Alt og ingenting - og terrorisme

Med demonstrasjonen mot Nationaltheatrets samarbeid med bl.a. det israelske nasjonalteatret Habima og et skarpt tilsvar fra teatersjef Hanne Tømta, var temperaturen foran premieren på Vi tygger på tidens knokler usedvanlig høy til en teaterforestilling å være. De kortklipte mennene med propper i ørene som sto i oppgangen til Amfiscenen bidro heller ikke til å dempe spenningen. Her skal legges til at det hele foregår i den urolige etterdønningen, med alt det innebærer, av massakren på medarbeiderne i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. Ikke bare er Vi tygger.. i seg selv en smått surrealistisk forestilling. Surrealismen ble her så å si realisme, på bakgrunn av ovennevnte sceneri.

Alt og ingenting Forestillingen er altså Nationaltheatrets bidrag til det internasjonale samarbeidsprosjektet Terrorisms, som skal ”belyse temaet terrorisme med kunstneriske virkemidler og skape dialog på tvers av landegrensene”.

Men: Vi tygger… handler om alt annet enn terrorisme! Eller rettere sagt handler det om alt – og ingenting.

Fire menn kledd i undertøy og slåbrok sitter på hver sin stol med hver sin gitar og spiller, synkront og repetitivt på én tone, mens en tilsynelatende endeløs liste over ”Ideer til lystbetonte aktiviteter” passerer over en skjerm på bakveggen. Her er ideer til alt fra å dra på stranda og gå på bar til å trene og engasjere seg politisk. Men i det ordet ”sex” dukker opp for første gang, sånn rundt idé nr hundre, inntrer en dissonans i gitarkompet. En dissonans som på ulike måter setter tonen for resten av forestillingen.

Seminar De fire mennene, som framstår med skuespillernes egne fornavn, har vært på seminar i det bibelske tidsrommet 40 dager og 40 netter. Dette beretter de om mer eller mindre kronologisk fra dag til dag. Det hele framstår som et kurs i det å takle hverdagen, omtrent som i det gamle testamentet. Og her er mye bibelsk absurditet. Det vrimler, som i Bibelen, av detaljerte beskrivelser av trivialiteter og lange oppramsinger, for eksempel av hvilken idrettsstjerne Helena kan ha vært utro med, og ender av en eller annen grunn opp med at det må ha vært Aksel Lund Svindal. (”Nei. Ikke si det er han!”)

Men som i Babels tårn er det ikke langt mellom digresjonene og misforståelsene, til tross for at de har vært på seminar sammen. De snakker forbi hverandre, omtrent som pensjonistene til Odd Børretzen og Julius Hougen. Plutselig faller noen ut, gir opp og legger seg til å sove i stedet el.l.

Men så er det på´n igjen – med noe helt annet – men de kommer seg ikke av flekken. Potensielle meningsbærende utsagn, som at de i gruppe 16 leste høyt fra Ayn Rands ”De som beveger verden”, får samme (eller egentlig litt mindre) oppmerksomhet som Espens beretning om at han har sluttet å gå på do og har gått over til å gjøre fra seg når det behager han, fordi han ikke har lyst til at det skal foregå på toalettets premisser. Og plutselig sier Ole Johan: ”Uansett. Eremitt, er gresk og betyr, ”ensom” eller ”ørken”. Det betyr begge ting. Så hvis du er ensom i ørkenen er du ”eremitt i eremitt”.”

Seinfeld Det hele minner til tider om de hesblesende, nevrotiske samtalene om absolutt ingenting i det TV-programmet som kanskje mer enn noe annet målbar 90-tallets ironigenerasjon: Seinfeld. Og det er nært beslektet med en annen Jonas Corell-Petersen oppsetning: Zoo, som gikk på Black Box Teater og Avant Garden høsten 2011. Da som nå handler det dels om innholdsløsheten i livene til den bortskjemte, hvite middelklasseungdommen. Det er til tider ubegripelig morsomt. På den måten nettopp det meningsløse kan være morsomt.

Men så kler de av seg, alle sammen, og forblir mer eller mindre avkledd i resten av forestillingen. Mye av ”handlingen” foregår nå i og rundt et basseng midt på scenen, med gjørme i. Nå er det liksom naturen og urkraften som overtar, men uten å overbevise. Også det er det noe keitete og lite rotfestet over.

Dissonans Den førnevnte dissonansen er mer eller mindre synlig og hørbar. Men den er der, som en slags sorgfull, forvirret, til tider fortvilet undertone. De fire herrene prøver, igjen og igjen, men de får det ikke til.

Det er vidunderlig spilt. Ole Johan, Olav, Espen og Sigurd har vært med å skape både tekst og forestilling. De er åpenbart hjemmevant i stoffet og nærmest bader i det, slik de bader i gjørma.

Linken til terrorisme og til hva som helst annet er det opp til tilskueren å finne selv – eller ikke. Men det er nærliggende å oppsøke den i forestillingens oppmerksomhet mot kombinasjonen av tomhet og selvdyrking – meningsløsheten satt i system. Vår tids Syriafarere er blitt sammenliknet med norsk ungdom som meldte seg frivillig på republikkens side i den spanske borgerkrigen. Jeg synes sammenlikningen med fascinasjonen for 70-tallets Baader Meinhof-terrorister er mer relevant. Både de og ml-bevegelsen ble av kloke folk kalt liberalismens ektefødte barn, noe jeg synes framstår som påfallende presist også i dag.

Vi tygger på tidens knokler er uforutsigbart, humoristisk og underholdende teater. Det er befriende renset for dogmatisk, teatralt plot – og kanskje fort glemt. Og hvis det ikke er det så lagrer det seg kanskje i underbevisstheten som en vedvarende humring man ikke helt vet hvor kommer fra.