Å se ut som man er fra Uganda

I det debatten om hudfarge på scenen stilnet, dukket en video opp i feeden min på fjesboka der regissør (og komiker) Vidar Magnussen fomlete forklarer at Det Norske Teatret søker etter skuespillere og sangere med samme farge som veggene i salen på Hovudscenen (de er brune).

Anledningen er at teatret neste år setter opp musikalen The Book of Mormon.

Hva slags musikal er dette, Vidar Magnussen?

– The Book of Mormon har vært en kjempesuksess i London og New York. Den er skrevet av Robert Lopez, Trey Parker og Matt Stone. De to siste er kjent for å stå bak animasjonsserien South Park, men de er også vokst opp i nær kontakt med mormonerkirken i Colorado. Musikalen handler om to misjonærer fra mormonerkirken som forsøker å frelse innbyggerne i en liten, avsidesliggende landsby i Uganda.

Uganderne i musikalen er visstnok ikke spesielt interessert i misjonærenes budskap, fordi de har mer presserende problemer å bale med, som AIDS, sult og krig.

Flere stykker i Det Norske Teatrets program den siste tiden har kretset rundt religion. I 2013 rullet teatret ut hele Bibelen. Nylig hadde forestillingen Etterlyst: Jesus premiere, med nyskrevne tekster og musikk av prest og musiker Bjørn Eidsvåg. Og deretter altså misjonærer i Uganda – via Broadway. På ett vis en relevant stripe forestillinger i en verden der religion får stadig mer å si.

Hvorfor sette opp The Book of Mormon i Norge?

– The Book of Mormon er intelligent og morsom religionskritikk. Jeg vil si den er like kritisk som Monty Pythons Life of Brian var da den kom på 1970-tallet. Nordmenn har som alle andre valfartet til West End for å se denne musikalen. Religioner trenger at vi tuller med dem. Da forestillingen gikk på Broadway, sa også mormonerkirken at såpass må vi tåle. I alle fall sa de det i begynnelsen – de skal visst ha snudd og blitt mer skeptiske etter hvert. Men kritikken er absolutt gjort med kjærlighet.

Men et sånt plot – risikerer ikke det å gi et karikert bilde også av Uganda, eller for den del av Afrika?

– Forestillingen unngår slike karikaturer. Jeg synes de ugandiske karakterene framstilles som ekte og hele mennesker. Det er for eksempel en fin scene der en ung jente i landsbyen skjeller ut sin egen Gud når hun skjønner det meningsløse i budskapet fra misjonærene som hun en stund ser opp til.

I Norge er det trolig vanskelig å annonsere etter folk som har en bestemt hudfarge. Utlysningen spør derfor blant annet etter “utøvarar som vil spele landsbybebuarar frå Uganda”.

Hvordan har dere tenkt å forholde dere til det på audition, kan en etnisk norsk skuespiller bli vurdert for en rolle som ugandisk landsbyboer?

– Vi trenger skuespillere og sangere som ser ut som om de er fra Uganda, sier regissør Vidar Magnussen. – Vi har ikke lov til å gjøre det annerledes, det står i kontrakten med rettighetshaverne.

Hvordan er en slik forutsetning formulert?

– Det er jo der det er så mange fallgruver. Videoen er et uttrykk for min egen usikkerhet rundt hvilke ord som er riktige å bruke. I kontrakten mener jeg det står noe om at det skal castes etnisk riktig.

Kommer dere til å finne nok skuespillere som vil spille ugandiske landsbyboere som skal frelses?

– Ja, det er jeg ikke redd for i det hele tatt. Dette stykket sparker aldri i feil retning. Det er religionen som får gjennomgå, alle rollefigurene blir på hver sin måte elsket for det de gjør.