Velspilt teaterkonsert

Årets utgave av Oslo Kammermusikkfestival har eventyret som tema og åpner med Felix Mendelssohns musikk til Shakespeares En midtsommernattsdrøm. Selv om enkelte utdrag fra verket har flyttet inn i en slags felles musikalsk underbevissthet – den store bryllupsmarsjen har, sammen med den fra Wagners Lohengrin, blitt et ur-eksempel på sjangeren – er resten av musikken langt mindre kjent.

Mendelssohn skrev opprinnelig en konsertouverture med tittelen Ein Sommernachtstraum i 1826. Noen år senere, i 1842, ble han spurt om å skrive musikk til hele Shakespeares skuespill, og han brukte da den gamle ouverturen som utgangspunkt for de musikalske temaene. På Kammermusikkfestivalens åpning får Mendelssohns musikk selskap av deler av teksten fra skuespillet, fremført av Ketil Høegh.

Narrative knagger

I En midtsommernattsdrøm fortelles flere historier parallelt. Hermia elsker Lysander, men hun er lovet bort til Demetrius. Venninnen Helena er på sin side ulykkelig forelsket i Demetrius. De fire forviller seg en kveld inn i skogen – Hermia og Lysander for å rømme, og Demetrius for å komme seg unna Helena. Der er også en gjeng håndverkere som øver inn et skuespill til det forestående bryllupet mellom Thesevs, kongen av Athen, og Hippolyta, amasonenes dronning. I tillegg har alvenes konge og dronning, Oberon og Titania, kommet for å delta i bryllupet, men deres eget ekteskap er ganske så på felgen. Forviklinger følger: de fire unge athenerne forhekses og forelsker seg i feil person, og en av håndverkerne trylles om til et esel og blir utsatt for Titanias gunst. Bak det hele står Oberon og hans tjener Puck. Heldigvis ender alt lykkelig, med tredobbelt bryllup og påfølgende fest.

Teksten Høegh fremfører, er en nordnorsk oversettelse av Ragnar Olsen. Oversettelsen er god, selv om det for egen, nokså dialektpuristiske del kanskje blir litt mange knefall for bokmålet i Høeghs fremføring. Selv et oslopublikum tåler enda litt mer utpreget dialekt.

Høegh veksler mellom korte handlingsreferater og replikkvekslinger hvor han snur seg og endrer stemmeleie og tonefall for de ulike rollefigurene. Til å begynne med føles tilnærmingen litt stor og karikert – kanskje er det uunngåelig når én skuespiller skal fremføre en komedie med en omfangsrik rolleliste og intrikat handling. Men etter en liten stund, når både fortellingen og fortellerstilen er etablert, fungerer det strålende. Han går ubesværet fra den ømme sårheten i firkantdramaet til de unge athenerne og den røffe komikken til håndverkerne.

Det er ikke uvanlig at denne musikken – og annen scenemusikk – fremføres og spilles inn uten teksten, eller at musikken løftes ut i suiter helt ribbet for dramatisk kontekst. Det å ha med teksten musikken er skrevet til – om enn i forkortet utgave – gir musikken tydeligere mening. Flere av satsene er såkalte melodramaer, hvor replikker deklameres med musikalsk underlag. Selv om det ikke er så vanskelig å høre at Mendelssohn har skrevet inn alvene som løper med lette steg gjennom skogen, eller den eselhodede Bøtta (på engelsk: Bottom) som skryter av full hals, hjelper det på helheten å få narrative knagger å henge musikken på.

Disiplinert orkesterspill med glimt i øyet

Musikalsk er det også mye å glede seg over. Orkesteret er satt sammen for anledningen av Ensemble Allegria og et utvidet Oslo kammerakademi. Dirigent Grete Pedersen får frem noe nærmest haydnsk i musikken – orkesterklangen er i hovedsak smidig og slank, men den biter likevel fra seg med voldsomme, perkussive utbrudd. De aller største raptusene er riktignok litt klanglig rotete – spesielt til å begynne med – uten nok gjennomsiktighet i lydbildet. Likevel er det en disiplin over spillet, men med glimt i øyet.

Pedersen setter i gang ouverturen i et forrykende tempo, og kanskje kunne hun skrudd det et par hakk ned. De mange hurtige løpene i stryk henger bare nesten sammen, spesielt til å begynne med. Heldigvis er orkesteret veldig mye mer samlet i den påfølgende og vel så raske «Scherzo»-satsen. Tempoene fortsetter å være nokså høye utover i verket også, selv om det ikke lenger føles forhastet. Lettheten i spillet gir fin flyt i musiseringen. Samtidig er det rom til at musikken får vokse og strekke på seg, som i «Nocturne»-satsen, som utmerker seg med særdeles vakkert naturhornspill fra Steinar Granmo Nilsen. Også nevnte bryllupsmarsj får en viss musikalsk tyngde, med store, staselige høydepunkter.

Både strykerne og treblåserne spiller på moderne instrumenter, mens messingen og slagverket er av eldre merke. I orkesteret er det til og med en ofikleide, en forløper til tubaen med klaffer i stedet for ventiler. Denne kombinasjonen av gammel messing og ny stryk og treblås har blitt ganske utbredt de siste årene, spesielt for å bedre balansen i denne musikken: De mindre lydsterke messinginstrumentene kan spille mer ut, samtidig som de ikke overdøver resten av orkesteret. I tillegg slipper man å styre med temperamentsfulle tarmstrenger og treblåsinstrumenter med langt færre klaffer enn man har i dag.

Jeg synes det langt på vei fungerer her; den historiske messingen går fint inn i den større orkesterklangen. Det smeller i naturtrompet og -horn, og i de siste numrene også barokktrombone.

Utbrodert korsang

I Mendelssohns Midtsommernattsdrøm er det også et par numre for damekor og sangsolister. De åtte sangerne fra Det Norske Solistkor synger med fin homogenitet og tydelig uttale. Rett før bryllupsmarsjen, mens de unge elskende forlater skogen og drar tilbake til Athen, har Pedersen sneket inn en kort, nynnet utgave av Mendelssohns korsang «Abschied vom Walde». Det er en fin og passende utbrodering av det ikke veldig store korpartiet. Også de to solistene – sopran Eldrid Gorset og mezzosopran Maria Dale Johannesen – gjør mye ut av sine korte partier. Begge synger med gjennomgående god uttale – spesielt Johannesen – og Gorsets lyse, spretne sopran står godt til Johannesens mørke, fokuserte mezzo.

Alt i alt er nivået høyt, både musikalsk og skuespillermessig, og de nødvendige tilpasningene til dette formatet fungerer godt. Selv om musikken er skrevet til å akkompagnere et skuespill, får den likevel en mer sentral rolle i denne typen konsertformat. Med orkesteret på scenen og ikke i graven, og med et narrativt grunnriss i stedet for en hel scenisk produksjon, forrykkes unektelig balansen. Heldigvis er det musikk som tåler å stå i sentrum, selv om denne fremførelsen ikke hadde vært like vellykket uten Shakespeares komedie som følge.