Utklekkingsanstalten

– Da jeg kom hit begynte veldig mye å falle på plass. Her forentes det politiske i meg med teatret i meg, forteller Mine Nilay Yalcin. Fra årsskiftet, etter endt masterutdanning på KHiO, overtar hun ledelsen av Nordic Black Theatres teaterskole, Nordic Black Express (NBX) etter Nadir Guendouz, som etter 20 år som hovedlærer går av med pensjon.

Jeg møter dem sammen med Hina Zaidi i skolens trange lokaler på Grønland i Oslo, i nabolaget til Caféteatret hvor Nordic Black Theatre holder til. Teatret feirer i år sitt 30-årsjubileum. Den mest naturlige å henvende seg til ville vært den som, sammen med Jarl Solberg, har vært teatrets grunnpillar og «ansikt utad» siden starten, Cliff Moustache. Men her skal vi gå noen steg ned i teatrets ikke fullt så synlige undergrunn, selve utklekkingsanstalten for unge scenekunstnere med ståsted i flere kulturer. Mine Nilay Yalcin og Hina Zaidi er opptatt av å løfte fram den betydningen skolen og Nadir Guendouz har hatt og har for dem og mange andre. Og i neste omgang for det norske scenekunstlandskapet.

Etter dramalinja på videregående i Tønsberg og et kort opphold på Commediaskolen i København kom Mine til NBX i 2005. – Nadir skjønte tidlig at jeg hadde en regissør i magen, sier hun. – Selv om jeg var her som skuespillerstudent sporet han meg raskt inn på å danne Nordic Black ungdomsgruppe, som fikk en stor betydning for de som var med. Vi har vært gjennom hele grunnpakka i skuespillerfaget med Nadir. Vi har lært mye om handling, om rom, og ikke minst om mennesker. Min interesse for forskjellige typer mennesker sammen på en scene kommer herfra. Vi hadde også en fantastisk klovneworkshop som inspirerte meg til hvordan man kan jobbe med skuespillere.

Godt nok Hina Zaidi var opprinnelig utdannet barnevernspedagog og snublet litt tilfeldig inn i teatret og skuespilleryrket. Hun ble castet til roller i TV-serien Taxi i NRK og på Riksteatret i to produksjoner.

– På Riksteatret gjorde jeg det jeg ble fortalt at jeg skulle gjøre, og det var tydeligvis godt nok. Men det var ikke godt nok for meg. Jeg hadde lyst til å gjøre det de andre gjorde, lære meg å bygge karakterer, lære meg skuespilleryrket fra bånn. Men jeg var jo voksen, 30 år gammel, hadde kjøpt leilighet og bil og hadde ikke lyst til å begynne på en ny bachelorutdanning. Da kom jeg over NBX. Mine var for lengst i gang som lærer, så jeg ble undervist av begge disse to, som jeg har lært enormt mye av, om tilstedeværelse på scenen, tålmodighet, om å forsvare den karakteren du spiller. Jeg hadde aldri lagd eller skrevet noe selv. Så her handla det om å tørre, om å være leken, å bygge ting selv. Vi hadde også noen fantastiske workshops med blant annet Taro Cooper, som underviste oss i slam. Det traff meg veldig og er blitt en viktig del av min virksomhet. For meg var NBX selve hovedutdanninga mi. De yngre her ville ofte videre til for eksempel KHiO eller andre steder, mens for meg var det dette som gjaldt, ingenting annet. Med det i ryggen kunne jeg gå tilbake til arbeidslivet, til pedagogvirksomheten og skuespilleryrket, sier Hina som selv har begynt å undervise på NBX, «under Nadirs vinger», som hun sier. – Vi underviser i teaterinnføring, med etyder. Jeg var ikke helt komfortabel med det. På samme måte som da jeg, etter å ha trent boksing i fem år, ble spurt av treneren om jeg kunne starte ei jentegruppe. Da fikk jeg litt hetta, men jeg skjønte etter hvert at alt ligger i meg fra før.

Hardt teaterlandskap På min rute på sykkel gjennom Grønlandsparken i Oslo spottet jeg i en periode hver dag Mine i midten av en sirkel som gjorde ulike øvelser, som jeg siden forsto var en del av det som skulle bli vandreforestillingen Sirkus Grønland. Øvelsene var markant fysiske. Nadir er på sin side utdannet ved den russiske teaterskolen GITIS som bygger på Stanislavskis metoder. Men måten de jobber på på NBX går langt videre.

– Det er Nadir som har vært og er min lærer, sier Mine. – Det uttrykket jeg jobber med har bygd seg sakte opp gjennom mange år. Vi har alltid stått litt på utsiden. Vi som kom ut i 2007 gikk inn i et, for oss, veldig hardt teaterlandskap. Så det fysiske uttrykket som ligger i bånn tror jeg også kommer av et sterkt uttrykksbehov, av viljen til å erobre rommet. Være en del av noe. Så det kommer nok også av en viss frustrasjon. Men Nadir har jo alltid trent oss veldig i det å finne den fysiske handlingen. Hva er det som igangsetter scenen. Hva er impulsen til at noe begynner å virke scenisk. Det prinsippet har vært ekstremt viktig for meg, ikke bare som skuespiller men ikke minst som regissør. Så må vi ikke glemme at Nadir er et levende leksikon. «Du må lese, ellers kommer du ingen vei», har han sagt igjen og igjen og har satt opp lange individuelle leselister for oss. Det var han som gjorde meg oppmerksom på den tyrkiske poeten Nâzim Hikmet, noe som har vært viktig for meg, både personlig, med min tyrkiske bakgrunn, og kunstnerisk.

Banditt og stereotyper Hvordan klinger det Hina og Mine sier i dine ører? spør jeg Nadir. Han svarer strengt tatt ikke på spørsmålet men går i stedet tilbake i tid:

– Da jeg kom til Nordic Black Theatre i 2000 da det holdt til på Parkteatret, møtte jeg en gruppe elever der nesten alle hadde migrasjonsbakgrunn, med en stor drøm om å bli scenekunstnere. Men den gangen var det ikke mye tilgang og rom for sånne som oss. Jarl Solberg og Cliff Moustache ga meg full tillit og carte blanche til å utvikle et program for skolen og for elevene, noe som betydde enormt mye for oss. Men med min bakgrunn fra GITIS var spørsmålet hvordan jeg skulle bruke kunnskapen min derfra i denne ekstremt kompliserte situasjonen. Disse ungdommene hadde en drøm, men de var «black». De hadde aldri roen og tryggheten her i Norge til å utvikle seg på egne premisser. Det fantes noen få roller, men det var gjerne som banditt og stereotyper a la TV-serien Fox Grønland. Vi måtte stålsette oss og bli aktivister som kjempet for å erobre en plass for oss selv som kunstnere. Det fordret en politisk bevissthet. Uten det gikk det ikke an å forstå hva det dreide seg om. Min stemmebrukslærer sa til meg i begynnelsen at vi var handikappet. Hvorfor det? spurte jeg. «Fordi dere snakker dårlig norsk», svarte hun. Så spørsmålet var hvordan behandle «handikappet» og den medfølgende rasismen kunstnerisk. Vi satte opp Pukkelryggen av Sławomir Mrożek, en grov satire om et ektepar som besøker et hotell hvor bestyreren er pukkelrygget, og blir sett ned på i kraft av det. På den tiden hadde vi elever fra blant annet Somalia, Colombia, USA, Sierra Leone, Litauen, Eritrea og Chile. Spørsmålet ble hvordan bruke vårt dårlige norsk til vår egen fordel? Jeg brukte et knep jeg hadde lært i Russland: Glem det teoretiske, glem språket, gå ut på gulvet og løs det praktisk. Finn handlingen, handlingen, handlingen. Vi skulle spille Macbeth. Det var en fra Kongo som klaget over at han ikke forsto teksten, og da sa jeg til ham, gå ut på gulvet og spill det du forstår! I stedet for å henge oss opp i en komplisert tekst så lar vi handlingen snakke for seg selv.

Ikke en vanlig kunstskole Nadir, fra Algerie og Frankrike, snakker gebrokkent, med sterk fransk aksent og kompenserer med et intenst kroppsspråk.

– Du vet, ungdommer som kommer til Norge kommer i utgangspunktet ikke for å bli kunstnere, men for å få jobb og utdanning, bli leger, advokater, sånne ting.

Aliyrkene?

– Ja, nettopp. Magen må være mett for at hodet skal synge. Men NBX er ikke en vanlig kunstskole, vi opererer ikke med audition i tradisjonell forstand. Alle må inn på en prøve, men vi har flere møter med hver enkelt og leter etter andre impulser og egenskaper enn bare talent. På de etablerte skolene tar de bare inn de flinkeste, sånn sett løper de ingen risiko. Her er det andre ting som teller, hvordan forløse et potensial som vi må lete andre steder for å finne.

Så det er ikke nødvendigvis et mål at alle som går ut herfra skal bli scenekunstnere?

– Nei. Men vi forlanger at alle er forpliktet. Det er ikke noe tull det vi holder på med, vi gjør ting på ordentlig.

– Jeg må bare understreke at vi driver en teaterskole her, sier Mine. – Vi utdanner skuespillere. Vi forbereder de som går her til et yrke. Et hardt yrke. Og for oss er det kanskje et enda hardere yrke. Så vi må hele tida trene på selve ideen om å være ute i det feltet, å forstå det. Hos oss har vi et spenn som strekker seg fra de som har gått musikk, dans og drama på videregående, er megabeleste og kan masse til de som kommer og sier «nei, altså, jeg har lyst til å prøve de greiene her. Det er ett eller annet inni meg som drar meg hit, jeg så en forestilling med dere og synes dere er så kule og jeg har lyst til å henge med dere». Så, ok, da begynner vi da! Da handler det om å forløse den innebygde evnen og drivkraften som de eventuelt besitter. Få den ut i verden, og dithen at de selv skjønner hva den består av.

Nordic Black- familien En kjapp hoderegning rundt bordet forteller at NBX de siste 20 åra har sendt ca 200 ferdige elever ut i verden, hvorav over halvparten fortsatt er aktive.

– De som har gått på denne skolen og aktivt valgt å gå videre har investert enormt mye. Det er en lang reise å skape og opprettholde den troa på seg sjøl. I det du velger å begynne å dytte den ballen, så stopper du ikke. Det blir et livsprosjekt, sier Mine.

Det slår meg at dere alle tre har en veldig kollektiv inngang til det dere holder på med. Dere opererer ikke bare på vegne av dere selv, men ser dere som del av noe større?

– Ja, vi er en familie, Nordic Black-familien, sier Hina. – Nettverket som vokste fram da jeg var her har vært gull verdt for meg. Det er det jeg har bygget på siden. Jeg har jo jobba en masse med Mine i etterkant, med blant annet Asfaltpuls fra 2018, som vi turnerer masse med den dag i dag og som har med seg folk fra hele fem forskjellige kull fra NBX. Da vi jobba sammen hadde vi en instinktiv energi felles. Vi kobla oss veldig raskt på hverandre, det var tydelig at vi kom fra samme stedet.

– Jeg husker på Dramatikkens hus en gang, det var et scenisk problem som aktørene prøvde ulike løsninger på uten å lykkes, sier Nadir. – Først da Mine kom inn løste det seg. Vi må ikke være redde for å dele av vår kompetanse og kunnskap, for tolkningen av det vil uansett være subjektiv. Ingen kan stjele fra deg det du sitter inne med. Jeg som kommer fra Algerie har fra naturens side med meg en annen måte å tenke dramatikk og dramaturgi på. Her i Europa har den lett for å bli forvrengt til en slags eksotisme, en antropologisk kuriositet. Så da må vi søke tilflukt i andre tekster, av for eksempel Saadallah Wannous fra Syria, Ousman Sembene fra Senegal, Rotimi Babatunde fra Nigeria, Athol Fugard fra Sør- Afrika, og ikke minst Aimé Césaire Fra Martinique.

Slamma for kongen Hvordan kommer det dere holder på med til syne i det norske samfunnet og i norsk scenekunst?

– Når du stiller det spørsmålet ser jeg bare et bilde, sier Mine. – Jeg ser en kjerne, og ut fra den vandrer det mennesker. En og en. Gjerne ganske sakte. Jeg ser bare det bildet. En har kommet inn døra på Nationaltheatret, eller i Scenekunst.no eller tilfeldigvis inn døra på Det Norske Teatret. Og plutselig var det en som slamma for kongen. Og plutselig var det en som. Og plutselig var det en som. Og alle som har gått ut herfra har skapt fotavtrykk på ett eller annet sted, sammen og hver for seg, som selvstendige kunstnere i det frie feltet, på institusjonene, på Det Norske Teatret gjennom Det Multinorske. Jeg tror Nordic Black har hatt mye mer «impact» på norsk scenekunst enn det som blir sagt høyt. Nesten hele slamscenen er jo blitt skapt av mennesker som kommer fra Nordic Black Theatre. Ikke minst takket være Taro Vestøl Cooper som har gått sammen med oss. Sofia Estifanos. Evelyn Rasmussen Osazuwa. Maritea Dæhlin. Sara Baban. Og Tani Dibasey, som startet hos meg i Nordic Black ungdomsgruppe, som gikk videre til Nadir på NBX, så videre til KHiO og nå er på Den Nationale Scene. You name it. Vi har banket på dører og sneket oss inn, og plutselig er vi overalt!

Hva har du tatt med deg herfra og til Stovner bokseklubb, Hina?

– Jeg starta å trene der for ti år siden. Så en dag tok Det Norske Teatret og SPKRBOX kontakt med en idé om å gjøre noe med ungdommene i Stovner bokseklubb. Jeg visste ikke hvor mange som ville være med på det, kanskje en eller to, men det viste seg at hele ni ungdommer meldte seg på! Jeg holdt skrivekurs i slampoesi hvor hver enkelt utviklet egne tekster. Hedda Sandvig, Cici Henriksen og Belinda Braza i SPKRBOX klippet sammen tekstene våre til et manus og sammen skapte vi Norges første bokseforestilling Best, som vi inntok Rommen Scene med. Planen var å spille for skoler i Oslo, men så kom korona og mye ble avlyst. Vi fikk etter hvert turnert med et sammensatt opplegg på fritidsklubber og biblioteker hvor vi først spilte et utdrag av Best og deretter holdt bokseworkshop og skriveworkshop for publikum. En av ungdommene som ble med på Best-prosjektet som 17-åring har søkt seg inn på NBX og er nå en del av årets nye kull.

Vaske oss med klorin – NBX er på en måte ikke en skole, men mer en lærlingplass i en orientalsk forstand, sier Nadir. – Som lærling undervises du av en gammel mann og det ligger i sakens natur at en dag skal du ta hans plass, som Mine nå gjør. På den måten gir vi ungdommene en følelse av at investerer du i de to årene med alle verktøyene du får opplæring i så kan du gå ut i verden. De positive forandringene på KHiO tror jeg har med blant annet NBXs tilstedeværelse å gjøre. Vi har gitt plass til Hina fra Pakistan, Mine fra Tyrkia, Mohammed fra Somalia, Nasrin fra Iran. Det har vært og er en lang kamp. Og nå stenger Europa seg inn i nasjonalisme. Vi ser det overalt, i Frankrike, Italia, Sverige. Hvilken plass har vi fra Pakistan, Algerie, Tyrkia, Kongo? Hvordan skal vi bidra? Må vi vaske oss med klorin for å bli integrert? Men vi fortsetter å jobbe med å skape identitet og motstandskraft for å møte det som nå skjer.

Ps. Etter publisering ringer Nadir Guendouz. -Ann-Magritt Børresen! Du må få med henne. Hun har vært ekstremt viktig og en stor støtte hele veien! I mange år var hun og jeg et tett tospann i ledelsen av skolen. Hun som administrator og jeg som kunstnerisk leder.