer tilfeldig og kaotisk enn hos forløperen. Å være til stede her oppleves for meg helt annerledes enn i Saturns hage, hvor jeg kunne slappe av i et mørkt hjørne mens kunsten oppsto ganske så kontinuerlig rundt meg. Under glasstaket i Bingohallen føler jeg meg derimot veldig synlig, og i perioder hvor kunstnerne ikke fremfører noe, hender det at jeg ikke vet hva jeg skal ta meg til – mange av de andre som er her har med venner de småprater med. Det blir litt kaféstemning over det hele. Kanskje er det meningen at jeg selv skal ta ansvar for å bli underholdt ved å snakke med folk eller ta i bruk noen av de mange objektene rundt meg, men det oppleves ikke naturlig. Jeg blir usikker på hva som er min rolle, og jeg føler meg uforberedt – kanskje burde jeg tatt med ei bok? I en liten halvtime er det først og fremst en barneflokk som tar beslag på oppmerksomheten. De gir seg i kast med instrumentene, hopper på madrassene og småkrangler seg i mellom. Artig for ungene, selvsagt, men ikke så givende kunstnerisk.

Strammere kveldsstemning Mens periodene når jeg besøker verket på dagtid er preget av løsrevne, mer eller mindre gjennomarbeidede kunstneriske innslag med lange pauser i mellom, er det en større helhet som møter meg på kveldstid. Nå får Ingrid Skanke Høsøiens lysdesign komme til sin rett, lyskasterne som er montert i taket og langs veggene senker et gyllent slør over lokalet. Det former rommet og tar meg bort fra det bråkete kafébordet til et annet, mer fortryllende sted. De kunstneriske innslagene oppstår oftere og er i større grad samkjørte. Når Hukes dikt smelter sammen med eksempelvis eggende trommeslag fra perkusjonist Tor Haugerud, blir lydbildet straks mer interessant i tillegg til at det som skjer oppleves unikt for situasjonen her og nå. Et høydepunkt er når flere av kunstnerne setter seg i midten av rommet med hver sin tromme. Trommingen, sammen med Wilhelmsens fengslende joik, tiltrekker seg alles oppmerksomhet. Her er publikum sammen i rytmene, konsentrert om noe utenfor oss selv som vi kan oppleve sammen. Her opplever jeg at det dannes et genuint fellesskap, noe jeg antar er en stor del av motivasjonen bak prosjektet.

Sånn sett er Saturns platz et kontrastfylt sted. Selv om jeg alltid er velkommen, kjenner jeg meg alene og til tider utilpass de gangene det ikke skjer stort. Det blir tydelig at noen publikummere kjenner hverandre og kunstnerne bedre enn andre. Da oppstår det flere små, isolerte fellesskap som man kan havne utenfor, og jeg får følelsen av å være på fest hos noen jeg ikke kjenner. Det er ikke så rart at det skjer, når den flate strukturen lar det være opp til publikum å organisere seg selv. Det hjelper å bli servert kaffe eller små matbiter, da skapes en regi hvor man blir inkludert, men disse sekvensene er fort overstått.

Fellesskapsdannende kunst Wild at art har i mange år laget kunst som unndrar seg definisjoner og som eksperimenterer med publikumsroller, tid og byrom. Prosjektene Popludium (2013), Gjestehus (2015) og All dressed up and nowhere to go (2017) fulgte denne oppskriften, noe som har ført til særegne og minneverdige opplevelser for min del. Det blir helt klart spennende når kunstnerne tør å la det uforutsigbare ta plass i arbeidet sitt, og når kunstverket strekker seg så langt ut i tid vil det naturligvis være flere innganger å vurdere verket ut fra. Siden Saturns platz er en hendelse i større grad enn en tradisjonell forestilling kan man si at alt som oppstår, enten det er skravling eller sang, er likeverdige deler av helheten. I praksis er det imidlertid det kunstneriske som gjør verket til noe mer enn en hvilken som helst møteplass – og som kan skape fellesskap på tvers av allerede etablerte relasjoner. Derfor skulle jeg gjerne sett at de kunstneriske rammene var tydeligere denne gang.