Anti-Fosse

”Berre dei som vil seg sjølv vondt, skriv for teatret” har Jon Fosse sagt. Etter godt og vel 40 skuespill erklærte han i 2013 at nok var nok.

Forutsigbart nok har det ikke gjort livet hans særlig lettere, skal vi tro et intervju med ham på Det Norske Teatrets nettside. Uansett: Med 40 til enhver tid tilgjengelige skuespill er det ingen fare for at de blir glemt. Jon Fosse er, etter Henrik Ibsen, den ubestridt mest spilte norske dramatikeren i verden. Og som kjent har han vært kandidat til Nobels litteraturpris i årevis – i likhet med årets vinner. Draum om hausten fra 1999 er ett av Fosses mest spilte stykker. I følge juryen som i 2013, på oppdrag fra Morgenbladet og Dramatikkens hus, innlemmet stykket i en norsk dramakanon, har det vært oppført mer enn tusen ganger.

Å sette opp Ibsen kan man, har det vist seg, gjøre hvorsomhelst og nårsomhelst, om ikke med like stor tyngde og relevans hver gang. Jon Fosse er det verre med, innbiller jeg meg. Det spesielle og svært konsekvente, ladete, knappe, rytmiske og poetiske språket legger noen potensielle føringer som er eller bør være en utfordring for enhver regissør.

Ikke-kronologisk Draum om hausten er ikke noe unntak. Denne lille og samtidig store fortellingen om kjærlighet, død og tyngende og irrasjonelle familiebånd inneholder i tillegg noen dramaturgiske og sceniske muligheter i kraft av den manglende kronologien. Episodene følger hverandre utfra en annen logikk enn tidslinjens, og det skaper potensielle uventede spenninger og åpninger i stoffet (lite kuriosum: det samme er for øvrig tilfellet med nobelprisvinner Bob Dylans selvbiografi Memoarer).

Hovedpersonene Han og Ho møter hverandre tilfeldig en høstdag på en kirkegård. Eller er det så tilfeldig? De har hatt en relasjon før og møtes i en livssituasjon preget av utilfredshet og ensomhet. Det utspiller seg et kjærlighetsdrama mellom dem av forbudt og sterkt erotisk karakter, som etter hvert involverer mannens foreldre og hans kone/ekskone.

Lyset i teatersalen gir den hvite streken på Jan Groths svarte sceneteppe et gyllent skjær. Når teppet går opp, kommer et høstlig scenerom til syne, med et tverrgående stillas dekket av greiner. Bevegelser i lyset gir en illusjon av yr i lufta. Alle stykkets figurer, kledd i ulike nyanser av blått, står bakerst på rad og kommer gående sakte mot scenekanten, så setter de opp farten og sammenhengen splittes opp. De sprer seg rundt på scenegolvet i en slags kaotisk orden, med tause, tilfeldige møter. Det er et magisk anslag som jeg der og da ønsket skulle vare lenge. Men de kommer raskt inn i folden igjen, går på rekke bort til scenekanten og starter replikkvekslingen, henvendt til publikum, som om de ombestemte seg underveis og ikke kunne komme raskt nok til poenget. Hvorfor dette hastverket? tenker jeg. Et hastverk som det skulle vise seg vedvarer gjennom mesteparten av forestillingen.

Tydelige valg Regissør Trine Wiggen har gjort noen tydelige – og modige – valg som langt på vei går på tvers av tekstens ånd; dempet det usagte, skrudd opp tempoet, forkortet det lange tosomme møtet mellom Han og Ho og dyrket tendensene til komikk og temperament som mest ligger i kim i originalteksten. Hun har svart på den manglende kronologien med blant annet å fordoble Han og Ho. I deler av forestillingen er det ene paret en slags drømmeutgave av det andre som taust utfører handlingene som liksom ligger i lufta. Det er scener fulle av spenning og et fint, avstemt samspill parene imellom; Iren Reppen/Gard Skagestad og Sara Khorami/Audun Sandem.

Det erotiske er tatt så langt ut som det antakelig er mulig og viser med all ønskelig tydelighet hvordan umiddelbar sex kan framstå som den nærmeste og letteste, om enn mest korttenkte, ”løsningen” på en utilfredsstillende livssituasjon.

Men selve navet i forestillingen er møtet og forholdet mellom mannen og hans mor, et klassisk og grotesk eksempel på psykisk incest. Janny Hoff Brekke spiller den dominerende, nevrotiske, overspente og konstant bablende mora med fantastisk timing og komisk spenst. Det er noe formfullendt i måten hun illustrerer og understreker sine selvrettferdige replikker på, med et lett spastisk kroppsspråk. Hun lar ingen andre komme ordentlig til orde, svarer på innvendinger med å gjenta og skru bebreidelsene rundt enda en omgang og fastslår til slutt – bare for at det ikke skal være løgn – at hun har rett, ved å kneise demonstrativt med nakken. Den voksne sønnen (Gard Skagestad) blir redusert til en stakkarslig, umoden, viljeløs mann hvis eneste svar på maktmisbruket er unnfallenhet og fravær.

Mannen taper Det er i det hele tatt mannen som her framstår som taperen, mens kvinnene til slutt forlater ham og sammen vandrer inn i mørket, uten at noen av dem dermed kommer spesielt godt ut av det. Det er både underholdende og vondt å se på.

Jeg skal passe meg for å framstå som en Fosse-purist, men jeg kommer likevel ikke bort fra at jeg underveis savnet noe av langsomheten og de åpne rommene som ligger innbakt i teksten. I stedet for å holde igjen blir alt – sorg, ensomhet, komikk, sex – spilt ut i full mundur, ekspressivt og direkte, til dels høylytt. Scene og sal blir fylt opp, store deler av underteksten fortrengt, og dermed vår mulighet til å kjenne etter i tausheten og ekkoet av det som blir sagt og gjort.

Kanskje løsningen er å glemme at det er Jon Fosse som har skrevet stykket? Neppe. Og forestillingen inneholder nok av fine øyeblikk og meningsbærende partier til å rettferdiggjøre sin eksistens, men altså: Janny Hoff Brekke!