Anne-Cécile Sibué-Birkeland er Black Box Teaters nye teatersjef fra 1. mai 2016. Hun startet sitt virke som daglig leder og produsent for selvstendige kompanier, blant dem den fransk-vietnamesiske koreografen Ea Sola. I 2004 grunnla hun produksjonsbyrået Bureau Cassiopée i Paris, som hun i dag driver dels fra Paris og dels fra Bergen. Sibué-Birkeland har samarbeidet med kunstnere som Gisele Vienne, Jonathan Capdevielle og Herman Diephuis over flere år. Siden 2012 har hun vært internasjonal rådgiver i Nouveau Theatre de Montreuil og arbeidet som kunstnerisk konsulent og rådgiver for arenaer, festivaler, kompanier og uavhengige kunstnere i Frankrike, Norge og internasjonalt. Hun er styremedlem i IETM, et internasjonalt nettverk av rundt 500 organisasjoner og enkeltpersoner som jobber med scenekunst og performative uttrykk.
- Et perfekt tidspunkt å overta på
-Jeg er først og fremst publikummer, ikke akademiker, sier Anne-Cécile Sibué-Birkeland. Hun vil bruke sin nye jobb som sjef på Black Box Teater til å forsterke det frie, norske scenekunstfeltet. Akkurat nå er et perfekt tidspunkt å overta Black Box Teater på. Det er blitt jobbet godt over flere år. Stedet har en klar identitet … Les mer
-Jeg er først og fremst publikummer, ikke akademiker, sier Anne-Cécile Sibué-Birkeland. Hun vil bruke sin nye jobb som sjef på Black Box Teater til å forsterke det frie, norske scenekunstfeltet.
Akkurat nå er et perfekt tidspunkt å overta Black Box Teater på. Det er blitt jobbet godt over flere år. Stedet har en klar identitet og et voksende, ungt og entusiastisk publikum. Så what´s next? Jeg har stor respekt for teatrets særegne tradisjoner og identitet. Det dreier seg ikke om å begynne på nytt, men å ta det hele et steg videre. Og forholdene ligger fantastisk til rette for det.
Jeg møter Anne-Cécile Sibué-Birkeland på hennes kontor for dagen, den tyskinspirerte kaféen Liebling på Grünerløkka, hvor hun avvikler en rekke møter i de intense dagene hun tilbringer i Oslo i forbindelse med ansettelsen, fra mai, som Black Box Teaters neste sjef.
Hun er oppvokst i Savoie i de franske Alpene og nå – fram til hun flytter til Oslo – bosatt i Paris og Bergen hvor hun, i begge byene, driver sitt byrå Cassiopée.
Utvidet produsentvirksomhet Byrået er en sjeldenhet innen scenekunstfeltet, driver med en utvidet produsentvirksomhet som inkluderer distribusjon, administrasjon, mentorvirksomhet og kunstnerisk rådgivning, samt konsulentvirkomhet for teatre, festivaler, kompanier og artister. Det konsentrerer seg om et fåtall scenekunstnere og kompanier som følges opp tett og over tid. Blant dem er Jonathan Capdevielle som vekket oppsikt med sin merkelige, selvbiografiske forestilling Saga, på BIT Teatergarasjens festival Meteor i Bergen i fjor høst.
I motsetning til hva man kanskje skulle tro, er hun ikke teaterviter.
– Nei, jeg er først og fremst publikummer, ikke akademiker. Jeg har min bakgrunn fra business school (l’Ecole Supérieure de Commerce de Nantes) og kulturmanagement. Men jeg har sett og lest en masse, jeg er stadig på leting og har nå jobbet i femten år med en rekke profilerte scenekunstnere. Jeg har også fulgt tett tilblivelsen og utviklingen av non-dans, også kalt konsept-dans, i Frankrike på midten av 90-tallet, bl.a. de første stykkene til Jerôme Bel, som har hatt stor innflytelse på nyere scenekunst. Fortell om noen av de du har jobbet med?
– En av de som sterkest har bidratt til å definere mitt forhold til scenekunsten er den vietnamesiske performancekunstneren Ea Sola. Hun har gjort et enestående og banebrytende arbeid for å gjøre et moderne scenespråk relevant for det postkoloniale Vietnam. Jeg jobbet med henne i tre år på 90-tallet og har siden da vært fanget. Siden traff jeg Gisèle Vienne.
Med sin multifasetterte inngang til materien, representerer hun en kunstnertype jeg vil jobbe mer med framover på Black Box Teater. Det dreier seg om å overskride grensene, å skape en kunstnerisk dialog mellom forskjellige uttrykk og former, som ikke låser fast uttrykket til en avgrenset sjanger.
Sparringpartner I ansettelsesintervjuene la hun fram et program som hun selvsagt ikke ønsker å si så mye om ennå, men det er tydelig at ansettelsen som teatersjef ikke representerer noe brudd med det hun nå har drevet med i en årrekke. Hun ser seg selv nå, og i fortsettelsen, som en sparringpartner for kunstnerne.
– Min virksomhet har i de femten årene jeg har drevet med den, ikke først og fremst handlet om å selge, men å finne den rette konteksten. Jeg har jobbet som et speilbilde av en kurator, på kunstnernes side. I stedet for å forsøke å tilpasse kunstnerne til en ferdigprodusert idé forsøker jeg å finne den sammenhengen som passer til deres kunstnerskap. Å få alle elementer som har inspirert dem og som er knyttet til deres arbeid, opp i dagen.
Dette er ingen hverdagslig sak i scenekunstmiljøet?
– Nei, det er påfallende få som tenker i de banene. Min orientering er internasjonal, eller rettere sagt interkontinental, samtidig er jeg veldig opptatt av å forsterke det norske feltet. Som sjef på Black Box Teater vil jeg satse på utvalgte norske kunstnere som jeg følger opp over tid. En viktig oppgave blir, ved dramaturgiske bidrag, å utfordre dem til å formulere og utvikle sine egne prosjekter.
Å definere sitt kunstnerskap Hvordan opplever du norske kunstnere i en sånn sammenheng, i forhold til viljen til å formulere sine prosjekter. Er det mange som er uvillige og helst bare vil være i fred med kunsten sin?
– Jeg står nært flere norske scenekunstnere. Jeg har fulgt dem over tid og opplever en grunnleggende vilje til å definere sitt eget kunstnerskap, men det er nok mange som mangler verktøyet. Men det er der vi kan hjelpe dem. I den sammenhengen vil jeg ansette en dramaturg på huset. Det kommer ofte til et punkt der man finner seg selv fastlåst i sine egne strukturer og idéer. Da trenger man noen som kommer utenfra og kan bidra til å forløse denne defineringsprosessen. Men jeg intervenerer ikke! Alt skal og må skje på kunstnerens og kunstnerskapets egne premisser.
– Jeg er vokst opp med den franske kritiske tenkningen, som det ligger en voldsom potensiell kraft i. Nå som alt splittes opp er den tenkningen under angrep. Da er det vår oppgave å gå til motangrep. Det er i realiteten et stort humanistisk prosjekt vi har gående. I mitt mentale kart er alt forbundet. Jeg har en sterk tro på kollektiv intelligens. Vi er sterkere når vi tenker sammen, sier Anne-Cécile Sibué-Birkeland
