Will og gal teateropplevelse

Runar Hodne er påtroppende teatersjef for Oslo Nye Teater. Hvis regien på denne Shakespearekomedien er ment som en programerklæring om hva som skal komme, kan det bli morsomt. Shakespeares komedier dreier seg om forelskelser, forvekslinger, forviklinger, forvirring og forundring. Helligtrekongersnatt, eller her «Hva du Will» scorer full pott her.

På kryss og tvers I landet Illyria er hertug Orsino forelsket i den vakre Olivia, men Olivia er i sorg og slipper ham aldri inn til seg. Da kommer det som nødhjelp fra Shakespeare selv at et skip forliser. Om bord er tvillingene Viola og Sebastian, men de kommer bort fra hverandre. De reddes, men begge tror den andre drukner. Viola reddes av Olivias narr, som får henne kledd opp i gutteklær. Tryggere det. Hun, eller han, går i tjeneste hos Orsino med et oppdrag: Å vinne Olivias hjerte for sin herre. Dette går jo ikke etter planen, for Olivia forelsker seg i budbringeren i stedet for Orsino, mens budbringeren selv forelsker seg i Orsino. Og så dukker broren Sebastian opp. Han er tvilling-lik sin søster i herreklær, de forelskede ser ikke forskjell. Det gjør ikke forviklingene mindre.

Kvikksølv-lik Forvirret selv? I Runar Hodnes regi vil du forbausende raskt få orden på forviklingene. Tenker man tilbake til Shakespeares tid, der unge gutter spilte kvinnerollene kunne det være verre: Da var altså Viola en ung gutt som spilte en ung kvinne som spilte en ung mann som forelsket seg i Olivia, spilt av en ung gutt som spilte en ung kvinne. I vår tid må vi nøye oss med at narren Fest, spilt av Gunnar Eirikson, er kledd ut som Freddy Mercury, uten at vi får noen forklaring på det. Den ville antageligvis bare forvirret oss mer. Eirikson skaper en egen kvikksølv-mystikk rundt sin rolle som arrangør av kveldens forviklinger. Den stemningen lager en god ramme rundt forvekslingsspillet – selv om scenene strekker tiden ut, til tider lovlig langt.

I Runar Hodnes regi leker man seg ikke bare med roller, men også med tidsbegrepet selv. Det er som tiden strekkes og tøyes i den badeanstalten Fest, eller er det Freddy, narrer oss inn i. Hele handlingen spiller seg ut i et bad, der både de utkledde og de avkledde kan forsvinne ut og inn av dører, alene eller sammen. Erlend Birkeland står bak bad og badstue som scenograf, han har laget et effektivt spillerom for løyene, med litt dybde i referansene. Selv dressjakkene (kostymer Alva Brosten) har åttitallsbredde. Det er fascinerende å se godt gjennomarbeidet og avansert regikunst i den brede underholdnings tjeneste. For å sitere en Dagblad-redaktør: Dette er tøv, men det er intelligent tøv.

Høydepunktet Høydepunktet i humoren er Stine Fevik som Malvolio. Hun, her som han, er den selvhøytidelige og selvfortrengte hovmesteren til Olivia. Som OCD-besatt ryddeansvarlig har han, som altså her spilles av en hun, de største problemer med å rydde i sitt indre, der hans driftsliv kretser rundt de underligste ting.

Når Orsinos lett drukne gjester sammen med tjenestejenta Maria også narrer Malivio til å tro at Olivia er hemmelig forelsket i ham, koker det simpelthen over i det lille hodet hans: Ikledd gule strømpebukser gjør han kur på verst tenkelig vis. Stine Feviks komediespill er en ren fryd å følge.

Blottet til lyst Henriette Faye Schjøll har også et fint grep på sin Olivia og hennes forelskelse, mens Karoline Schau har den rette energien som Maria. Her er ellers nok kjønnsskifter til å pirre heterokratiets i deres innerste og simpelthen nok nakne menn til i hvert fall nesten å sjokkere i Oslo Nye-publikummet.

Resultatet er langt mer humor enn spesielt troverdig kjærlighet. Det er en prestasjon. Shakespeares humor kan være vanskeligere å få til i dag enn hans kjærlighetskildring og hans dypere sjelegransking. For dette er slik det nyes publikum vil ha det. Slik Will nok bare ville more seg seg og sitt publikum da han skrev det.

Her lykkes teatret. Det lover bra.