Absurditetens genistreker

Helt forrest på scenen på Dansens Hus står det en brun lenestol med ryggen vendt mot oss, og det er en stor samling hvitt tøystoff i den. Rundt stolen er det en påfuglaktig kreasjon som skinner i det sterke lyset som treffer både scenen og oss i publikum. Så kommer scenemester Thabo Pule frem til lenestolen og løsner det lange hvite tøystoffet som om det var avstøpningen av mumiefunnene i Egypt denne uken. Her er det derimot ingen avdød kongelighet, men til vår store overraskelse, en høyst levende utøver, Albert Slindokuhle IBOKWE Khoza. Når det hvite kledet er tatt av, ser vi at hen er dekket med lag på lag med plastfolie fra topp til tåsamtidig som hen synger av full hals til operamusikk.

Projektivt prosjekt Projeksjoner, enten ved bruk av video eller speil, er et gjennomgående virkemiddel i forestillingen. Skjermen bak på scenen veksler mellom å vise oss utøveren selv som kutter og spiser appelsiner, og leker med en kniv på måter man som barn ble strengt advart mot å gjøre og å vise oss i publikummet våre egne reaksjoner. Appelsinscenen vekker engasjement og latter i salen, for den er så hinsides absurd. Selv må jeg vende blikket bort fordi det oppleves som såpass fryktinngytende samtidig som hensikten med dette oppleves utydelig og strukket ut i tid. Når dagens behov for vitamin C er møtt, kutter Albert selv vekk plastfolien, og bestemmer seg for å ta seg en liten dusj med en sprayflaske med ryggen til oss slik at vannet treffer noen på første og andre rad. Deretter blir to publikummere bedt om å hjelpe Albert med å vaske seg. “Your names are so bland. You are now Shaka Zulu and you, Gengis Khan”. Omdøpningen er morsom på scenen, men er også blodig alvor i en kolonial kontekst hvor navn slettes ikke er nøytrale, men uttrykk for makt. For å gå på den «offisielle» skolen i kolonitiden, var et engelsk navn en forutsetning. Mandela ble for eksempel omdøpt fra Rolihlahla til Nelson under apartheid Sør-Afrika og min egen far fikk navnet endret fra Sendeu til Titus i Tanzania, som var en britisk koloni da han begynte på skolen. Det er forfriskende å se hvite folk som vanligvis slipper, bli “tvunget” til å tilpasse andre normer enn vestlige, ofte er situasjonen stikk motsatt. Med dette tar Albert sitt første steg inn i en samfunnskommentar som preger forestillingens videre utvikling.

Krysninger og lureri Fra det røde, nattklubbaktige lyset som belyste publikummet, til de mange fanterier Albert utøvde på scenen, leste jeg sterke referanser til Yorubaguddommen Eleggua. Som ansvarlig for skøymakeri, dominerer estetikken knyttet til Eleggua forestillingen med dets absurde innspill. Men Eleggua har også hovedansvar for krysningspunkter, og Albert besitter en kropp hvor mange sosiale og marginaliserte identiteter møtes. Som svart, trans og stor er hens kropp sjelden å se i sceniske uttrykk. Siden den bryter med hvithet-, cis- og tynnhetsnormen, gir den innblikk i ytterst fremmede og til tider smertefulle realiteter. Når hen nærmer seg et speil, og veksler mellom å skjære grimaser og smile, gir det meg assosiasjoner til svartes manges måter å maskere sin lidelse i en fortsatt rasialisert virkelighet. Sør-Afrika har fremdeles et skarpt økonomisk, politisk og sosialt skille basert på hudfarge. Forstedene med gigantiske villaer, flotte hager og dyre biler, er ikke sjelden mindre enn et steinkast unna tettbebodde skur, hvor de svarte eller fargede personene som jobber for de hvite, bor. Svært mange kvinner arbeider som hushjelp. Av den grunn, fremstår vaskingen tidligere i forestillingen som en kortvarig inversjon av dette maktforholdet. Bruken av humor gjør en tung tematikk lettere å svelge og poenget enklere å forstå, og er dermed et treffende kunstnerisk grep.

Romantisk date med verdensleder “Do you Norwegians know what a Nubian Queen is?”, spør Albert i det hen skal sminke seg til det hen selv sier er en “viktig” date. Med tykk, svart øyekajal lik gammelegyptiske kongeligheter, leopardmønstret bukse og hvit toga, toppet av en med en isicholo, en tradisjonell hatt fra zulufolket i Sør-Afrika, er Albert klar for kveldens stevnemøte med ingen andre enn selveste Vladimir Putin, dansende taktløst i smoking på skjermen. Stevnemøtet starter med en uskyldig flørt, men viser seg å ha et mer alvorlig motiv: våpenforhandlinger. For Russlands fremste atomvåpen, lover Albert gull og diamanter, slik som de i de ti ringene hen har på seg for anledningen. En av de kommer fra samme gruve som kronjuvelen i Dronning Elizabeths krone, som ble stjålet fra Sør-Afrika til England. Dette får frem hvordan politisk makt, om enn bare symbolsk, henger tett sammen med økonomisk og kulturell makt. Jeg leser det som en kommentar til debatten om å returnere kunst fra Vesten tilbake til det globale sør, hjem til deres rettmessige plass.

Absurditetens dag Premieredagen er allerede absurd før forestillingen begynner. En ambulansekapring, som ser ut til å være et mislykket terrorforsøk, har nettopp utspilt seg på Torshov i Oslo. Mens den hendelsen forblir urovekkende, er merkverdighetene i And So You See… tankevekkende. Den avslører absurditeten i at noe så trivielt som hudfarge, gjennom rasisme har fått dramatiske sosiopolitiske og økonomiske konsekvenser, og hva arven fra kolonitiden gjør med oss. “Colonization is made in such a way that makes the colonized hate themselves” sier Albert selv i ettersnakken. Dette selvhatet kan bidra til å forklare de handlingene noen afrikanere er villig til å utføre for å distansere seg fra egen svarthet. Kjemikalier til å rette hår og bleke hud, hvor især sistnevnte er vist seg å være spesielt farlig. Når eurosentrisme konfronteres, kan det miste sin hegemoniske posisjon og likestilles med andre kulturers bidrag. Kampanjen “Black is Beautiful” fra 1970-tallet var en del av å utfordre det globale skjønnhetshierarkiet som setter europeisk utseende øverst. Dekolonialisering er nemlig ikke et nullsumspill på samme måte som kolonialisering er det, det er snarere tvert imot, en berikelse. Tilstedeværelsen av en større, svart transperson på scenen er banebrytende fordi det gir andre perspektiver enn de normerte. Slikt arbeid er med på å utvide vår forståelse av kunst, omverdenen og om hverandre. And So You See… er en konstruktiv del av denne prosessen.