Vrengt barokk

Den østerrikske dramatikeren Werner Schwab er det nærmeste scenetekstfeltet kommer en rockestjerne som døde en for tidlig død. I Kilden teaters oppsetning av hans skuespill Presidentinnene, står Øyvind Berg for den norske oversettelsen. På teatrets nettsider kaller Berg Schwab for «teatrets Kurt Cobain». Likhetene mellom Schwab og Cobain er kanskje ikke så veldig mange, men stort talent kombinert med opprør og selvdestruktiv oppførsel har en romantisk virkning, og både Schwab og Cobain hadde «kulhet» som del av sin kunstvirksomhet. Virkeligheten må ha vært mindre kul; Schwab drakk seg systematisk ihjel og ble funnet død første nyttårsdag 1994, en drøy måned før han skulle fylle 36 år. Presidentinnene var Schwabs første scenetekst. Det hadde urpremiere på Theater im Künstlerhaus i Wien i 1990 og handler om et møte mellom de tre vaskekonene Erna, Grete og Mariedl i den lille leiligheten til Erna. Erna lever egentlig sparsommelig sammen med sin voksne, fordrukne sønn Herrmann, men nå har hun plutselig anskaffet seg et fargefjernsyn og en pelslue. Hele stykket finner sted i Ernas leilighet, og de tre kvinnene akker seg over menn og barn, før de beveger seg inn i en nesten drømmeaktig sekvens. Der fantaserer alle tre om ting de ønsker skal skje, før alt dekonstrueres i siste scene. Teksten er full av referanser til den katolske kirken og Østerrikes forhold til nazismen. Den har sterke groteske innslag og et gjennomgående fokus på fordøyelse og kroppslige funksjoner. Det siste kommer hovedsakelig til uttrykk gjennom Mariedls fantasi om å rense tilstoppede toaletter uten hansker.

Barokk arbeiderestetikk

Når vi kommer inn i salen på Kilden, er veggene dekket med et glinsende stoff i en gullaktig farge. Stoffet bølger langs veggene sånn at det kan ligne litt på et hoppeslott. Jeg tror det skal representere innsiden av menneskekroppens tarmer. Når sceneteppet trekkes fra, får vi se et gammelt, slitt og rotete kjøkken. Det er i tråd med Schwabs sceneanvisninger, og scenograf Julia Herskovits har utstyrt dette kjøkkenet med massevis av nips og referanserike gjenstander. Veggene er fulle av bilder av pavepalasset i Vatikanstaten, pave Johannes Paul II, kors og religiøse ikoner. I tillegg er det en del hverdagslige objekter, kanskje viktigst er det mye vaskemidler. Det er litt ironisk med tanke på hvor skittent det er, men det henger sammen med kvinnenes yrke. På benken står det matvarer, som havregryn og fast food-emballasje. I tillegg til de religiøse objektene henger det mye pappemballasje fra bitteren Underberg på veggen, og et riksvåpen som ligner på nazi-Tysklands riksørn. På bordet ligger det røde julekuler med hakekors på rundt en julestjerneblomst, og i hjørnet av rommet står det en madonna-figur i menneskestørrelse. Både gjenstandene og interiøret plasserer forestillingen i tiden skuespillet ble skrevet i, noe som nesten er nødvendig for at referansene til Østerrikes nære historie skal gi mening. De tre kvinnene (Ulla Marie Broch, Ann Ingrid Fuglestveit og Nora Moseid) ser ut som levende døde. De er sminket hvite i ansiktet og sort rundt øynene. Med parykker, uflidd hår og utdaterte kostymer, er det som om de er blitt glemt igjen et sted for lenge siden. Når forestillingen begynner, har Erna funnet en pelslue på en søppeldynge. I Herskovits’ kostymedesign er pelsluen høy og blå, med en Davy Crocket-aktig hale. At denne trauste og konservative damen som drømmer om billig leverpostei og utflukter med slakteren som lager den, flotter seg med en syntetisk, glorete pelslue som gjør henne en halv meter høyere, bidrar til å skape et absurd rom. Det er også noe beckettsk i de mørke omgivelsene og den lattervekkende, dramaturgiske flatheten. Mengden gjenstander gir et overdådig uttrykk. Sammen med de utstuderte kostymene og kvinnenes kroppsspråk, gir estetikken meg en assosiasjon til en slags «vrengt barokk». Uttrykket er så mettet av tegn og ting, nips og ornamentering, og det gjøres på en så gjennomgående skitten, sjuskete og billig måte at det blir som en negasjon av den barokke overfloden. Også skuespillerne følger opp denne estetikken i sitt spill. Det ligger noe karnevalesk i måten skuespillerne angriper Schwabs rollefigurer på. De tolker kvinnerollene karikert og åpner for mye komedie, men de gir også rom til det mørke og fordreide. Schwabs skildring av kvinnene inneholder en del forakt, og det finnes et agg der, ikke bare mot samfunnet og de som tror på dets opprettholdelse, men også mot kvinnenes kropper og væremåte. Særlig fremstilles det som noe stygt i seg selv at disse kvinnene også har seksuelle begjær. Men i dette perspektivet, som man kan lure på om inneholder en dose misogyni, harseleres det også med hierarkiene . Det borgerlige livet blir snudd på hodet, og det samme blir fantasiene om dette livet. Kvinnene fremstår uutholdelige ikke fordi de er kvinner, renholdsarbeidere, fattige eller arbeiderklasse, men fordi de tar til takke med det livet de er blitt utdelt og finner glede i å dyrke sitt uhell. Østerrike og nazismen

Etter andre verdenskrig tok Tyskland et sterkt oppgjør med nazismen. I Østerrike, Hitlers fødeland, der menneskemengdene jublet da tyske soldater ankom i 1938 og hvis unge menn deltok i krigen på lik linje med de tyske, uteble oppgjøret. I et land som både før og etter krigen har vært preget av borgerskapets kultur, et sted for wienervals, wienerbrød, Wienerfilharmonien og nyttårskonserter, har konservatismen hatt et ekstra grep om samfunnsstrukturen. Schwab er ikke den eneste østerrikske forfatteren som i tekst har gjort opprør mot klam borgerlighet. Tvert imot tenker jeg på østerriksk litteratur som noe som har en særegen misantropi i seg, som i Thomas Bernhards poengterte overgivenhet, Ingeborg Bachmanns dystre modernisme eller Elfriede Jelineks maktkritiske destruksjonsdragning. I Marie Nikazms regi av Presidentinnene er oppgjøret med stat, kirke og nazisme plassert i forgrunnen. Når Erna snakker om betydningen av at presidenten i sin forrige tale snakket om «tilgivelse», rasler Grete med de nevnte hakekors-julekulene. Etter pause blir det plassert en stor ku på scenen. Kjøkkenet gjøres om til en stall, og kvinnene blir etter hvert til figurer fra juleevangeliet. Mariedl ser plutselig gravid ut, og hun føder snart en dukke som ligner på Hitler, som hun senere bysser nært brystet. Her sidestilles kirken og nazismen som idésystemer som tilrettelegger for makten. Forestillingen og teksten dekonstruerer den og viser frem ideologiens narrative strukturer og hvor absurd det er å tro på dem. I overskuddsregien til Nikazm blir avføringshumoren morsom i seg selv, men det oppstår også et lag der den folkelige komedien harseleres med og der underholdningen og fantasiene er det som hindrer folket i å få innsikt i sin egen posisjon. All bæsjen blir en representasjon av alt som stinker og det tannløse drittsamfunnet de befinner seg i. Vi snakker og skriver mye om både gammel og ny fascisme om dagen, men sjelden om hvor skitten den er, hvor fysisk undertrykkende de autoritære ideologiene setter seg fore å være og hvor meningsfullt det er for kunsten å plukke det fra hverandre. Presidentinnene er en møkkete overskuddsfest med sårt tiltrengt misantropi og dekonstruksjon av mening.