Velgjort lek med kunstnermyten

Forestillingsnavn: Fakiren

Spillested: Det Åpne Teater

Regi: Anne Marit Sæther

Medvirkende: Espen Dekko

Manus: Espen Dekko

Dukke og scenografi: Espen Dekko

Musikk og lyd: Martin Smidt

Det er lett å se paralleller til rockehistoriens tragiske skikkelser i Fakiren. Det er en Kurt Cobain, en Jim Morrison, eller en Ian Curtis i Espen Dekkos Fakir. Han går gjennom alle stadiene i den dramaturgisk perfekte tragedien vi kjenner gjennom historier om musikere og andre kunstnere som har kollapset under sin egen vekt. Historier som gjerne får en mytologisk status. Fakiren begynner som et null, men oppdager hvordan han kan få etterlengtet kjærlighet gjennom applausen, og ender med å drive rovdrift på seg selv for å tilfredsstille et stadig mer sultent publikum. De bitre konsekvensene blir gryende galskap, pillemisbruk, og kan ikke ende med annet enn døden. For egen hånd, så klart. Eller…? Her er omstendighetene like uklare som rundt Jimi Hendrix’ død for eget oppkast i en hotellseng i London.

Små byks ut i det absurde

Ved hjelp av stødige hender og et bakteppe av lyd maner dukkespiller Dekko fram en lavmælt beretning, med små byks ut i det absurde og burleske. Historien parafraserer rockemyten, og setter den på spissen. Vår helt begynner ikke bare som et null, men som en skabbete tigger. Han tjener ikke sine daglige glimt av aksept (her i form av mynter i koppen) gjennom å synge ut sin ulykke, men påfører seg enda mer smerte for å vise dét fram.

Alt foregår i ordløse, minimalistiske tablåer, men skildringene av smerten og fornedrelsene Fakiren utsetter seg for er groteske og overdrevne. Grusomhetene disharmonerer med den poetiske tonen som blir slått an i begynnelsen – Fakiren banker og knekker, henger seg på kjøttkroker, river av seg lemmer og gjennomborer overkroppen med jernstenger. Dekko kan sitt håndverk, og pinslene sitter rett i levra. I hendene hans blir den lille dukkekroppen med det tvetydige Mona-Lisa-smilet og de dype, sorte øynene til et emosjonelt ladd presisjonsinstrument, og vi formelig kjenner smerten på kroppen.

Tragedie til salgs

Skildringen av fakirens smertekunst gjør meg innimellom usikker på hvor forestillingen prøver å lede meg hen. De lavmælte partiene er rørende, men plutselig hopper vi inn i et landskap med en mye større målestokk, og man må bruke et øyeblikk på å stille inn kompasset. Dette skaper en ubalanse i framdriften, og i brøkdelen av et sekund lurer man på om man er på feil bølgelengde. Men Fakiren lander elegant, og avslutter med en artig ”rockumentar”-parodi på video – et velkomment brudd som kaster nytt lys over de tidligere krumspringene. De gamle “vennene” er ikke sene om å vise gribben i seg og prøve å slå mynt på restene av Fakiren. Ingeting selger som god, gammeldags Tragedie.

Ingen samfunnsdisseksjon

Alt i alt er Fakiren et stykke som ikke byr ikke på noen formmessige overraskelser, men er konsis i sitt uttrykk, dynamisk, variert og rørende. Jeg kunne kritisert forestillingen for å ikke gi noe mer å tygge på enn et entydig og standardhumanistisk budskap. “Man skal ikke plage andre – og helst ikke presse dem til å plage seg selv – og forøvrig kan man gjøre hva man vil”. Den nærmest religiøse statusen slike rockemyter får, og den glupskheten vi fortærer dokumentartragedier med, innbyr jo til samfunnsdisseksjon, noe f.eks. Kate Pendry i hvert fall har prøvd i Dead Diana-forestillingene. Det er vel ”better to burn out than to fade away”? Fakiren er ingen Molotovcocktail, men en times god teateropplevelse.