Vilje til å utfordre

Selv om Kristian Seltuns profesjon egentlig er dramaturgi, har han ikke jobbet så mye med det i løpet av sin karriere. For, som han sier selv, han har vært altfor opptatt med å være teatersjef. Først for Avant Garden i Trondheim, så for Black Box i Oslo. Fra 2010 av har han vært å finne på Trøndelag Teater.

Teatret har et publikumssnitt på omlag 100 000 besøk årlig, og 2015 innbragte hele ni Heddaprisnominasjoner, derav én pris. Og Seltun trives.

– Det er hinsides gøy å jobbe her, sier han.

– Ikke minst fordi jeg kan være hands-on på produksjoner. Her treffer jeg et større spekter av fagfolk enn jeg gjorde på Black Box Teater. Ta for eksempel musikaler – jeg er ingen musikalmann, men synes likevel det er utrolig festlig å jobbe med dem, fordi det yrer av liv på huset. Det gir annen type kompetanse inn enn om man kun skulle jobbe med drama, og over hele linjen finner man dyktige folk.

Seltun medgir at det kanskje ikke er ved musikalproduksjonene det er størst behov for hans ekspertise, men han liker å være involvert i alle kunstneriske prosesser som foregår på huset.

– Det er ikke jeg som står på scenen eller lager forestillingene, men jeg er involvert i utvikling av ideer og er i dialog med de involverte kunstnerne forut for prosjektene. Dette er en dialog jeg trives med. Jeg synes også det er viktig å ha en god og tett dialog med ensemblet – ikke bare fra produksjon til produksjon, men jeg ønsker virkelig å være til stede. Det viktig for meg som teatersjef å følge opp arbeidet.

Kristian Seltun. Foto: GT Nergaard

Samme sluttprodukt En teatersjef har varierte arbeidsoppgaver som innebærer alt fra idéutvikling til ren administrasjon. Kristian Seltun opplever som regel ikke at papirarbeidet kaster skygge over det kunstneriske.

– Til sist er stort sett alt som foregår på et teaterhus som dette rettet inn mot det samme sluttproduktet – nemlig det som skjer på scenen. Jeg synes ikke at de to tingene står i veien for hverandre, sier Seltun. – Ifølge tilbakemeldinger jeg får, involverer jeg meg mye mer i det administrative arbeidet og organisasjonsutviklingen enn det som har vært vanlig. Men det har nok med at det ikke er jeg som arbeider på scenen.

Seltun mener det er viktig at han som teatersjef er synlig i alle områder ved teateret. Han vil ikke være en som stenger seg inne på kontoret sitt for å ta beslutninger alene.

– Jeg forsøker å bruke folk rundt meg som høringsinstanser. Jeg leder en beslutningsprosess som mange andre deltar i. Veldig mange må bli hørt underveis, hvis ikke hadde produktet blitt elendig.

Å ha gode informasjonskanaler og fora for å fatte beslutninger, anser Seltun som særdeles viktig for at en teaterorganisasjon skal gå smidig rundt.

– Min erfaring er at så lenge folk til enhver tid er godt informert, så har de det samme grunnlaget for å snakke om ting. Da får man en sterk teateridentitet og de ansatte i alle plan blir engasjerte, sier han, og uttrykker en stor takknemlighet for å drive et teater som i følge ham har et slikt engasjement.

– Jeg opplever at jeg kan se det i de kunstneriske resultatene. Og tilbakemeldinger fra regissører er også at de synes det er fint å komme hit og jobbe, at ting er på stell, sier Seltun. – Selvfølgelig er det de som ikke synes noe er på stell, men generelt vil jeg si at Trøndelag Teater er et godt sted for å lage teaterkunst. Selv om det kan gå trått, så er det en leveringsvilje i staben. De viser en sterk lojalitet til timeplanen, og det blir alltid premiere!

Ut med trønderne Teatersjefen tiltrådte med ønsker om å ta sjanser og tørre å tenke nytt.

– Jeg har hatt en klar ambisjon helt fra starten av, og det har vært å utfordre fra hovedscenen, som tradisjonelt har vært programmert litt for trygt, sier han.

Dermed var det ut med Falkberget, Bojer og Duun. Seltun mente teateret hadde hatt en sterk tradisjon med trønderdramatikere fram til da, som ville tåle å bli skiftet ut med mer Ibsen, Brecht og Miller. For ikke å snakke om musikaler. Fortrinnsvis i et moderne teaterspråk – ikke nødvendigvis modernisert, men med et moderne visuelt språk og med moderne spillestiler.

– Og vi har fått publikum med på det, med en jevn strøm av besøkende, sier Seltun.

Han legger dog ikke skjul på unntakene – for eksempel kom de ikke helt i mål med sin versjon av Jeppe på Bjerget, og heller ikke En handelsreisendes død fikk de store besøkstallene.

– En handelsreisendes død var et kunstnerisk helt fantastisk prosjekt, med en utrolig scenografi av Serge von Arx. Vi hentet et helt hus i Malvik og satte det på dreiescenen. Dessverre sviktet publikum, og det er vanskelig å si hvorfor.

Doppler Seltun ser på sistnevnte forestilling som unntaket som bekreftet regelen om kvalitet som et nøkkelord for hvorfor folk faktisk ser teater. Trøndelag Teaters oppsetninger av Besøk av gammel dame, En folkefiende, Et dukkehjem og Påfuglen kan i alle fall notere seg suksess.

Også Doppler, som i skrivende stund går på hovedscenen, trekker godt med folk.

– Her har den slovenske regissøren Tomi Janežič tolket Erlend Loes roman om til et teaterstykke, og det teaterspråket som brukes, er helt nytt på vår hovedscene, forteller Seltun. – Jeg har sett det på blant annet Black Box og også på Trøndelag Teaters studioscene tidligere, men ikke her. Og dette vet jeg sannelig ikke om vi kunne ha gjort for fire år siden – til fulle hus. Man kan riktignok si at Erlend Loe i Trøndelag selger billetter av seg selv, men likevel – å få folk til å sitte der i tre timer og ta inn over seg et formspråk de ikke er vant til – og det viser at vi har tillit hos publikum.

Inn med trønderne At de spiller et stykke basert på en roman av Erlend Loe, er for øvrig bevis på at Seltun ikke kastet trøndere ut for godt da han tok jobben som teatersjef. Faktisk har det vært flere av dem på scenen det siste året enn på lenge. Men Seltun er opptatt av at det skal være de riktige prosjektene, og at man ikke skal bruke trønderske krefter bare for å kunne hake av den boksen.

Dessuten ligger det en del tilfeldigheter bak at det har blitt sånn akkurat nå.

– Doppler var det faktisk Janežič selv som ønsket å sette opp. Og når vi nå skal samarbeide med De Utvalgte på Begynnelser av Carl Frode Tiller, var det fordi Kari Holtan tilfeldigvis var inne i litteraturen hans når jeg nevnte den og hadde en klar idé om den, og så utviklet det seg videre derifra, forteller Seltun.

– Det eneste jeg visste før jeg hadde møtet med Holtan og Boya Bøckman i De Utvalgte, var at jeg ville sette noe på Gamle scene høsten 2016. Videre skulle tilfeldighetene også ha det til at Seltun og co. fikk med seg trønderrockerne Motorpsycho til akkurat denne forestillingen.

– Det var egentlig bare et sprøtt påfunn, men det gikk! Og det er klart at det er en god knagg for teateret, men dette er også kunstnere som er like nasjonale som de er trønderske. Uansett kommer denne forestillingen til å bli et monster – Motorpsycho skal sitte og spille i orkestergraven hver kveld, sier Seltun ivrig.

Goethe som teatersjef Seltun er klar på at innimellom må det litt publikumsfrieri til i teateret.

– Jeg leste for en stund siden om Goethes tid som teatersjef i Weimar. Mandag til onsdag ble det satt opp stort sett lettbeint teater, sangspill og alt mulig. Torsdag til lørdag var det litt finere, med Molière og Kotzebue. Og på søndag var det virkelig høyverdig med Goethe og Schiller. Så sånn har det alltid vært, sier Seltun, og signaliserer at man må gi litt for å få litt.

– Vi går oss vill ved å tro at ”urenhet” i teateret er et kjempestort problem. Det er utrolig viktig at man finner balansen begge veier. Det må være tilbud om både det brede og det smale i et land som er såpass grisgrendt, men som likevel har så stor finansieringsglede. Det skal ikke gå langt før man kommer til land som vil legge ned hele teaterbransjen tvert.

Seltun mener vi skal være glade for at det finnes teaterhus av Trøndelag Teaters størrelse som ikke ligger i en hovedstad, og at slike hus faktisk trekker 100 000 besøkende hvert år.

– Om 35 000 av disse ser The Sound of Music, så får det være, så lenge det fører til at 15 000 andre får se Dürrenmatt. Det er det samme som at NRK sender lørdagsunderholdning så lenge de holder på Dagsnytt 18.

Bred palett Teater i vår samtid må ha en bred palett, mener Seltun. Han sier at norsk teater har utviklet seg mye de siste 20 årene – det er blitt mye mer sammensatt og kunstnerisk utfordrende, men han tror samtidig at man kan klare å våge mer – i begge retninger – uten å miste seg selv.

– Det å kunne gå fra Leonce og Lena og Moby Dick på studioscenen her, hvor det er visse trekk i måten de spiller på og måten aktørene forholder seg til publikum på, til Når vi døde våkner på hovedscenen, hvor det er et helt annet skuespillerarbeid og en helt annen estetikk… Jeg er så glad for at jeg har begge deler.