55 prosent empatisk?

– Som kunstner må du innimellom sløse bort alle mulighetene som systemet gir deg for derigjennom å få muligheten til å starte på nytt.

Uttalelsen ble avlevert under en «høring» på Meteorfestivalen i Bergen i 2015 av den svenske dramatikeren Ludvig Uhlbors. Han hadde da vært involvert i en serie hendelser som startet med at han som student ved Dramatiska Institutet i Stockholm ble stevnet for retten etter å ha lest en tekst om oralsex høyt for en skoleklasse. Deretter havnet han, som kunstnerisk leder for teatergruppa Institutet i Malmö, på kant med bevilgende myndigheter i Malmö kommune, noe han har redegjort for i boka Gjord obrukbar. Så «obrukbar» at «Jeg for min del skal nå prøve noe nytt: Å underlegge meg systemet, å gjøre som det forventes av meg», konkluderte han med på tampen av seminaret i Bergen.

I takt med tida Jeg vet ikke om det er dette som ligger bak valget hans om å søke seg til Oslo og KHiO og å kaste seg inn i det mer meditative universet til vår ikoniske nasjonale filosof Arne Næss, men det kan se sånn ut. Del to av trilogien om Arne Næss hadde oslopremiere (snart to år etter urpremieren på Teaterfestivalen i Fjaler) på samme dag som en partimåling i regi av Norstat viste at Miljøpartiet de Grønne, hvor Arne Næss var æresmedlem til sin død, snuser på ti-tallet og har gått forbi selveste Fremskrittspartiet. Kanskje dette er et tegn på at Uhlbors nå er i takt med tida og gjør som det forventes av han?

Noen offentlige figurer går liksom ved siden av deg gjennom livet og bidrar dermed, enten du vil eller ikke, til å gjøre deg til den du er. De siste åra har jeg sett forestillinger om flere av dem, blant annet Fredrik Fasting Torgersen, Arnold Juklerød og nå Arne Næss. Jeg tilhørte et av de utallige årskullene på forberedende prøver til universitetet, det i dag visstnok sterkt desimerte Ex. Phil., som måtte gjennom standardverket En del elementære logiske emner. At forfatteren framsto som en offentlig intellektuell ramp, fjellklatrer og bokser var avgjørende for at jeg åpnet meg for verket. Og ikke minst hans enkle, tindrende klare antimaterialistiske budskap midt i etterkrigstidens materialistiske eufori: Hva skal vi med alle disse tingene som ikke en gang gjør oss glade?

Dette siste er en essensiell del av grunnlaget for hans økofilosofí, eller økosofi som han kalte det, hvis «Dypøkologiske Plattform» enkelt sagt går ut på at alt liv har en verdi i seg selv og at mennesket må leve i pakt med naturen.

Tvergastein Ludvig Uhlbors og hans medarbeideres kunstneriske og eksistensielle prosjekt går ut på å gjenopplive, ikke bare denne filosofien og livsformen, men også Arne Næss selv! Som en del av forprosessen flyttet teamet inn i filosofens nærmest uinntakelige hytte Tvergastein ved Hallingskarvet, hvor de prøvde å leve slik de forestilte seg at han gjorde. Arne Næss: Gjenoppstandelsen kan dermed sees som en slags statusrapport fra denne forskningsekspedisjonen.

De to aktørene sitter inntil veggen, kledd i hvite laboratorieaktige klær, med Uhlbors bak miksebordet på den andre siden av rommet, som tekniker, konferansier og innspisker. Sistnevnte introduserer det hele med en liten redegjørelse for utgangspunktet, før Arturo Tovar og Kjersti Aas Stenby beretter om sine mer personlige innganger til materien. Stenby så for eksempel for første gang i sitt liv en ravn, som noen et helt annet sted i verden tidligere hadde utnevnt til hennes «spirituelle dyr». Noen videobilder av livet i eksil på Tvergastein vises. Siden tar regissøren igjen ordet for å introdusere Alexander Rishaugs forsøk på gjenskaping av lydbildet som utspiller seg på det værharde stedet. Det forklares at tilværelsen på Tvergastein var en læringsprosess i å «kjenne empati» og i å oppheve grensene mellom tid og rom, før aktørene forsøker å mane fram døde personer som angivelig har en relasjon til noen i publikum. Responsen er ikke overveldende og de fleste av dem må de bare «la gå».

Forestillingens kjerne Forestillingens, så vidt jeg kan se, kjerne og kunstneriske vendepunkt inntrer etter at sjefen har iført de to aktørene hver sin maske av bjørkebark og de utfører en slags dans til et suggererende, messende, repeterende lydbilde. Den minimalistiske koreografien er begrenset til noen få bevegelser med assosiasjoner til ritualisme, kjønn og noe som minner om kung fu. Det er vakkert, medrivende og kjennes, etter diverse forklaringer og mislykte forsøk på spiritisme, befriende. Så også det sterke, mildt sjokkarta uttrykket i aktørenes ansikter når Uhlbors befrir dem fra maskene.

Til slutt får, den for øvrig velspillende, Kjersti Aas Stenby, etter mye mas, hjelp av en publikummer til å legge hode, ansikt og kropp i de rette Arne Næss-foldene. Hun begynner å snakke som ham og oppfordrer publikum til å stille spørsmål, som til et orakel, noe flere av dem faktisk gjør. Svarene letes opp i en taus speiling mellom Stenby og Tovar og avgis deretter i form av korte konsentrater av noen Arne Næss-sitater, pussig nok avsagt som bastante, udiskutable dogmer.

Mens alt dette pågår kommer jeg, som jeg ofte gjør, til å tenke på barna mine som små. På vei til barnehagen måtte jeg rett som det var stoppe opp fordi sønnen min måtte trøste trærne. Hvert eneste av dem skulle omfavnes, koses med og hviskes til. Dattera mi kunne plutselig stoppe og stirre fjernt oppi femte veggen, kanskje fordi noe henvendte seg til henne. Da gjaldt det å ha god tid og la dem utføre sine ritualer i fred.

Oppriktigheten Like tålmodig er jeg ikke med relativt voksne mennesker som reiser ut i naturen for å «lære å kjenne empati» gjennom å bli, eller ikke bli, Arne Næss, selv om jeg har sympati med oppriktigheten som ligger i Uhlbors’ prosjekt. Og likevel: Sett fra et annet ståsted har leken med den innlevende skuespillerrollen og spørsmålene som ligger innbakt i den et potensial som peker utover seg selv. På spørsmål fra Uhlbors anslår Kjersti Aas Stenby at hun er «55 prosent Arne Næss». Det rene sprøyt, selvfølgelig, men likevel et godt kunstnerisk forslag som tåler å tenkes på.

Det problematiske ved denne forestillingen er ikke idégrunnlaget i seg selv, heller ikke den – eller de – kunstneriske tankegangene som preger arbeidet til Uhlbors og aktørene. Begge deler er på sett og vis uangripelige, hver for seg. Problemet oppstår i forholdet mellom de to; hva som sies og hva som gjøres. Hva som varsles og hva som kommer. Hva var for eksempel poenget med å utsette publikum for et semmert forsøk på spiritistisk seanse? Hvorfor funka det ikke? Fordi vi i publikum ikke er åpne nok for det? I så fall er det ikke vi, men Uhlbors og aktørene som bør gå i seg selv. Den typen «interaktivitet» får meg til å lengte etter den fjerde veggen. Den som reiste seg under det nydelige ordløse, musikalske bevegelsespartiet, etter at aktørene hadde vært ute og virret på kaotisk leting etter kontakt med fascinasjonsobjektet sitt.