S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Aslak Heika Hætta Bjørn – 12. august 2022

Vakker og intim avkolonisering

Foto: Annar Bjørgli/Nasjonalmuseet


Publisert
12. august 2022
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Musikk

“Mii golggahit joga, bálgá, njuvccaid, váriid” av Elina Waage Mikalsen / “We pour the river, the path, the swans, the mountains”

Nasjonalmuseet 10. august 2022

Joik og sang: Elina Waage Mikalsen, Viktor Bomstad, Trine Hansen – Samū, Ingrid Frivold, Katarina Barruk Joikementor: Sara Marielle Gaup Kostyme: Ramona Salo Syerske: Anette Danielsen Veverske: Hege Nilsen

Rognbollesuppe: Jenny Mikalsen, Gerd Mikalsen og Hanne Mikalsen


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/vakker-og-intim-avkolonisering
Facebook

Mens Tidemann og Gude henger der opphøyd i glassmonter, lar Elina Waage Mikalsen den samiske kulturkanon invitere deg på rognbollesuppe og si at du er god nok.

Onsdag 10. August skulle Nasjonalmuseet joikes inn gjennom performancen Mii golggahit joga, bálgá, njuvccaid, váriid (We pour the river, the path, the swans, the mountains) av Elina Waage Mikalsen. Mikalsen, som er fra Kåfjord i Troms, er utdannet på KHiO og har tidligere vært Årets unge kunstner på Riddu Riđđu-festivalen. Mikalsen er vokalist, og lydlandskaper og stemmebruk går ofte igjen som bærende elementer i kunsten selv om hun også jobber med tekstiler og video.

Performancen er en del av Nasjonalmuseets åpningsutstilling, kunstmønstringen «Jeg kaller det Kunst». Den foregår i den klassiske kunstsamlingen, og i programmet heter det at «utøverne søker å fylle det nye Nasjonalmuseet og dens innhold med joik». I tillegg til Mikalsen er kveldens utøvere Viktor Bomstad, Trine Hansen, Ingrid Frivold, og Katarina Barruk.

Vandringen starter i Rom 45 på museet. Rommet må sies å være indrefileten av den nasjonalromantiske kunstsamlinga hvor «Brudeferd i Hardanger» og andre verker av Tidemann og Gude henger. Det er godt fylt opp når aktørene kommer inn ikledd kapper sydd av samiske skallebånd og fjær, svarte bukser og sneakers. Kostymene er designet av Ramona Salo, som også er representert i museets motesamling med klær fra kolleksjonen Den Samiske halvtimen.

Parallelle kulturkanoner Forestillinga åpner med joiken «Ivgurašša», en tradisjonell joik om landskapet (og noen hevder et reintyveri) i Lyngen i Nord-Troms. Joiken er mest sannsynlig laget av reindriftssamefamilier fra Kautokeino med sommerbeite ved Lyngenfjorden. Det låter klart, selvsikkert og levende fra start. Mikalsen, Hansen og Barruk ligger i høyere toneleier, som Bomstad og Frivolds dypere stemmer utfyller behagelig. Der hvor de vestlandske fjellene og breene skinner på veggene i oljemaling, manes de spisse fjellene ved havet som definerer Lyngen frem for oss gjennom et annet utrykk, joiken.

I løpet av vandringa gjennom den nasjonalromantiske samlinga, får vi høre stedsjoiker og dyrejoiker med tilknytning til aktørenes hjemtrakter. Noen av joikene har aktørene med fra barnsben av, mens andre er gravd frem fra Viktor Bomstad på Universitetet i Tromsøs samling. Stykkets tittel kan dermed tolkes ganske bokstavelig, vi får blant annet joiket umeelven, fjellene og svanen for oss. På den måten utfordrer og utfylles nasjonalromantikken av en samisk kanon – begge med romantiske beskrivelser av natur og steder som essensen for det enkelte liv og det respektive gruppefellesskap.

Mer eller mindre frivillig intimitet Joikevandringa fortsetter videre så godt som den kan gjennom nasjonalmuseets samling. Naturlig nok blir ikke det spesielt smidig når hundre mennesker uten instruksjoner skal loses gjennom utstillinga. Vi skubber i hverandre og subber etter joikerne mens sikkerhetsvakter høflig, men bestemt, må be folk holde avstand til kunstskattene på veggene. Å navigere mellom uerstattelig kunst, lettvegger og mennesker er en irriterende øvelse, og avbruddene og tiden det tar å få folk inn i riktig rom bryter flyten i forestillinga til en viss grad. Jeg mistenker at Nasjonalmuseet hadde undervurdert oppmøtepotensialet noe.

Mer eller mindre frivillig intimitet blir også et av performancens høydepunkter: Alle aktørene er erfarne musikere, og fra start viser alle imponerende musikalitet. Ingrid Frivold er kjent både som solomusiker i prosjektet Frvldz og som trompetist i Beglomeg, Bomstad er først og fremst jazzgitarist og bandleder for Sex Magic Wizards, og Trine Hansen spilte tidligere i gruppa Samū. Men alle sammen har også ulik befaring og erfaring med joik som teknikk og som sjanger. Mens Katarina Barruk har drevet med joik fra ung alder og er en av de sterkeste joikerne i sin generasjon, har de andre musikerne lært seg sjangeren i voksen alder. Trine Hansen kunne i kunstnermøtet etter forestillinga avsløre at dette var første gang hun hadde joiket i offentlighet.

Dette gjør at det føles modig, og litt nervepirrende, når hver aktør alene joiker en steds- eller dyrejoik fra området de er oppvokst eller har sin familiebakgrunn. Etter at de har landa godt på beina etter sine soloer gir aktørene etter tur hverandre hjertelige klemmer, og det føles som vi i publikum er vitne til et nært og viktig øyeblikk.

Vi får så ta del i øyeblikket: Joikerne går fra publikummer til publikummer og hvisker lavmælt «sin» joik i øret på oss. Seansen er ekstremt intim og belyser det jeg tolker som en av performancens andre målsetninger – i tillegg til å avkolonisere nasjonalmuseets kunstsamling, handler den om utøvernes avkolonisering av seg selv.

Traumebehandling og rognbollesuppe Samtidig som den aktive fornorskinga og nedvurderinga av samisk kultur og samer som folk har gitt grobunn for mindreverdighetskomplekser, ilegger vi oss selv skam for at vi ikke behersker språket eller de kulturelle praksisene som fornorskninga søkte å ødelegge. Å ta tilbake og mestre kulturelle praksiser som joik, språk og håndverk, kan være en personlig traumebehandling hvor en finner en plass i et samisk fellesskap og kveler personlige nevroser om å «ikke være god nok same».

Forestillinga ender på taket av museet, og foran et lettere absurd tablå bestående av det gigantiske cruiseskipet AIDA og en jordgamme laget av Joar Nango, joikes en livlig joik til Stuorra Njarga, neset på fastlandssida av Tromsø. Etterpå serverer Waage Mikaelsens mor og tante den tradisjonelle sjøsamiske retten rognbollesuppe.

Waage Mikalsen har uttalt et ønske om å joike inn det samiske i en samling hvor det i stor grad er visket ut av historien. For selv om det nye Nasjonalmuseet har en finger på pulsen av samisk samtidskunst, og samlinga inkluderer verker fra Máret Ánne Sara, Silje Figenschou Thoresen og Joar Nango, er det samiske frem til 1970-årenes motkultur og Altakampen i stor grad ekskludert fra det nasjonale kunst- og kulturhistoriske narrativet i samlingen. Performancen utfordrer ideen om at essensen av det norske er bondeliv, embetsmenn og borgerskap. Mikalsen lykkes ikke bare med å ta den samiske kulturhistorien inn i museet, men viser den også fram som levende og vital.

For mens Tidemann og Gude henger der opphøyd i glassmonter, lar Mikalsen den samiske kulturkanon invitere deg på rognbollesuppe og si at du er god nok.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no