Vi må motvirke forskjellene i norsk dansekunst

Norsk dansekunst har utviklet seg enormt gjennom de siste tolv årene, og Norge har fått flere sterke kompanier og enkeltpersoner som gjør det skarpt internasjonalt. Mye av denne suksessen skyldes basisordningen som nå har skiftet navn til Fri scenekunst – kunstnerskap, som har gitt arbeidsro og dermed mulighet til langsiktig utvikling.

Samtidig har underskogen av nye talenter og etter hvert også mer etablerte kunstnere og kompanier vokst, og Kulturrådet må med sine knappe midler hele tiden balansere mellom nyskapende og kvalitetsmessig utfordrende nye prosjekter, og tunge etablerte aktører som kanskje har funnet sitt publikum mer enn de mindre etablerte. For hvordan skal vi sørge for kontinuitet og fornyelse på samme tid? Kulturrådet vurderer ut i fra søknader og de planer som presenteres der, og prosjekter skal sees i sammenheng.

Tidligere i år vedtok Kulturrådet å justere reglene for basisfinansieringsordningen. Ordningen ble justert for å legge mindre vekt på fartstid og etablert drift, og mer vekt på fortsatt kunstnerisk utvikling hos søkerne, samt å utjevne distansen til prosjektstøtten. I tillegg har vi endret tidshorisonten for tilskuddene. Under basisfinansieringen ble midlene bundet opp i store tilskudd til et fåtall aktører. For å gi flere scenekunstnere en reell mulighet til å komme inn på ordningen gir vi nå tilskudd for maksimalt fem år av gangen. Når perioden utløper er man velkommen til å søke på nytt, men da stiller man likt med alle andre søkere. Endringene ble gjort på grunnlag av Telemarksforsknings analyse av den da 12 år gamle basisfinansieringsordningen.

Basisfinansieringsordningen har hatt en viktig rolle i å gi en helhetlig støtte til norske kunstnerskap. Derfor er vi heller ikke overrasket over debatten som kommer når tre etablerte scenekunstkompanier får avslag på sine søknader. Det er også en debatt vi ønsker velkommen, for vi er helt avhengige av at mange aktører ser at vi har et dansefelt som er modent for flere og mer differensierte finansieringsformer.

På sosiale medier snakkes det om manglende kompetanse og rasering av norsk dansekunst. Kristine Karåla Øren i Norske Dansekunstnere skriver i sitt innlegg på scenekunst.no 12.9. at hun opplever denne tildelingsrunden – der fem spennende kunstnerskap fikk tilskudd i millionklassen – som «nedbrytende» og «bekymringsverdig». Hun mener fagutvalgene for dans og teater «mangler historisk innsikt», og at Kulturrådet i dag ikke er i stand til å «fatte legitime kulturpolitiske valg for dansekunsten».

Øren har utvilsomt rett i at norsk dansekunst står i en spesielt utsatt situasjon, med svake strukturer og få institusjoner som fremmer og produserer dans. Men, som Øren også skriver, kan de store, strukturelle utfordringene i norsk dansekunst ikke løses av Kulturrådets tilskuddsordninger alene. Vi har en kulturminister som er tydelig opptatt av dans, som har lagt frem en ambisiøs kulturmelding, og som i disse dager ferdigstiller en ny scenekunststrategi. Her må dansekunstens fremtidige behov og utvikling være tydelig, og her kan Kulturrådet, Norske Dansekunstnere og andre scenekunstaktører spille på lag.

Den justerte ordningen blir beskyldt for å gi mindre kontinuitet og forutsigbarhet for den enkelte søker. Dette stemmer ikke. Under ordningen for basisfinansiering kunne man søke for fire år av gangen. I dag er dette utvidet til fem. Samtidig ser vi at scenekunstfeltet får stadig flere dyktige kunstnere som fortjener å bli vurdert på samme vilkår som de etablerte. Alternativet er å la forskjellen i arbeidsvilkår mellom de som får langvarig støtte og de som «bare» får prosjektstøtte bli enda større. Det er i dansekunstens interesse at vi jobber for å motvirke den forskjellen.

Det er i dag mange scener landet rundt som i større grad burde evne å understøtte norsk dans. Vi trenger store og små scener som kan innhente talenter og være med på å utvikle dem gjennom å gi kompaniene tilgang til scener de ellers ikke ville ha råd til å opptre på. Vi trenger kanskje også en struktur der etablerte kompanier kan fortsette å produsere stabilt over flere år, men da må det også tilføres mer midler til feltet, både til Kulturrådet og til andre støttespillere. Samtidig må feltet selv reflektere over om etablerte kompanier skal bli til institusjoner, og hvordan de i så fall skal kunne finansieres – og fornyes.

Tone Hansen, rådsleder i Norsk Kulturråd

Kenneth Flak, leder i Kulturrådets faglige utvalg for dans

Torbjørn Gabrielsen, leder i Kulturrådets faglige utvalg for teater