Varme lommer i vinterkulda

Tiende desember. Snøen gir fra seg knakende kramme lyder under skoene mine. Lufta er iskald og klar, himmelen mørk grå. Jeg trasker langs Tuengen allé på Vindern. Villaene på begge sider ligner gigantiske, vakre pepperkakehus nå når snøen hviler tungt på takene og på frukttrærne bak hagegjerdene. Det er så fredelig og stille. En egen ro hviler i hele nabolaget, som om ingen av verdens farer eller pandemier kan nå inn hit.

Et stykke foran meg, opp en liten bakke, ser jeg at det er satt opp fakler ved veien. Det må være dit jeg skal. Jeg går litt raskere, svinger snart inn oppkjørselen. Jo. Tuengen allé 10C. Villa Stenersen. Det står allerede en liten flokk mennesker der oppe. Villa Stenersen, tegnet av arkitekt Arne Korsmo, er et ikonisk bygg. Det regnes for å være en av de mest sentrale byggene vi har innen norsk funksjonalisme. Inspirert av den fransk-sveitsiske arkitekten og kunstneren Le Corbusier ble huset opprinnelig tegnet som bolig for kunstsamleren Rolf Stenersen og hans familie på fire. Funkisvillaen skulle også romme den enorme kunstsamlingen.

Jeg teller ti lysfakler som leder vei gjennom nysnøen. Vel fremme blir jeg stående litt andpusten. ‘Har du lyst på en kopp solbærtoddy?’ spørres det smilende fra en liten drikke-stasjon. Jeg takker ja, tar imot og folder de vottekledde hendene mine rundt den rykende pappkoppen. Vi som allerede har ankommet blir stående og enten småprate eller bare kikke opp mot villaen og studere arkitekturen mens vi venter på at det skal skje noe. Enkelte barn fra nabolaget løper rundt i snøen, noen pelskledde eldre damer har også funnet veien og ser en anelse forvirret ut.

Litt etter litt kommer flere til, noen i grupper, noen alene. Vi blir stående og drikke små slurker toddy og puste frostrøyk ut i kveldslufta en liten stund til før klokka endelig slår seks, og kveldens luke kan åpnes.

Ad_vent er en slags vandrende adventskalender som byr på ulike kunstopplevelser i offentlige rom i Oslo mens julaften nærmer seg. Hver luke i kalenderen representerer et husnummer – det samme som kalenderdatoen. Teamet bak arrangementsserien, med initiator og kunstnerisk leder Ditteke Waidelich i spissen, inviterer kunstnere fra ulike felt til å utvikle hver sin kalenderluke som et stedsspesifikt kunstverk. Tiende desember er det lyskunstner Jacob Oredsson som har utformet tallet, mens det er Verdensteatret som står bak performance-installasjonen som snart skal blåse nytt liv i det åtti år gamle bygget.

Korsmo kosmos Et rom i underetasjen lyses plutselig opp, og vi skimter en mørk skikkelse med finlandshette og sveisebriller. Han står foran et miksebord, vendt innover mot seg selv, tilsynelatende med et intenst fokus på det han gjør. Og det oppleves virkelig som om han vrenger og sveiser frem et kosmisk lydlandskap. Lydene er penetrerende, metalliske, funksjonalistiske, som elektroniske satelittsignaler. De elektroniske lydene puster liksom liv i den gamle betongmuren. Med katalytisk effekt trylles det frem lys i rom som har vært mørklagt. Det er som om huset spilles til liv.

Fordi hele fasadeveggen består av glass, og villaen har åpen planløsning på innsiden, kan vi se silhuettene av mennesker som beveger seg der inne som minner fra en tapt tid, avskygninger av de menneskene som har levd i det. Parallelt projiseres videokunst på et lerret utenfor bygget. Lyset blir hvitt, rødt, grønt, lilla. Villaens store kvadrat deles opp i mindre lyskvadrat som blinker og forskyves, huset er blitt en Rubiks kube i kontinuerlig forandring.

Et knapt kvarter forvandler Verdensteatret den store, kalde glass-og betongfirkanten foran oss til et slags varmt, infrarødt kubeformet himmellegeme. Foran et syttitalls mennesker har en tidsbegrenset kosmisk rødforskyvning funnet sted. Så toner lydlandskapet ut, og villaen blir grå betong igjen. Tilbake står vi der på bakketoppen i kulda, under den grå vinterhimmelen. Det er stille et øyeblikk før entusiastisk, men dump klapping fra hanske- og vottekledde hender høres. Så løses folkemengden gradvis opp, og vi går hvert til vårt. På vei hjem gjennom snøen er det som jeg kjenner en ubestemmelig, varm dopplereffekt i mellomgulvet. Som om det tunge, mørke og pandemi-lukkede Oslo har tinet litt opp og fått tilbake noe av sin magi, den magien Oslo har når byen lever og er full av opplevelser.

Skogsro og fuglekvitter ved Oslos mest trafikkerte vei 14 desember. Jeg løper opp trappene fra Oslo S rett før klokka 18. Jeg er andpusten bak munnbindet, det har rukket å bli påbud igjen. Fra midnatt er det skjenkestopp også, og jeg er bare dritt lei. Møkka lei av hele lortet. I fjor, da Ad Vent ble avviklet for første gang, skrev jeg en omtale med tittelen Tolv lykter i tidenes mørkeste desember og avsluttet teksten slik: ’Adventus domini! Snart, snart skal dette være over.’ Lite visste jeg at også 2021 skulle bli et bekmørkt teaterår med stengte teatre størstedelen av året. Jeg hadde bare ikke trodd det var mulig at vi skulle havne her igjen.

Biskop Gunnerus’ gate 14. Postgirobygget. Jeg kikker meg rundt. Jeg har vært her en million ganger før, hvorfor faen skjønner jeg ikke hvor det er? Travle mennesker på byhandel fyker forbi meg. De virker gretne og omikron-oppgitte. En dame dulter inn i meg uten å si unnskyld. Busser og biler suser forbi. Det er en slik dag hvor Oslo fremstår som byen uten hjerte. Jeg åpner motvillig GPS-en på mobilen. Men tvers over veien får jeg øye på en liten flokk mennesker som står samlet. Å, er det der postgirobygget er?! Hvordan kan jeg å ha unngått å legge merke til det, jeg har jo virkelig passert det bygget så ofte. Foran inngangen treffer jeg en venninne. Hun ser glad ut og snakker i vei, ser opp og dulter meg i siden: ‘Sjekk så høyt det er’. Jeg lener hodet bakover, og ja, det er en skikkelig skyskraper. Rart at jeg ikke har tenkt mer over det. Postgirobygget. Utskjelt som arkitektur da det ble bygget, men skulle siden sette presedens for arkitekturen som senere kom til i området. Bygget som har gitt navn til et av Norges mest kjente band. “Varm toddy?” Ja, takk! Vi tar imot hver vår kopp. Og mer rekker vi ikke før luke 14 åpner.

Bak glassdørene inn til inngangspartiet sitter et band. Cello, trommer, keyboard, trekkspill. Det starter med fuglekvitter, som et løfte om vår. Så smeller konserten i gang. Bandet er Why Kai. Musikken, elektronika med jazz-elementer og improvisasjon, sentreres rundt komposisjonene til elektronisk musiker og pianist Kai von der Lippe. Låtene har en mild letthet og progressivitet som driver meg med seg. Det føles med ett som om jeg sitter i en båt nedover en strømmende elv av varmt smeltevann om våren. Vi står plutselig der og tiner i flokk, midt i et av Oslos mest trafikktette steder, hvor 20 000 biler passerer hver eneste dag. Jeg kjenner med ett at jeg smiler. Jøss.

Årets Ad_vent bød på langt mer enn dette. Den første desember var det samtidsdans utenfor Nobels Fredssenter, den andre et bokbad utenfor Økern Bad. Femte ble et offentlig toalett i Geitmyrsveien tilført dunsten av eksklusiv parfyme da operasanger Tone Våga Kummervold forvandlet stedet med sin operasang. Den femtende desember ble fasaden til Italiagården på Torshov gjort om til et levende Cinema paradiso.

Disse femten minutters lukene i tid og sted åpnet Oslo opp for meg og lot meg bli forelsket påny i den byen som virker å ha mistet noe av sin sjel under pandemien. Ad_vent forvandlet det tilsynelatende ordinære til noe helt spesielt. Kalenderen representerer det motsatte av førjulens mas med sine nærmest døgnåpne butikker og materielle jag. Dette er samtidskunst til folket, åpent og gratis for alle som vil, eller alle som bare snubler forbi og blir nysgjerrige. Oslos vandrende opplevelseskalender minner meg på at Oslo er vår, at denne byen tilhører alle oss som bor her. Og, for å sitere en viss belastet julefilm, at love, actually, is all around. Fortsatt. På tross av pandemien. Vi kan varme oss både på toddyen og hverandre.