Å mestre en tilstand

Når utøverne i Carte Blanche sakte stiller seg mellom publikum i Studio Bergen i begynnelsen av BIRGET; Ways to deal, ways to heal hører jeg plutselig lyden av en kjent stemme fra et lydopptak. Det tar likevel litt tid før jeg skjønner at det er Kong Harald. Fra en avlang svart, liten bærbar høyttaler som bæres av én av utøverne, spilles kongens tale fra åpningen av Sametinget i 1997 der han ber om unnskyldning for uretten den norske staten har påført samene. Plutselig får jeg øye på en enkel slede i mørkt tre med fastspent bagasje dekket av en blå plastpresenning. Utøverne trekker sleden langsomt gjennom folkemengden i foajeen og inn i scenerommet mens de ser på publikum. Det er noe alvorstungt i utøvernes tilstedeværelse som umiddelbart smitter over på meg.

I forandring Forestillingen er et samarbeid mellom koreografen og regissøren Elle Sofe Sara og kunstneren og arkitekten Joar Nango, som begge har samisk bakgrunn. De har på hver sin kant gjort seg bemerket med særegne prosjekter de siste årene – Nango var årets festspillutstiller under Festspillene i Bergen i 2020, og Sara vant Kritikerprisen i 2022 for forestillingen Vástadus Eana – The answer is land, som kombinerte joik, dans og sang og hadde urpremiere under Festspillene i Nord-Norge i 2021.

I programteksten til BIRGET; Ways to deal, ways to heal står det at det samiske uttrykket «birget» beskriver en tilstand av å mestre eller overleve i et miljø i endring. I arbeidet med forestillingen har Nango og Sara gjort intervjuer med samer om fornorskningen og statlige overgrep, og disse historiene er formidlet til utøverne som står på scenen. Forestillingen hadde opprinnelig premiere i Oslo i februar, og ifølge Sara og Nango er den en reaksjon på den norske Sannhets- og forsoningskommisjonen som ble oppnevnt av Stortinget i 2018 for å granske urett og fornorskingspolitikk overfor samer, kvener, norskfinner og skogfinner. Idag, 1. juni, la kommisjonen fram rapporten og tiltak om hvordan uretten kan rettes opp og forsoning kan skje. Den pågående Fosen-saken kompliserer imidlertid hele prosessen og utgjør et skår i tilliten mellom den norske staten og minoritetsbefolkningen. Hvordan skal man gå videre når Fosen-saken er blitt en verkende og akutt konflikt? Kvääniteatteri har sammen med Nationaltheatret og Festspillene i Bergen tatt initiativ til Norge lytter, en nasjonal forsoningsdugnad i form av en scenisk lesning av kommisjonens rapport fra Nationaltheatrets hovedscene. I skrivende stund foregår lesningen som også strømmes direkte på nrk.no.

Iscenesettelse av historier og erfaringer Snarere enn å gi klare svar på dette, er det nærliggende å lese Saras koreografi og Nangos scenografi som en iscenesettelse av erfaringene og livsformene til den samiske befolkningen. Materialer, objekter, kostymer, lyd, lys, musikk og bevegelse virker sammen i en likestilt helhet der nye detaljer og små forandringer i rommet stadig kommer til syne etter hvert som forestillingen skrider fram. Utøverne er kledd i treningstøy, og scenografien gir assosiasjoner til et slags nomadisk landskap: Bakerst langs sceneveggen henger grå, grønn, gul og hvit plastpresenning i snorer fra taket og på midten av scenegulvet strekker en tynn, lang trestamme seg hele veien fra gulvet til taket. Mens kong Haralds tale lyder som et monotont soundtrack, trekkes sleden bort til høyre på scenen. Parallelt med at fire-fem utøvere pakker ut gjenstander fra presenningen på sleden, beveger resten av ensemblet seg. De går, står og sitter i ulike posisjoner.

Litt etter litt spres gjenstandene og klesplaggene som er blitt pakket ut fra sleden blant utøverne i rommet: tau, sko, dusker, en koffert, en trekasse, en pelsjakke og diverse vevde plastjakker og hetter i ulike farger. Koreografien vokser ut av utøvernes små individuelle handlinger med objektene i rommet og gir meg assosiasjoner til et nomadesamfunn der alle utfører sine daglige oppgaver. En utøver tar på seg pelsjakken og bærer rundt på en trekasse, noen andre plasserer sko og klær utover en av presenningene, en annen slenger et tau rundt, mens andre ruller rundt eller blir sittende ved sleden og ser på en miniprojektor som projiserer en video av en samling folkedraktkledde samer som stirrer rett på publikum. Videoen har teksten «Live fra Guovdageaidnu» (Kautokeino), og jeg undrer meg over om det er koreografens familie vi ser. Uansett er det noe tilbakeholdt i ensemblets bevegelser og tilstedeværelse her som gjør inntrykk. Det er en slags undertrykt energi i kroppene, som om de forsøker å holde igjen en stille smerte eller sorg som hele tiden likevel presser seg fram.

Kolliderende sfærer Etter hvert glir Kong Haralds tale over i lydklipp fra spørretimer på Stortinget. Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol snakker om samers psykiske helse, og stemmen hennes blander seg med kraftig bass og trommer i komponist Anders Rimpis lyddesign. Samtidig blir koreografien mer intens, kollektiv og strekker seg energisk ut i hele rommet i et høyere tempo. Kort sagt: Når forestillingen begynner å sette seg i bestemte spor, tar den stadig nye vendinger. Utøverne kler seg i de vevde plastjakkene og beveger seg i felles formasjoner fram og tilbake i bestemte trinn, som i en folkedans.

Den store kontrasten mellom lydsporet og koreografien i forestillingens første halvdel skaper en veldig interessant spenning i materialet som gjensidig forsterker de ulike delene. Når jeg lytter til kongens ord og det byråkratiske, argumenterende politikerspråket fra spørretimene på Stortinget, opplever jeg at språket skaper en enorm distanse til de levde erfaringene det snakkes om. Mot denne lydlige bakgrunnen inviterer koreografien, scenografien, objektene og ensemblets tilstedeværelse til mer umiddelbare og intuitive måter å forstå og erfare tematikken på. Dette krever ikke at publikum leser en haug med debattinnlegg og juridiske utredninger – det er nok å være til stede sammen i denne black boxen. Gjennom å sette to kolliderende sfærer i spill i en åpen form, inviterer Sara og Nango til refleksjoner rundt hvem som eier og definerer historiene om den samiske befolkningen, uten å komme med entydige svar. Samtidig er den stadige flyttingen av objekter på scenen med på å skape et kaos og et prosessuelt preg jeg gjerne skulle sett at forestillingen gjorde enda mer ut av.

På tvers av scene og sal I flere av produksjonene Carte Blanche har gjort de siste årene har det blitt brukt ulike strategier for å bryte ned skillet mellom scene og sal. BIRGET; Ways to deal, ways to heal lykkes med å ta kontakten mellom publikum og utøvere enda et steg videre. Både gjennom å la forestillingen begynne utenfor selve black boxen og gjennom å la utøverne stadig møte publikums blikk kommer det som skjer på scenen veldig nært meg som publikummer. Mot slutten blir publikum selv deltakende når de sender store gule plastsekker som er gjemt under stolene i publikumsamfiet ned på scenen. Plastsekkene spres utover hele scenen mens vi hører et synthtungt lydbilde. Først står utøverne på hodet inne i og rundt materialene før de løper rundt og samler dem i en stor haug midt på scenen, som i en skulpturell installasjon. Når forestillingen ender i en felles, rytmisk klappesekvens der ensemblet står på rekke foran publikum og publikum prøver å klappe med, oppstår det likevel et fellesskap med bismak. Det har en stor symboleffekt at Carte Blanche gjør dette prosjektet, men i virkeligheten utenfor teatersalen har jobben med å skape forsoning bare så vidt begynt. Midt inne i alle lagene mellom kunst og virkelighet har Nango og Sara skapt en forestilling til ettertanke.