Vår fantastiske virkelighet

Ord og fortellinger gjør oss i stand til å tre inn i andres perspektiver og personlighet. Vi kan trene empati og utvide horisonten uten å forlate sofaen. Men ord kan også lokke fram fantasier som er langt mer skremmende enn hva den virkelige verden kan frambringe, noe visse politikere vet å spille på til det fulle. I Physics and phantasma leker Iggy Lond Malmborg med ordenes evne til å vekke bilder i oss. Slik ønsker han å sette fingeren på hvordan fantasi og innbillingsevne gjør oss til medskapere av verden rundt oss, både på godt og vondt.

Svenske Iggy Lond Malmborg er klassisk skolert skuespiller og teatermaker, og tydelig en lokal favoritt ved Teaterhuset AvantGarden i Trondheim. Han har besøkt huset flere ganger tidligere, både alene og som del av ulike konstellasjoner, som duoen White on White. Sist var han her med forestillingen 99 words for void under Bastardfestivalen 2016. AvantGarden er co-produsent for Physics and phantasma, som hadde premiere i Tallinn for et år siden.

Fantasiens anatomi. Forestillingen starter allerede i foajeen. Mens vi venter på billettøren hører vi høy 90-talls rap fra salen, før vi endelig blir invitert inn av en stemme som så vidt høres gjennom musikken. Scenen er tom, men snart hører vi stemmen til Malmborg bak moltonteppet bakerst på scenen. Han beskriver seg selv, hva han har på seg, samt noen enkle bevegelser han (angivelig) utfører bak scenen. Om vi vil være med på leken må vi forsøke å se ham for oss, for det er lite annet å se på. Når Malmborg etter noen minutter trer ut på scenen blir fantasibildet konfrontert med den fysiske virkeligheten – et grep som skal gjentas flere ganger gjennom forestillingen. Slik får tilskueren mulighet til å se nærmere på hvordan hans eller hennes egen fantasi ser ut og fungerer, hvordan den underspiller visse ting, overspiller andre, eller bare lar elementer være åpne (for andre å fylle?).

Ordenes evne til å sette i gang fantasi og innbillingsevne er en implisitt og selvsagt forutsetning for litteraturen, som ikke har andre virkemidler å spille på enn bokstaver på et blankt ark. I teateret er vi vant med å få bildene mer ferdig konstruert og fysisk legemliggjorte, og ved å nekte oss dette får Physics and phantasma oss til å betrakte vår egen evne til medskapning og trangen til å fylle inn hullene i vår kjennskap til verden. Teaterscenen lar Malmborg sette fingeren på det performative ved fantasien og framheve den som en aktiv prosess med varierende forankring til den fysiske virkeligheten.

Overprøver fysikken. Forestillingen peker på hvordan fantasievnen bidrar til alt fra å gjenkalle enkle, konkrete bilder, til fordommer, frykt, konstruksjonen av fellesskapsfølelse eller kunstproduksjon. Selv ikke fysiske lover er unntatt fantasiens magiske ”hvis”. Dette blir snedig demonstrert gjennom en stor betongpendel som Malmborg slipper fra ansiktshøyde. Termodynamikkens første lov sier oss at pendelen må tape energi i løpet av en oscillasjon, og derfor er det umulig at den svinger tilbake og treffer Malmborg i ansiktet. Men fordi konsekvensene av et slikt treff er så dramatiske blir det lett å se for seg blodige bilder når loddet svinger tilbake i full fart mot Malmborgs ansikt og lyset kuttes, selv når vi vet det umulig kan skje. En fin demonstrasjon av menneskets tendens til å vurdere risikoen for dramatiske hendelser som langt høyere enn det som er realistisk, noe psykologien tilskriver det at grusomheter lettere gjenkalles fra hukommelsen, såkalt gjenkallelses-bias.

Vekslende fiksjonsnivå. Brorparten av forestillingen består i at Malmborg står rett opp og ned og snakker. Han beskriver forestillingen og situasjonen vi er en del av – med flere mer eller mindre troverdige variasjoner, beskriver handlinger han skal utføre, for så ikke å gjøre det, eller maner fram fordommer for deretter å bryte med dem tvert. Heldigvis er han en dynamisk formidler som evner å holde liv i teksten tross få kroppslige og scenografiske virkemidler. Litt drahjelp fra er et pluss for å få i gang fantasien, men når Malmborg av og til bikker over i innlevd spill butter det noe mot den kontrakten og intensjonen som forestillingen ellers uttrykker, nemlig en ikke-fiksjonalisert situasjon der Malmborg fungerer som en slags katalysator for vår fantasi og vår refleksjon omkring den.

Snedig. Physics and phantasma er en snedig og gjennomtenkt forestilling. Den trekker veksel på poenger fra språk- og diskursteori, og gods fra tenkere som Jacques Lacan og Slavoj Žižek spøker både i og mellom linjene (sistnevnte gjør også en slags cameo på scenen i en kort, men treffsikker parodi), men det er på ingen måte nødvendig kjenne til den slags for å sette pris på oppsetningen. Dette er nok først og fremst en forestilling for dem som kan sette pris på noe tørrvittig og cerebralt teater, men uten at den dermed er utilgjengelig eller mangler lekenhet. Å være med på leken krever litt innsats, at man aktivt prøver å sette fantasien i sving, men gjør man det blir man også rikelig belønnet.