Vakker scenekunst for barn, voksne i salen

Showbox viser et bredt spekter av scenekunst for barn og unge. Festivalen er dermed med på å styre utviklingen av den ikke-institusjonelle scenekunsten rettet mot de i alderen 0-20. Festivalprogrammet gir også et inntrykk av hvilke impulser og kunstneriske retninger arrangøren, Scenekunstbruket, ser i feltet.

Men det var få fra målgruppen i publikum. Underveis i festivalen ga flere uttrykk for at det kjentes merkelig å fremføre arbeidene sine for voksne. På de få forestillingene som hadde barn eller unge til stede, var publikums oppmerksomhet rettet ikke bare mot scenen, men også mot de unge i salen. Syntes de det var morsomt, spennende, trist eller kjedelig?

Slikt sett synliggjør årets Showbox et virkelig skille mellom oss og dem og kaster publikum inn i problematikken som både kunstnere og arrangører av scenekunst for barn og unge står i hver dag. Hvilke kriterier skal gjelde i utviklingen og vurderingen av kunst rettet mot barn og unge? Å gi plass til denne spørrende usikkerheten, er festivalens styrke.

Helt Klaus. Foto: Alexander Svanberg

Nostalgiens makt Showbox ble innledet med Rasmus Jørgensens første ungdomsforestilling. I Helt Klaus tar Jørgensen utgangspunkt i egne minner fra da han selv var ung. Fortellingen handler om en gang Jørgensen dro på klassetur og omhandler situasjoner mange av oss kan kjenne seg igjen i: forelskelse og usikkerhet, vennskap og svik. Historien er velskrevet, men det som gjør forestillingen spesielt vakker, er Jørgensens litt sære scenespråk. Han forteller historien med manierte fakter og animert stemme og sang.

Det er en viss fare forbundet med et slikt uttrykk. Det kan lett gi en overdreven og karikert fremstilling av det å være ung, hormonell og konstant forvirret. Heldigvis greier Jørgensen å balansere og gi en troverdig skildring av unges emosjoner. Hans finjusterte, men dramatiske overganger fra sorg til sinne, fra selvsikkerhet til usikkerhet, speiler de følelsesmessige omveltningene som karakteriserer denne tiden av livet.

Et kvalitetstrekk ved Helt Klaus er at den bryter med den didaktiske tenkningen som ofte preger scenekunst for barn. Jørgensen forsøker ikke på noe tidspunkt å fortelle fra sitt ståsted som voksen hva ungdommene burde tenke eller gjøre. Det handler utelukkende om gjenkjennelse, om å vise frem hvordan det oppleves å være ung. Dette er forestillingens største fordel. Antakelig kan dagens ungdom gjenkjenne seg selv i den, og samtidig skaper Jørgensen et rom hvor vi som ikke lenger er unge, kan gjenoppleve følelser og tanker vi en gang har hatt.

Jørgensen avslutter med en brutal, men samtidig håpefull tillitserklæring: «Det ordne seg ikkje, men så løsne det.» – et utsagn som unngår å være formanende og dømmende.

Helt Klaus velger en ikke-didaktisk inngang til et tema som angår barn og unge. Men Showbox-programmet inneholdt også eksempler hvor galt det kan gå når en velger å gjøre det motsatte.

Skyggeteater, vold og revolusjon Etter at overnevnte Rasmus Jørgensen hadde stått for tenning av julegran og fremført en passe teit åpningsrap med den spørrende tittelen «Are you ready for the showbox?», var turen kommet til det spanske kompaniet Malasombra på Black Box Teater og forestillingen Au Ments.

Au Ments. Foto: Jaume Caldentey

Deres forestilling Au Ments er basert på Adelberd von Chamissos fortelling "Peter Schlemihls bemerkelsesverdige historie" fra 1813. Ved hjelp av dans, musikk og skyggeteater ble publikum fortalt historien om ei jente som får skyggen sin stjålet av en skummel mann. Første del var en leken, men langtekkelig utforskning av idéen om å ha en skygge. Jenta og skyggen hennes ble fremstilt av to dansere – et fint grep. Det var imidlertid vanskelig å forstå overgangene mellom scenene, og forestillingen var preget av mange repetisjoner. Au Ments greide for eksempel i utgangspunktet å skape en skummel stemning ved å la en skygge gå fra å være liten til å bli stor og faretruende, men dette ble gjort så mange ganger at det til slutt hverken var imponerende eller skremmende lenger. Dette siste bunner kanskje i en idé om at barn trenger gjentagelser for å få med seg hva som skjer. Dessverre var resultatet at effekter som i utgangspunktet var interessante, ble gjentatt så mange ganger at de mistet sin virkning.

Jenta og hennes skygge er i utgangspunktet lykkelige der de danser og leker i et vakkert skogslandskap. Naturen idealiseres, og fremstår som et sted hvor alle kan være frie og bekymringsløse. Idyllen består imidlertid ikke. Når natten kommer, forvandles skogen til et mørkt og skremmende sted. Det er da den skumle mannen dukker opp, ikledd hatt og frakk og med lange fingre.

Hvem den skumle mannen er, og hva det er han ønsker, er lenge et mysterium, men det er klart at han ikke er vennligsinnet. Er han muligens en av disse mennene barn ikke burde bli med selv om de byr på sukkertøy? Mangelen på progresjon gjør at en trenger lang tid på å nøste opp historien. Narrativ usikkerhet kan være en styrke, men her fremstår det ikke som et gjennomtenkt grep. Tiden en vier til slike spekulasjonene fremstår derfor som uproduktiv.

Svaret på hvem denne mannen er og hva han vil, kommer omsider: Djevelen er i denne fortellingen en ond kapitalist som fanger jenta og skyggen og bortfører dem til en kald og skummel storby, der han tvinger dem til å arbeide i en fabrikk. Undertrykkelsen de lider under, skildres i en videosnutt hvor utslitte og hengslete arbeidsfolk marsjerer i takt inn i fabrikken. Jenta og skyggen greier til sist å fri seg fra lenkene: De finner ut at hammerne de arbeider med kan brukes til å bryte seg ut, og de får sin hevn når de hamrer fabrikkeieren til døde.

Au Ments er et eksempel på hvordan didaktisk teater først og fremst handler om å belære barn ved å sette opp klare skiller mellom rett og galt. Dette gir lite rom for refleksjon omkring de temaene som presenteres. Virkemidlene, videosnutten med de undertrykkede arbeiderne og den kalde, skumle storbyen bidrar ikke bare til å lukke fortellingen, men er også med på å legitimere det som ikke kan beskrives som annet enn en væpnet revolusjon.

Det er verdt å stille seg spørsmål ved verdien av denne form for teater, og hvorvidt en er tjent med å redusere komplekse problemstillinger til enkle svart/hvitt-fremstillinger, selv om det er beregnet på barn. For er egentlig skillet mellom natur/kultur virkelig så klart som det her fremstilles? Er kapitalismen fanden selv? Er vold en løsning?

På sitt beste er dette en en naiv fortelling om hvor forferdelig det er å være voksen og gå på arbeidet. På sitt verste fremstår Au Ments som banal og lite reflektert antikapitalistisk propaganda rettet mot barn fra syv år og oppover. Hva som har vært Showbox’ intensjon med å hente inn denne forestillingen, er vanskelig å si.

Opera Opaque

Besnærende om døden Opera Opaque av Yngvild Aspeli og kompaniet Cie Plexus Polaire sto i skarp kontrast til Au Ments tematiske ubetenksomhet og tamme sceniske uttrykk. Forestillingen beviste hvor effektfullt skygge- og dukketeater kan være, men også hvor mye lenger du kommer når du ikke undervurderer barns evne til refleksjon omkring vanskelige tema. Vi blir kjent med den myteomspunnede Madam Silva, og hennes to medhjelpere. I en makaber cabaret utnytter de et bredt spekter av sceniske virkemidler som maner frem en fantastisk detaljrikdom. Det fremste eksemplet på dette er små skyggeteatersnutter som skildrer grufulle skjebner. En mann jages ut av byen og ut til en skrent, hvor han snubler og faller i døden. En jente hjemsøkes av spøkelser og monstre i huset hvor hun bor. En svømmer velger å bade i havet fremfor i bassenget, med den forferdelige konsekvens at han blir spist av haier. Alt som er igjen av ham, er en hånd. Den stramme regien og timingen på disse snuttene viser at skyggeteater på sitt beste kan konkurrere med mer komplekse visuelle media som film og tv.

Også dukkene levendegjøres på en måte som setter en støkk i både voksne og barn. Når Madam Silva ledes bort til publikum og henes blanke øyne stirrer, oppleves det som om hun kan se inn i sjelene våre. En lures til å tro at dukken Madam Silva virkelig er i live, ikke bare på grunn av måten de beveger dukken på, men først og fremst ved at de interagerer med dukken som om hun var et virkelig menneske.

Estetikken minner om universene Tim Burton skaper i sine filmer, men også om hvordan Addams Family romantiserer mørket. Det å kle skuespillerne og dukkene opp i kostymer fra et 1800-talls univers, bygger opp om ideen om at de er en omreisende trupp, som i lang tid har vandret rundt i Europa.

Det er vågalt å introdusere barn fra åtte år og oppover for dystre tema som død, men Opera Opaque mestrer å være tragikomiske i sine karikerte fremstillinger. I likhet med Burton utnytter Aspeli det besnærende med å gå inn i et univers hvor dødens mange ansikter ikke bare er skumle, men også morsomme. I likhet med Rasmus Jørgensens Helt Klaus er denne forestillingen trolig interessant for både barn og voksne, men dens absolutte styrke er at den viser hvor mesterlig skygge- og dukketeater kan være.

1 1/2. Foto: Andreas Bergmann

Ut av ensomheten Forestillingen 1 1/2 av Frida O. Brinkmann er en perle, som på en vakker og velstrukturert måte forteller om ensomhet og hvordan det er mulig å bryte ut av den. Vi blir kjent med Antero, som har funnet seg et helt eget hus hvor han kan være i fred og plassere møblene sine akkurat slik han selv vil. Etterhvert viser det seg at han ikke er alene. En dame, Andrea, stikker ut av ryggen hans og flytter på tingene hans! Selv om Antero i utgangspunktet irriterer seg over dette, lengter han samtidig etter å ha noen i livet sitt. Han har et problem: Han er livredd for damer. Etterhvert finner han likevel sammen med Andrea. Brinkmanns forestilling viser både tematisk og visuelt—gjennom den geniale ideen om å være både Antero og Andrea (hun har festet Antero-dukken på ryggen)—at det å bryte ut av ensomheten handler om å bryte ut av forestillinger og oppfatninger en har om seg selv.

How to be Alone

Flere forestillinger diskuterte ensomhet. Danseforestillingen How to be Alone av Hege Haagenrud handlet om perioden i livet hvor barn slites mellom tilhørighet og selvstendighet. Haagenrud har laget ulike danser som illustrerer og utforsker denne tematikken. Koreografien viste hvordan behovet vi har for å være sammen med andre kan skifte over til en trang til å være alene. De tre danserne Marta-Luiza Jankowska, Cassandra Loo og Ingrid Haakstad danser først sammen, de flytter på hverandres armer og ben, og de flytende bevegelsene flytter seg fra kropp til kropp. Etterhvert vokser frustrasjonen over det å inngå i disse samkjørte bevegelsene, og snart dytter de hverandre irritert bort. Haagenrud greier med dette å vise hvor klaustrofobisk det kan føles når en må være sammen med noen hele tiden.

En av danserne får til slutt nok og bryter seg ut av rommet de befinner seg i via en sprekk i det hvite bakteppet. Hun står alene, og kan endelig utfolde seg fritt. De to andre står og ser på skyggen hennes som beveger seg vilt og ukontrollert over det hvite lerettet.

De forskjellige koreografiene som utgjorde forestillingen ble alle innledet av at en barnestemme leste opp tekster fra ulike popsanger av artister som Rihanna og Selena Gomez. Programteksten understreket at heller enn at voksne skal fortelle ungdom hvordan de burde hanskes med tanker og problemer som preger ungdomstiden, er det kanskje bedre å la dem finne ut av ting på egenhånd og på egne premisser. Det å vie popsanger en slik oppmerksomhet understøtter denne intensjonen. Ikke bare anerkjenner Haagenrud at musikken ungdom hører på, inngår som en del av prosjektet det er å finne ut hvem man er, men hun tvinger samtidig publikum til å vie tekstene mer oppmerksomhet enn hva vi gjør til vanlig. Dette gjør oss i stand til å se en dybde i tekster mange av oss vil avvise som overfladiske.

Jeg ser munnen din bevege seg opp og ned. Foto: Leif Arne

Kjærligheten, størst av alt? Stine Feviks Jeg ser munnen din bevege seg opp og ned var etter min mening en av de vakreste scenetekstene som ble presentert under festivalen. Den ble fremført av Fevik selv, og var en eksentrisk gjenfortelling av en samtale som fant i Slottsparken en vinterkveld. Hun går der sammen med en mann hun er forelsket i, og de snakker sammen om tilsynelatende alminnelige tema. De snakker om Grotten, som ligger like ved parken, og om Henrik Wergeland som bygget det som nå er en hedersbolig for kunstnere. Henrik Wergelands forelskelse i Amalie Sofie Bekkevold fungerer som utgangspunkt for hennes fantasi om hvordan hun og den mannen hun går der sammen med en gang skal bo i et slikt hus og være lykkelige og glade sammen.

Sammenflettingen av hennes gjengivelse av den ytre dialogen og hennes kommenterende tanker tegner et bilde av hvor forvirrende og kompleks forelskelse og kjærlighet er. Teksten er gåtefull, fordi vi aldri helt får vite hvordan det gikk mellom de to, men det er noe av det som gjør forestillingen så vellykket: Vi får et innblikk i hvordan det er i den tiden hvor en ikke har fått svar på om de forestillingene og forventningene en har om den vi forelsker oss i og fremtidien stemmer eller ei.

Kanskje var teksten litt komplisert for den jevne femtenåring, men samtidig er det bra med forestillinger som ikke kan anklages for å være fordummende. Kvaliteten gjør det verdt forsøket å presentere denne for ungdom.

Horror vacui Panta Rei Danseteaters gjenfortelling av Alice i Eventyrland var spekket med detaljer. Forestillingen Bak Speilet begynte ute i foajeen. Herfra ble publikum ledet inn i salen av den gale hattemakeren.

Handlingen ble danset, men også formidlet av en stemme som fortalte fragmenter fra historien om Alice og de figurene hun møter i Eventyrland. Denne collage-strukturen hvor det narrative forløpet ble stykket opp for så å bli satt sammen igjen, skulle kanskje underbygge det absurde i fortellingen, men dessverre lyktes ikke denne formen med å fremheve det underlige og fantastiske i orignalteksten. Forestillingen inneholdt mange referanser til historien, blant annet et teselskap og den den gale hattemakeren som kaster rundt på småkaker som han senere anklager publikum for å ha stjålet. Detaljene er kanskje likevel ikke nok i seg selv til å holde på publikums oppmerksomhet?

Beslutningen om å starte fortellingen inne i Eventyrland, betydde også at forhistorien til Alice ikke ble gjengitt. Før hun møter Hattemakeren, lever Alice i en verden preget av regler, og hennes lengsel etter å unnslippe denne rigiditeten er kanskje noe av forklaringen på hvorfor hun ender opp i Eventyrland. Ambisjonene til Panta Rei er muligens å gi oss i publikum en anledning til å forløse dette behovet i oss selv, men forestillingen greier ikke helt å engasjere publikum. En forklaring på dette kan være at de fleste i publikum var langt eldre enn dem forestillingen var beregnet på.

Politisk blindvei? Forestillingen Kinder K er interessant fordi den berører politiske temaer, og en kan med sikkerhet si at den vil skape debatt. Regissør Kristofer Blindheim Grønskag har valgt å la to skuespillere spille alle rollene. De portretterer blant annet et par som venter barn, men som er uenige om hvorvidt de skal beholde barnet dersom det viser seg å ikke «være friskt». Mannen ønsker å beholde barnet, men kvinnen vil vurdere abort i et slikt tilfelle.

Kvinnen får etter en fostervannsprøve beskjed om at barnet har Downs syndrom. Abortdebatten spilles ut mellom de to, men selv om tema som retten til å selv bestemme over egen kropp berøres, er hovedfokuset likevel spørsmålet om det at barnet avviker fra normalen, er en god nok grunn til å velge det bort. For hva er egentlig normalt?

Kinder K lar i utgangspunktet debatten om abort utspille seg på individnivå, mellom to mennesker. Samtidig opplever jeg at forestillingen formidler dramatikerens bakenforliggende prinsipielle holdning til saken. Dette skyldes at teksten sammenstiller historien om dette paret med den virkelige historien om skjebnen til multihandikappede Gerhard Herbert Kretschmar, også kaldt Kinder K. Han ble født i Tyskland under naziregimet. Hans foreldre ville ikke ta seg av ham og anmodet Hitler om hjelp til å avslutte Gerhards liv. Deres brev til Hitler ses på som innledningen til Nazi-Tysklands statlig organiserte eutanasiprogram, Aktion T4. Dette programmet hadde som formål å holde den ariske rase ren og tok livet av hundretusenvis av mennesker med psykiske og fysiske utviklingshemninger.

Det er verdt å stille spørsmål ved om det er relevant å sammenligne slike utryddelsesprogrammer med abortlovgiving i Norge.

Kinder K

Regissøren og skuespillerne forsøkte i forestillingen å åpne opp for debatt og refleksjon rundt dette temaet. Dessverre fremstod selve forestillingen, mye på grunn av denne sammenstillingen, som en nokså ensidig kritikk av dem som velger å ta abort fordi de ikke vet om de er i stand til å ta vare på et barn med psykiske eller fysiske utviklingshemninger. Spørsmålet om selvbestemmelsesrett faller tildels bort, og jeg opplever at mannen, som vil beholde barnet, i mye større grad enn kvinnen gis det argumentative overtaket i fortellingen. I den grad dette bildet nyanseres, er det ofte ved å vise frem kvinnens desperasjon. Hun kaster seg i gulvet i et vilt håp om å på denne måten drepe barnet i magen. Jeg opplever at resonnementer som kan begrunne hennes valg om å ta abort mangler.

Det å presentere en såpass unyansert og tendensiøs forestilling for ungdommer med det formål å skape debatt, er problematisk. Kinder K legger så klare føringer på debatten at det allerede er gitt hva konklusjonen bør være.

—–

Showbox oppfyller langt på vei sin målsetning om å vise at det finnes mye god scenekunst for barn og unge der ute. Mange av forestillingene viser dessuten veier det er mulig å gå for å utvikle ny og spennende scenekunst. En styrke ved flere av produksjonene var hvordan de tok sårbaheten som preger ungdommers liv, på alvor.

Men det var altså merkelig få barn og unge til stede, noe som preget hvordan forestillingene ble mottatt. Kommunikasjonen mellom scene og sal blir annerledes når målgruppen ikke er der. Det er grunn til å tro at både kunstnerne og et voksent publikum ville være tjent med å ha barn og unge tilstede.

Det bør allikevel nevnes at en liten gruppe ungdommer så alle forestillingene, nemlig medlemmene av årets Scenekunstbrukets Unge Stemmer (SUS). I dette prosjektet vil Scenekunstbruket gi ungdommer rom for å komme med tilbakemeldinger på forestillingene som vises under Showbox. Tekstene deres kan leses på bloggen scenekunstbruket.blogspot.no