Verter som ikke vil gå

Hvor er vi? Vi ser en nyraket grushage, en mur til et hus i rosa murfarge. Fargene kan minne om Marokko, men like mye om et postkort. Det er som det nesten ikke er meningen at det skal være mennesker her. Men de kommer. Tyskere. Et ektepar er på ferie.

Barni (Kim Atle Hansen) har skåret opp foten og kommer blødende inn i paradis. Sabine (Mona Solhaug) er ustyrtelig solbrent, men bare på ryggen. Det er så underlig: Her virker ikke engang solkrem med faktor 50. I hvert fall ikke på hennes rygg. Her gjelder andre regler.

Det skremmende nesten-normale Få ting kan virke mer skremmende enn det nesten-normale, det lille avviket fra reglementert, trygg virkelighet som kan gjøre deg usikker på alt. Og det er i dette spriket mellom hva vi ser og hva vi føler Susie Wang lar forestillingen sin vokse frem. Det finner sted i en scenisk verden med slektskap til David Lynch eller filmer som koreanske Parasitt.

Susie Wang lyder som et navn, men det er ikke en person, heller ikke en tittel eller rolle. Det er et ensemble. Det grepet gir den samme lille forvirringen eller virkelighetsforskyvningen som dramaturgien legger opp til. Gruppen ble etablert i 2017, stifterne var regissør og manusforfatter Trine Falch, Bo Krister Wallstrøm som har scenografien, Martin Langlie som har musikk og lydbilde, og Mona Solhaug som spiller den tyske Sabine.

Nygotisk eksistensialisme Tidligere har medlemmer av teatergruppa vært med i både Baktruppen og Verdensteatret, men Susie Wang har etablert sin egen, karakteristiske profil: En scenevirkelighet der grøsser og horrorfilmens elementer møter et presist, alternativt og moderne scenespråk, i en verden der planter og døde objekter når som helst kan vise seg å være mere besjelet enn de menneskelige skikkelsene i dramaet. Og denne komplekse pakken med nygotisk eksistensialisme og teatermagi er så tilgjengelig og lekkert presentert at man hele tiden vipper mellom å se det som elegant underholdningsteater og noe dypere, mer meningsfullt. Det er en forbløffende effekt, og det er en fryd å se.

Det spilles på tysk og engelsk, men denne tysken er tilgjengelig for alle som har sett to episoder av Derrick eller tre av Babylon Berlin. Replikken sies med den samme langsomme grundighet som spillet utvikler seg: Handlingene er ikke scenisk komprimert, men gjøres i en slags ekte tid. Og her mangler, meningstungt nok, en nøkkel. Huset lar seg ikke låse, det kan ikke forlates.

Verten fra det glade helvete Inn i parets lett blødende, noe solbrente ferielykke kommer så airbnb-verten fra det glade helvete: Hjertelig vennlig insisterer hun på å hjelpe, hun insisterer på å lage middag til dem, hun insisterer på å involvere dem. Kort sagt: Hun tar over styringen. Han er fjetret, hun er forbannet. Selome Emnetu spiller vertinnen som ikke vil gå med en urokkelig mangel på empati og evne til å ta signaler, slik Mona Solhaug og Kim Atle Hansen hele tiden står for sine karakterer med et like upåvirkelig alvor. De beveger seg gjennom farse og horror i en handling som vrir seg langsomt og gradvis mot en absurd, besjelet grøsser-virkelighet med den samme ubønnhørlige framdriften som solformørkelsen som skal inntreffe denne dagen. Det er nettopp dette spillet som får en som publikummer til å akseptere og tro på den groteske forskyvningen av virkeligheten.

Leken scenemagi Denne forskyvningen forsterkes av et lekkert musikalsk lydspor og et mangfold av elegant scenemagi. Gjennom synlige og skjulte åpninger i scenografien endrer bildene seg fra paradis til mareritt, i denne verdenen begår besjelet geitekjøtt grove overgrep til sørlandske forskrekkede fnis fra salen, mens plantene synes å tar hevn og mennesker får tentakkel-lignende røtter. Det er en virkelighetsvridning som kan få halshugging og kannibalisme til å virke logisk – og ikke minst riktig underholdende. Susie Wang er ambisiøse og lykkes, og Kilden Teater er i høst en arena for nyskapende scenekunst. Og finnes det her til og med en moral? Tja. Menneskene er utrolig tilpasningsdyktige. Vi tilpasser oss selv våre verste mareritt.