Jon Øivind Ness er Oslo-Filharmoniens komponistprofil i 2012-2013. Orkesteret har besluttet å knytte til seg en komponist og en utøver hver sesong. Musikerprofilen denne sesongen er cellisten Truls Mørk..
Ness er fra Inderøya i Nord-Trøndelag. Han studerte klassisk gitar ved Norges musikkhøgskole fra 1987. Fra 1989 studerte han komposisjon samme sted med bl.a. Olav Anton Thommessen, Lasse Thoresen, Bjørn Kruse og Ragnar Søderlind. Ness fikk sitt gjennombrudd som komponist med verket Schatten i 1994. Han har siden blitt tildelt Edvardprisen to ganger, for verkene Cascading Ordure i 1997 og Dangerous Kitten i 2000.
SESONGÅPNING: Onsdag åpner Oslo-Filharmonien høsten med et nyskrevet verk av Jon Øivind Ness. Det har fått tittelen 22/7. – Det handler om alt som skjedde etterpå, sier han. – Men jeg er i tvil. Er det mulig å skrive musikk om dette?
INTERVJU: Denne sesongen er Ness tilknyttet Oslo-Filharmonien som orkesterets komponistprofil. I fjor sommer satt han og skrev musikk for korps.
– Jeg var ikke direkte berørt av terrorangrepene, bare på den måten alle i Norge ble berørt. Jeg kjenner ingen som ble rammet. Men jeg kjenner mange som kjenner noen. Slik tror jeg det er for de fleste nordmenn.
Korpsstykket måtte legges vekk.
– Jeg klarte ikke å jobbe ordentlig på flere uker. Det var vanskelig å konsentrere seg. Jeg gikk tur i skogen, tenkte, prøvde å få det på avstand.
Da han etter hvert satte seg ned igjen, kom orkestermusikken som Filharmonien spiller denne uken.
– Det var en reaksjon som måtte ut. Jeg så et intervju med kunstneren Håkon Bleken på NRK, der han sa at dette var den største sorgen han hadde kjent på noensinne. Mannen er 90 år. Han må ha kjent på noen sorger.
Et stykke ut i komposisjonsprosessen ringte Oslo-Filharmonien. De fortalte at de ville knytte til seg en norsk komponist for hele neste sesong, og at de ønsket at det skulle være Ness. Det ble snakk om en bestilling.
– Jeg fortalte dem hva jeg arbeidet med, og så ble det slik.
Da jeg så at du hadde laget et verk med tittelen 22. juli, ble jeg overrasket. Du arbeider jo ofte med musikalske referanser, men jeg ville ikke tenkt at du ville lage et politisk verk.
– Det er ikke et politisk verk. For meg er det et uttrykk for alt som skjedde etterpå. Rosetog. Kirkeklokker.
Har du komponert et rosetog?
– Ja… huff, det høres banalt ut. Jeg har skrevet iterasjoner og forsiringer for treblåserne. Hele orkesteret unntatt slagverk har også partier der jeg har forestilt meg kirkeklokker som knuser. Det er veldig enkle bilder. Mye samtidsmusikk er opptatt av å abstrahere. Det å arbeide med et såpass direkte uttrykk, å bevege meg på grensen til det banale, har vært spesielt.
Kirkeklokker er jo et kjent motiv i norsk musikk. Grieg har brukt det, Arne Nordheim kom stadig tilbake til dem, Asbjørn Schaathun har parafrasert Grieg. Det var en fin tråd.
– Det har jeg faktisk ikke tenkt på. Og mine klokker knuser. Men du har kanskje rett.
Det abstrakte i det 20. århundres musikk som du snakker om, var jo også opprinnelig en reaksjon på noe veldig brutalt.
– Det er vanskelig å sammenligne. Alle drap er jo en total ødeleggelse. Men veldig mange komponister skiftet stil både etter første og annen verdenskrig. Etter første verdenskrig gikk mange over til et neoklassisk uttrykk, siden det ekspresjonistiske og primitive ble assosiert med strømningene som førte til krigen. Og etterkrigsmodernismen etter annen verdenskrig var jo en reaksjon på en total ødeleggelse av menneskeheten.
Men ditt verk endte ikke i det abstrakte?
– Nei, denne gangen har jeg skrevet veldig direkte musikk.
Var det vanskelig å skrive?
– Det var ikke vanskelig å skrive, men det har vært vanskelig etterpå. Jeg var veldig i tvil da jeg leverte fra meg musikken, og jeg tviler fortsatt. Går dette an? Er det mulig å gjøre denne koblingen? Jeg står fullstendig for det på et personlig plan. Men jeg er redd for at det på noen måte skal oppfattes som respektløst. Selve hendelsene er knapt til stede i stykket. Musikken er en reaksjon, min reaksjon, på det som skjedde 22. juli.
Forholder verket ditt seg til en tradisjon?
– Jeg vet ikke. På en måte har det gammeldagse, litt arkaiske rammer. Kanskje det går an å kalle det sørgemusikk.
Legger du noe religiøst i det?
Nei. Eller, kirkeklokkene er jo et religiøst symbol. Men mine klokker brister, som sagt. Det er et enkelt bilde på en følelse som var sterk for min egen del, og jeg håper den kan være mulig å kjenne igjen. Men man er selvsagt også fri til å høre musikken som musikk, uten å tenke på alt dette.
Hvordan reagerte musikerne?
Nå begynner komponisten å le.
– De reagerte ikke. Det var første prøve i dag, men sjefdirigenten hadde fått feil noter. Det ble mye stress og mas rundt det, og nå er det ikke flere prøver. Det er en sitteprøve på selve konsertdagen.
Men Jon Øivind Ness er full av lovord om det å være knyttet til Oslo-Filharmonien og tror at å samarbeide over lengre tid vil gi stort utbytte for begge parter.
– Det er et veldig fint initiativ fra Filharmoniens side. Som komponist blir jeg ydmyk, det er en helt uvurderlig mulighet. Særlig fordi jeg merker at dette er noe orkesteret vil, det kommer fra dem. Det er et godt utgangspunkt.
Scenekunst.no A/S
Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.
Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.
