Varierende bibliotekopera

Bergen Nasjonale Opera (BNO) gjør mye for å få økt synlighet og rekruttere nye publikumsgrupper. BNO har tidligere blant annet hatt et samarbeid om community opera med Bergen fengsel, arrangert sommerfestival på Åmot gard i Sunnfjord, opera- og krabbefest med kor-workshop på Fedje i Nordhordland og kombinert utdrag fra Carmen med tapas-servering på Hotell Terminus i Bergen.

Men hvorfor snakkes det så ofte om at opera må tilpasses og ufarliggjøres? Er det nødvendigvis alltid et fruktbart mål å flytte fremføringer av operarepertoar til nye, utypiske spillesteder? Er ikke en viktig del av det som fenger ved opera nettopp det store formatet? Stor scene, stort ensemble, store stemmer og enda større følelser?

For min del tilfører ikke det å spise tapas i forkant av konserten den musikalske opplevelsen noe nevneverdig, og det å hente de store ariene ut av en scenisk kontekst og inn i mindre rom gjør ofte at en viktig del av fascinasjonen min forsvinner. Jeg har også erfart at konserter i en setting som er forhåndsannonsert som uformell fort kan bli enda stivere enn den sammenhengen den vanligvis er bundet til, fordi gjestene blir usikre på konvensjoner og forventninger når fremføringen blir forsøkt frigjort fra vante rammer – intimkonserten blir for intim.

Sangere i fanget Derfor ble jeg positivt overrasket over hvor mye opera det er over den første konserten i BNOs satsning ”Opera på biblioteket”, et samarbeid med kafeen Amalies hage i hovedavdelingen ved Bergen bibliotek, som ligger et steinkast fra operaens hovedkvarter Grieghallen. De tre konsertene i serien finner sted i slutten av februar, mars og april og har gratis inngang.

Ved den første konserten i februar er BNO inne i prøveperioden til oppsetningen Werther, og det er nettopp to av stjernene derfra, svenske Hanna Husáhr og hviterussiske Vladimir Dmitruk, som opptrer i bibliotekskafeen. Begge har gjort suksess med roller i BNO-produksjoner tidligere. Med så sterke sangere føles opptredenen virkelig som opera i stil og uttrykk – det er svært virkningsfullt når de to bruker såpass kraftige stemmer og voldsomme gester i det relativt lille lokalet. Kafeen er dessuten fylt til randen, og de ansatte må stadig hente flere ekstrastoler, så publikum kommer tett på både hverandre og sangerne.

På repertoaret står kjente arier fra Verdis Rigoletto, Händels Rinaldo, Mozarts Tryllefløyten og Lehars Den glade enke, i tillegg til romanser av Edvard Grieg og Richard Strauss. Dessuten fremfører begge sangerne et nummer på sitt respektive morsmål: Husáhr synger ”Tonerna” av Carl Sjöberg og Dmitruk en russisk folkesang.

I duettene spiller sangerne virkelig skuespill – spesielt Dmitruk kunne fylt opptil flere bibliotek med sin sjarm og patos. Kontakten med publikum blir upåklagelig når de to står kun en liten meter fra første rad. Under den kjente «Lippen Schweigen» fra Den glade enke tar de seg dessuten noen valsetrinn i hverandres armer på den lille plassen de har til rådighet. Det gamle pianoet som er rullet inn i kafeen for anledningen bidrar til stemningen: Kontrasten mellom storslått og hjemmekoselig blir komplett når de to internasjonalt anerkjente sangerne akkompagneres av en like dyktig pianist – men med en kronisk knirkende, nærmest pipende klaverpedal.

Resultatet denne første kvelden blir en intenst intim konsert der en kommer uvanlig nært på og virkelig får merke forskjellen på opera og Liederabend – en mer nedtonet konsertform med sterkt fokus på musikken, der en eller flere sangere og akkompagnatører fremfører lieder fra det klassiske repertoaret i et mindre lokale og uten sceniske elementer, slik tradisjonen var for eksempel i salonger og private hjem i Wien på Franz Schuberts tid. Konserten varer imidlertid godt i underkant av den annonserte timen, og kunne gjerne vart litt lenger. For eksempel kunne de to sangerne fremført flere sanger hver fra hjemlandene sine, slik det også var blitt reklamert med på forhånd.

Konserter, forestillinger og performancer på steder som ikke er etablerte arenaer for formålet får ofte et ekstra, komisk moment over seg idet intetanende forbipasserende må forholde seg til det uventede som skjer. På biblioteket kommer og går folk gjennom dørene, i trappene og forbi glassveggene bak sangerne, og det piper litt fra utlånsautomaten i hjørnet. Spesielt komisk blir det dersom noen ankommer akkurat mens sangerne fremfører en ekstra dramatisk scene – et par stakkars biblioteksgjester skvetter så de nærmest hopper idet det stiger inn døren.

Mindre opera enn sist En måned seinere er det igjen fullt i Amalies hage. Denne gangen er det den unge sopranen Annika Beinnes som opptrer, sammen med sin medstudent fra talentprogrammet «Griegakademiets unge talenter», pianisten Kei Solvang. De to har begge skapt seg et navn til tross for at de ennå befinner seg tidlig i utdanningsløpet sitt.

Denne kvelden blir en sterk kontrast til det første arrangementet. Beinnes har mye formidlingsevne, men stemmen hennes er ikke ferdig utviklet og fyller ikke rommet på samme måte som vi fikk oppleve en måned tidligere. Det er også litt mindre futt i repertoaret: Beinnes fremfører en samling sanger som har betydd mye for henne så langt i livet, og synger flere lieder og musikal- og operettenumre enn arier. Jeg stusser over hva slags opera det er som formidles – opera som egen kunstform eller opera i betydningen ”litt ekstra stemmeprakt”? Er det «Solveigs sang» publikum har kommet hit for å høre? Solvangs solostykke av Chopin er nydelig fremført, men hva har det med opera å gjøre?

Grieg og mer Grieg Ved tredje og siste arrangement i serien får vi igjen oppleve en mer moden sanger: Rita Therese Ziem har hatt roller i BNO tidligere og har operaklangen jeg savnet ved forrige konsert. Hun synger Puccini, Gershwin – og sanger fra Griegs Haugtussa. I tillegg har pianisten et solonummer der han spiller et av Griegs lyriske stykker.

Jeg stusser over dette repertoarvalget. Hadde jeg villet høre Haugtussa og Griegs lyriske stykker, kunne jeg hoppet på en turistbuss til Griegs hjem Troldhaugen og besøkt en av de utallige sviskekonsertene der. Da hadde dessuten både pianoet og akustikken vært atskillig bedre. Men denne kvelden har jeg jo kommet for å høre opera! I og med at det er gratis inngang ved disse bibliotekskonsertene, kan jeg forstå dersom BNO av økonomiske årsaker har bedt utøverne ta med glansnumre de uansett har på lur, men de fleste sangere har vel flere arier på repertoarlisten enn dette?

La det være sagt: Det er ingenting galt med svisker. Når Ziem kommer tilbake etter pause – og har byttet til Carmen-kjole – viser hun at Habaneraen tåler å fremføres ofte. Før hun tar fatt på Carmens «Chanson Bohème» oppfordrer hun til allsang seinest på det tredje refrenget, og får god respons allerede på andre. Med bergensk sjarm har hun publikum i sin hule hånd, og skaper akkurat den rette, intime stemningen samtidig som det hun synger er storslått.

For det er nettopp når hun synger operarepertoar at responsen er best. Allerede når hun introduserer «Sang til månen» fra Dvořáks Rusalka, viser publikum tydelig begeistring – før hun har satt i gang å synge. Jeg håper BNO biter seg merke i dette og i fremtiden legger opp til repertoar der opera betyr noe mer enn skjønnsang med ekstra lungekapasitet.

Fremtidsambisjoner BNO har annonsert at Opera på biblioteket-prosjektet vil fortsette sesongen 2019/2020. Det blir spennende å se hvordan programmet blir til høsten. Denne vårens intimkonserter har føltes sprikende og ganske tilfeldig sammensatt, og det er vanskelig å se hvor BNO vil med denne nye konsertserien. At bibliotekskafeen har vært smekkfull ved hvert av de tre tilfellene i vår, vitner om interesse for opera hos bergenspublikummet. Barnesykdommer som manglende programhefter og kjedelige introduksjoner fra de ansatte i BNOs administrasjon er lett å leve med i en første prøvesesong, selv om slike innrammende faktorer alltid har litt å si og ikke vil koste mye å pusse litt på.

Det er en utfordring for en kunstinstitusjon å vekke nysgjerrighet hos nye grupper samtidig som en behager de trofaste kjennerne. Kanskje kan fellesnevneren for å få begge disse publikumsgruppene – og dem derimellom – til å fortsette å besøke BNOs arrangementer kan være å gi dem opera med litt mer tæl i? For eksempel ved å innføre små sceniske elementer? Det trengs ikke nødvendigvis mye for å skape stemning. Et mer gjennomtenkt operarepertoar ville nok også heve inntrykket. Tonene er tross alt viktigere enn tapasen.