Velkommen til min verden: et svar til Annie Dahr Nygaard

Det er synd å høre at en kvalifisert scenekunstner har mistet en rolle på grunn av sin hudfarge, som du forteller i din tekst publisert 8. august på Scenekunst.no. Men etter å ha uttrykt min ektefølte solidaritet, må jeg også si: velkommen til min verden! For dette er jo hverdagskost for scenekunstnere med ikke-vestlig bakgrunn, uansett om man definerer seg som minoritet eller ikke, uansett om man er født og oppvokst i Norge og ser seg selv – med rette – som norsk. Og jo mørkere huden er, desto vanligere er det, dessverre.

Forestill deg at du jobber med rollebesetning i en produksjon der synopsis informerer: ”hovedrolleinnehaver er en kvinne mellom 25 og 30 år med langt hår og normal kroppsbygging”. Hva slags biotype ser du for deg? Tenker du med det samme på en skuespiller med annen etnisk bakgrunn enn norsk?

Problemstillingen du peker på, har jeg opplevd, både med samme og omvendt fortegn. På Nordic Black Theatre, hvor jeg arbeider, driver vi med prosjekter som tar for seg temaer og problemstillinger knyttet til det å ha et annet etnokulturelt ståsted enn det hegemoniske. I vår produksjon Great As I Am – Historien om Muhammad Ali (2015/2016) var alle kvalifiserte skuespillere velkommen til å søke, som i alle våre produksjoner. Da opplevde vi at flere dyktige skuespillere med lys hudfarge kom på audition, men selve tematikken og referanseuniverset tilsa at det ikke var så mange roller å få. I Motown Revisited (2013) var det en musikktrio fra Island, alle med lys hudfarge, som utmerket seg i prosessen. De hadde mye kunnskap og engasjement i Motown-universet, og deres bidrag ble med å løfte produksjonen. Når det er andre premisser som gjelder, så får vi mulighet til å velge annerledes. Vi segregerer ikke. Vi prøver å skape balanse, synliggjøre krefter som utgjør en viktig del av vårt samfunn, men som ikke får mye plass ellers i det norske teaterlandskapet. Hva man velger å snakke om og hvilke kunstneriske valg man tar, er avgjørende for hvem som blir synlige, hvilke diskurser som løftes frem, og hva slags felt vi bygger.

Jeg har også opplevd, blant annet gjennom mitt arbeid med teaterskolen Nordic Black Xpress, at skuespillere med mørk hudfarge svært ofte kommer sist i køen for det som i amerikansk filmsjargong kalles a white part (”when color is not mentioned, it’s for sure white,” fikk jeg høre fra en dyktig amerikansk skuespiller). De er ofte systematisk undervurdert til slike roller, og det er et strukturelt problem som har eksistert så lenge det har eksistert teater i Norge – det er ikke så altfor lenge siden vi så en hvit skuespiller i blackface på Nationaltheatret (Engler i Amerika, 1994) .

Din erfaring på Dramatikkens hus og kontrapunktet du nevner som et godt eksempel, forestillingen på Det Norske Teatret, er to sider av samme sak, og, begge tilfeller kan og bør problematiseres. Men som teatermenneske med innvandrerbakgrunn sier jeg: Ja, takk! Begge deler! Samtidig som det er viktig med blind casting, er det også nødvendig å belyse perspektiver og menneskelige erfaringer der etnisitet og hudfarge har betydning.

Jeg vil også påpeke at selve rasebegrepet og betegnelser som ”svart” og ”hvit” er konstruksjoner skapt i lys av stereotyper, fordommer og – mer enn alt – sterkt ujevne maktforhold, satt i system gjennom mange hundreår av mishandling, undertrykkelse og utnyttelse. I denne sosio-kulturelle konteksten har mennesker som ligner på deg, mye bedre forutsetninger til å lykkes enn mennesker som ligner på meg. Kunstfeltet speiler samfunnet. Dette er ikke et særnorsk fenomen, tross at enkelte andre land i vesten – som Sverige og England – har oppnådd et mer balansert scenekunstfelt. Men vi er dessverre langt fra idealet du beskriver – et helt uproblematisk forhold til hudfarge i teatret. Bare se på rabalderet rundt valget av en jente med afrikansk bakgrunn for rollen som Hermione i forestillingen Harry Potter and The Cursed Child i London.

Det gjør at initiativer som det du nevner fra Dramatikkens hus, er sårt tiltrengt og hjertelig velkommen. Og at det har bidratt til at en hvit skuespiller nå tenker ærlig om og blir oppriktig opptatt av hudfarge, synes jeg er bare positivt!