- Vi ønsker oss en bredere vifte

Lørdag 10. april har Riksteatret søknadsfrist på sin nye innspillsordning Rikspitch. Det er en åpen invitasjon til å legge frem forestillingsideer, og under Heddadagene i juni skal ti prosjekter plukket ut av en jury få 15 minutter til å presentere prosjektene for representanter for norske institusjonsteatre. På det nåværende tidspunktet regner demed at det både skal skje både live i Oslo og at det uansett skal streames til bransjefolk over hele landet. Riksteatret forplikter seg til å støtte ett prosjekt med tid, rom og penger i et år før det utvalgte prosjektet skal på turné med teatret. I utlysningen fra Riksteatret står det tydelig at de også er interessert i prosjekter med opphav utenfor teaterfeltet, kunstnere som ikke tidligere har skapt for teater er altså hjertelig velkomne til å søke, de må bare kunne overbevise om at dette kan bli godt teater. Men hvordan skal man skape teater hvis man aldri har gjort det før? Jeg har snakket med teatersjef på Riksteatret Arne Nøst om nye strategier for å skape teater innenfor institusjonene og om teatrets muligheter og begrensninger:

-Utgangspunktet for Rikspitch er at vi internt her på huset er en gjeng som har laget Rikslab. Det er et åpent samtaleforum som har fungert som et kunstnerisk råd uten at det bare er kunstnere der: Det består av meg, tre produsenter, produksjonssjef, kunstnerisk rådgiver og direktør. Der inviterer vi folk inn for å drodle på ideer. Da var det et par stykker som ville pitche noe. De hadde en idé til en barneforestilling, og så fikk de ett år med utvikling. Men dette var folk fra teaterfeltet som er vant til teatrenes prosesser og som er vant til å selge inn prosjektideer. De er også vant til å få nei ni av ti ganger. Da slo det oss at det som er særegent for teaterfeltet er at det er en intern økonomi med bruk av de samme foreleggene, kunstnerne og ideene. I andre soner av vår kultur, som for eksempel i tv og film, er det ganske vanlig å invitere til pitch fordi man er avhengig av ideer man ikke ser komme.

Min erfaring er at teatret er en lukket sone, og det er interessant å se hva som skjer hvis man åpner opp og sier at man ikke nødvendigvis trenger lang erfaring fra teaterfeltet for å lage teater. Vi har god tilgang på folk med bakgrunn fra teater for å forløse en idé. Utgangspunktet for dette er litt selvfokusert, for vi ønsker å finne et prosjekt som skal ut på turné med Riksteatret og de rammene det innebærer, men samtidig tenkte vi at vi kunne invitere andre folk fra bransjen til å delta. Hvis det er noe de kicker på, kan de forfølge det. Det er også mulig å lage samproduksjoner. Så vi håper jo det kommer teatersjefer og dramaturger på fremlegget i juni.

Er det en måte å snu på måten man tenker om teaterskaping innenfor institusjonene? Istedenfor at teatersjefen finner tekst og deretter folk i den rekkefølgen, så kan det jo her komme inn kollektive ideer?

Selv har jeg ofte opprettet kontakt med en regissør eller et kunstnerisk team og så finner jeg et prosjekt sammen med dem. Det skjer jo allikevel av og til at jeg begynner i den andre enden. Teksten har jo på mange måter vært en seierherre i norsk teater ganske lenge. Det er noe veldig trygt å holde i. En tekst kan leses på så mange nivåer allerede ved førstegangslesning, og vi har så mange verktøy for hvordan vi skal lese en tekst. Det vi kanskje mangler er verktøy for hvordan man skal forløse en tekst sånn at det blir et spennende scenisk prosjekt.

Jeg synes mye av det moderne teatret er blitt så bra. Det er så mange gode løsninger, og det tas mange bra valg. Men det kan bli enda bedre. Hva er de visuelle dimensjonene i en teaterforestillingene egentlig, og hvordan kan man åpne dem, forsterke dem og minimere dem? Hva skjer da med situasjonen? Skal man se situasjonen eller bare høre den? Jeg er ikke ute etter det eksperimentelle teatret i seg selv, men jeg vil at det skal være prosjekter som også tør å eksperimentere.

Hvis man skal utfordre teaterspråket, må man ikke da også ha kjennskap til det?

Jo, men det er forskjell på en idé og en prosjektgjennomføring. Det å sette folk som kommer fra et annet kunstnerisk felt inn sammen med folk som kjenner til mulighetene og begrensningene i det sceniske rommet som også skal på turné, kan bli en veldig spennende miks. Vi inviterer ikke folk utenfra inn for å underkjenne vår egen kompetanse, men for å tilby vårt handlingsrom. Men vi inviterer jo også folk som kan teater.

Kan disse prosjektideene skille seg fra det dere ellers ville lagd? Ja, det kan det. Vi ønsker oss en bredere vifte, og vi ønsker nye erfaringer. Å gå på autopilot og repetisjon er ikke spennende, da kan du like så godt ligge på sotteseng og være melankolsk for det du ikke turte å gjøre. Det ligger jo der som en motivasjon å se etter noe som er annerledes, men det er ikke det spinnville vi er ute etter. For å si det på en annen måte: Vi vet ikke hva vi får. Så det blir spennende. Dere tenker at resultatet av dette skal bli en helaftens forestilling?

Ja, det er målet for Riksteatret, men om andre teatre blir begeistret for et prosjekt som passer deres hus med deres folk, så er jo det en annen kvalitet. Riksteatret er et raust prosjekt i seg selv, men også noen ganger litt kjipt når det kommer til noen av begrensningene. Samtidig kan du si at arte povera-bevegelsen har inspirert mange de siste 40-50 årene som har gjort at man kan få mye ut av lite.

Jeg har litt vanskelig for å se for meg hvordan man skal trekke kunstnere som ikke har bakgrunn fra teater inn i teatret og de begrensningene teatret legger på kunstutøvelsen. Hvordan skal for eksempel filmskapere eller romanforfattere få øynene opp for teatrets muligheter?

Det kan jo hende de ikke ser rammene og at det kan være en styrke. Det kan være en naiv kvalitet. Da kan man jo spørre seg hva rammenes egentlige konstruksjon er, hva er problemet med rammen? Jo, for eksempel skal riggen opp og ned, i hvert fall med Riksteatret. Det er HMS og tariffer for å sikre folks helse. Det kan utfordre oss som er teaterkompetente til å spørre oss om hva vi egentlig trenger. Du har jo sånne ting som at det første et teater spør en scenograf om, er om de planlegger å bruke jord, vann eller flammer, og nesten halvparten av scenografene elsker jord, levende lys, vann og vind, gjerne i ett. Vi gjorde en vannproduksjon i høst, det gikk bra selv om det var mye styr. Det er jo også et ønske om at de kan teater og som har gått med en idé de kanskje ikke har turt å legge frem fordi de føler seg fanget av rammeforståelsen, kan føle seg invitert til å prøve.

Teatrene kan virke lukkede. Er dette en ny måte å tenke rundt hvordan man kan skape nytt teater i Norge og også få skapt ny norsk dramatikk?

Ja, begrepet dramatikk baserer seg jo på teksten. Vi hadde nylig premiere Høna, egget og reven, og det er ny norsk dramatikk, men det er også ny scenekunst for barn i Norge. Rent kommersielt tar det tid å oppdra et teaterpublikum til å gå å se noe ukjent. Det er en merkverdighet når man ser hva tv-, film- og forlagsbransjen holder på med. Jeg regner med at det kommer inn gjennomarbeidede og nesten ferdige tekster, og det er det ikke noe galt i. Det er mange problemstillinger som vi som skal være en jury her må ta stilling til. For det kan jo oppstå både glede og skepsis om det kommer inn veldig gode tekster som det egentlig bare er å sette opp, men så avfeier vi det fordi vi ønsker oss den ideen som er veldig tidlig i prosessen, men som trenger oss for å kunne virkeliggjøres. Det blir veldig spennende å se om et år hva vi fikk ut av dette første forsøket. Vi håper jo at dette er noe som kan gjentas.

Nå tenker jeg ressursmessig, kan dere virkelig gjøre dette hvert år?

Det vet vi ikke ennå. Riksteatret er også rammet av smalere og smalere rammer. Vi har blant annet grafikk som viser skuespillereksponering i løpet av et år, og den har vi tilbakeført til 2014. Der er det nedadgående grafer. Å sende skuespillere rundt er dyrt. Det har gjort at vi kanskje har flere monologer. Nå er ikke monologer i seg selv dårligere teater, Havboka for eksempel fungerer så godt kanskje nettopp fordi det er en monolog. Men det betyr også at vi kanskje må lage færre produksjoner. Vi har tydelig grafikk på virkeligheten og hvordan vi håndterer utgiftene.

Du tenker at det også vil legge føringer for hva slags prosjekter dere kan støtte?

Ja, vi vet ikke når eller hvor mange ganger vi kan gjennomføre dette. Det går noen hundre tusen til å investere i et prosjekt. Det kan hende vi må samarbeide med andre som har ressurser som er søkbare, og så må vi bare tenke at dette er potten av penger som skal gå til dette. Men jeg ser på det som en investering i at det kan bli noe bra. Man kan si at det også har vært en stor kostnad for teatret bare å satse på det sikre, egentlig.

Riksteatret har vel også et annet mandat i at det skal reise rundt til hele landet og treffe ulike demografier?

Ja, det er en veldig inkluderende greie, og jeg opplever nå i den tiden vi er inne i at det er et tøft prosjekt som ble dannet ved en lov i 1948, og med det har man gjort seg alle mulige erfaringer. Det er blitt et rent prosjektteater uten fast ensemble, noe som gjør at alle som deltar i prosjektet for den perioden bare jobber med det. I tillegg får de reise rundt i landet.

Finnes det noen muligheter i dette pitch-prosjektet fordi dere er gode til å tenke så prosjektbasert?

Det er jo noen utfordringer også. Man må for eksempel tenke en suite, man må legge opp til helhetlige turneer, det kan ikke brytes opp i mindre deler. Det er også muligheter for å utvikle samarbeid med andre teatre, vi holder på med å lage en forestilling basert på Don Quixote, der vi samarbeider med Hålogaland Teater (HT). Så da spiller vi en uke i Tromsø, og så turnerer vi på HTs steder i Troms og Finnmark, og så tar vi hele landet før vi lander i Bergen og samarbeider med Den Nationale Scene hvor forestillingen går inn i deres repertoar. Det er en mulighet med sånne prosjekter at de kan eies og utvikles av flere.

Er det noe du tenker om Rikspitch som burde ut til folk?

Det er kanskje et litt jålete navn, pitch er et litt rart ord. Men det er hentet fra film. Hvis de som leser dette tenker at de ikke har noe å komme med eller ikke vil blottlegge sin sårbarhet i år, så tror vi at vi har en ny pitch til neste år. Det kan være en melding.