Vandring uten mål

Vandreteater av forskjellig slag har vært det jeg har satt mest pris på mens det har vært vanskelig å samle mange mennesker i teatersalene. Vandreforestillinger har eksistert før, men det er først etter koronanedstengningene at jeg virkelig har fått øyne og øre opp for genren. Utviklingen henger selvfølgelig sammen med begrensningene i hvor mange man kan samle innendørs, men det er også en del av en teknologisk utvikling og det at vi så ofte hører på noe når vi går. Da jeg hørte og gikk med Oslo Nye Teater og Mens vi venter får vi gå i sommer ble jeg glad av gåingen, men jeg syntes ikke prosjektet klarte å gå i dybden i fortellingen sin om Oslo som by. Samtidig var det byen som var i sentrum, og stedet jeg var på mens jeg gikk, var det som gav dybde og perspektiv til ordene som ble sagt.

I Gå spiller ikke byen noen ordentlig rolle, og jeg forstår ikke helt sammenhengen mellom historien som fortelles og områdene jeg skal gå i. Vi møter opp inne på Det Norske Teatret der vi får utdelt en avspiller og hodetelefoner. Deretter stiller hele gruppen med samme oppstartstidspunkt seg opp utenfor teatret, og fortellingen begynner. Fordi det er verter inne på teatret som skrur på avspillerne våre, begynner alles vandringer på litt forskjellige tidspunkt. Først av alle går en vert, og vi får beskjed om at vi ikke egentlig skal følge henne, men høre på instruksjonene i avspillingen. Verten og de andre som ligger litt før meg i løypa avslører allikevel hvor vi skal gå, og det føles meningsløst å stå ved veikryss og vente på instruksjoner når jeg kan se på dem foran meg hvor jeg skal.

Døende mor Historien som fortelles handler om en kvinne som har mottatt et bilde av moren sin fra et ukjent mobilnummer. Bildet viser at moren er sterkt forslått. Deretter følger en fortelling om morens sykdomshistorie, knyttet opp mot datterens eget familieliv og et samlivsbrudd som kom av at hun ble manisk opptatt av å pleie sin syke mor og nærmest glemte at hun også var mor og kone. I første del av fortellingen skal datteren liksom til sykehuset for å besøke moren som har falt og slått hodet, men vi får aldri vite hvor hun egentlig skal, og det er usikkert om hun vet det selv. Samtidig er ikke vandringen helt viljeløs, den bare virker sånn, uten at det lykkes helt å gjøre det viljeløse og hvileløse til en del av kvinnens sammenbrudd. Plutselig er moren død, og vi får gå opp til Vår frelsers gravlund. Den dramaturgiske overgangen fra sykehuset til dødsfallet kjennes svakt bygget opp. Det er klart det er ventet at hun skal dø, men fortellingen gjør et tidshopp som fører til at dødsfallet ikke får sette seg hos lytteren, men føles påtatt og plutselig. Fortellingen er i overkant sentimental, og den virker også helt urealistisk. Jeg kjøper ikke at døtre som dette finnes, og det eksistensielle i å miste en mor forsvinner dermed i det som virker som en dypt forstyrret person med hang til å synes synd på seg selv.

Fordi fortellingen begynner hjemme hos kvinnen, og publikum begynner vandringen utenfor teatret, er det som om det er i denne gaten hun bor. Det skurrer umiddelbart at en alenemor bor sammen med sønnen sin i Kristian Augusts gate. Det er midt i Oslo sentrum og ikke et sted hvor folk bor. Siden dette er en fiksjonsfortelling spiller det jo ikke egentlig så stor rolle. Fiksjonen kunne fort ha skapt et Oslo som er ulikt den byen jeg oppholder meg i til hverdags, men jeg opplever ikke at det skjer. Vi går opp gjennom Slottsparken, opp Uranienborgveien, inn Oscars gate, men jeg får ikke noen forståelse for hvorfor vi går akkurat der for det sier de ingenting om. Stedet forteller meg ingenting. Dette er gater jeg kjenner godt, som jeg har hatt egne opplevelser i og har minner fra, men verket oppnår ikke å spille på lag med de erfaringene jeg tar med meg inn. På den måten kunne dette verket ha utspilt seg hvor som helst, og jeg hadde ikke trengt å være akkurat der de sier vi er når jeg lytter.

Omveien Vi går også en stor omvei for å ende opp dit vi skal, og jeg skjønner at forestillingen skal vare en time, og derfor må vi gå en vei som tar omtrent så lang tid. På et tidspunkt sier kvinnen i fortellingen at hun må «slutte å gå omveier», men det er ikke tydelig nok at det er en referanse til veien vi har gått, for omveien gjøres ikke til et dramaturgisk poeng. Når vi kommer frem til «sykehuset» er vi ved det gamle Rikshospitalet i Stensberggata. Det har ikke vært sykehus der siden 1990-tallet, og det er ingenting sykehusaktig ved bygningen lenger. Igjen er det jo sånn at Goksøyr og Martens godt kunne ha fått det til å fremstå som et sykehus gjennom fortellingen sin, men jeg opplever ikke at det skjer. Det er også mens vi står her at dramaturgien punkteres, og de klarer ikke å gjøre noe spennende ut av sykehuset som et sted alle har ambivalente følelser knyttet til. Hvis Goksøyr og Martens hadde lyktes med å underliggjøre byen sånn at jeg ble overrasket over den, så hadde de også gjort omveien til en styrke. Nå bidro den til å gjøre vandringen langsom og lite målrettet.

Tempoet var altfor langsomt og gjorde meg utålmodig. I flere av de vandringene jeg har vært på tidligere, har det ligget en rytme til grunn for lydsporet som har gjort at kroppen min har falt til ro i gåingen, og jeg har tilpasset meg det tempoet verket legger opp til. Dette var særlig tilfelle i Gangar fra Svartdalen, men også i den nevnte Mens vi venter får vi gå ble rytmen viktig og gjorde at jeg ble bevisst min egen kropp i bevegelse i byrommet. I Oslo Kartwerk så jeg hele tiden et parallelt univers på en skjerm mens jeg gikk, og det gjorde at jeg intuitivt ville følge tempoet som lå i skjermuniverset. I Gå lå det ikke noen føringer for tempoet mitt, og det gjorde at jeg også følte at vandringen ble stakkato. Når jeg først hadde kommet opp i et behagelig tempo ble jeg nødt til å stoppe og vente. Jeg lurer også på hvorfor vi måtte gå sammen i en såpass stor gruppe. Det er ingen grunn til at publikum ikke kunne oppsøke denne vandringen på samme måte som i Mens vi venter får vi gå der publikum fikk tilsendt en lydlenke og brukte sitt eget utstyr. Kanskje hadde jeg ikke blitt så utålmodig hvis jeg faktisk hadde måttet vente på instruksjonene for å vite hvilken vei jeg skulle gå. Nå så jeg hvilken vei verten gikk og ville bare fortsette å gå sammen med henne.

Misbrukt potensial Jeg savnet at byrommet ble omformet. Jeg skulle ønske at det skjedde mer rundt meg som kunne kommunisere direkte med det jeg hørte. Ved Bislett Stadion kom fire skuespillere fra Det Norske Teatret ut av en bil. De slo av en prat med hverandre, og én av dem lekte litt med noen barn på lekeplassen. Jeg stoppet opp og lurte på om de var en del av forestillingen. Som teaterkritiker kjente jeg dem umiddelbart igjen som ansatte ved Det Norske Teatret, men det var ingenting i oppførselen deres som tilsa at de var på jobb bortsett fra at de var sammen på samme sted, og det kan jo kolleger gjøre på fritiden. Litt etterpå så jeg dem igjen mens de flyttet kasser ut av en bil. Jeg trodde på dette tidspunktet at møtet med skuespillerne var helt tilfeldig og likte godt at de ved sin hverdagslige oppførsel gav muligheter for teatralitet for mitt blikk. Men oppførselen var også så unnselig at den fort kunne gå vandrerne hus forbi. I etterkant snakket jeg med noen som hadde sett flere skuespillere som jeg for så vidt hadde gjenkjent ansiktene til, men som jeg ikke hadde satt i sammenheng med forestillingen. Når jeg så ser flere av navnene til disse skuespillerne på kredittlisten, tenker jeg at dette var en misbrukt mulighet. Her var det et kjempestort potensial til teatrale møter i byrommet og kommunikasjon mellom ulike fiksjonslag som står igjen totalt uutforsket.