Underlivsteater i inderlighetens tid

Man skal nok være forsiktig med å trekke slutninger om en hel generasjon nyutdannede skuespillere basert på én kveld med forestillinger. Likevel er det lett å se noen fellestrekk ved de fem produksjonene som gikk på Gamle Raadhus Scene en fredag under Oslo Fringe, som en del av programposten «Nyutdanna». Selv om temaene i og for seg kan sies å være koblet på verden, er perspektivet gjennomgående introspektivt – alle forestillingene handler på en elle annen måte om følelser, personlige opplevelser og indre liv. Føyer det seg inn i en tendens mot et mer inderlig teater?

På strikkepinnenes nåde

Først ut er kompaniet Frank produksjoners Hendelsen, basert på Annie Ernaux’ selvbiografiske bok fra 2000 med samme navn. Handlingen i både bok og stykke er lagt til 1963, i et Paris der abort er forbudt. Etter et tvilsomt inngrep hos en «klok kone» tar en uønsket graviditeten nesten livet av hovedpersonen Anne. Historien fortelles gjennom en stramt regissert koreografi, der samtlige syv kvinnelige skuespillere er i sving hele tiden. I utgangspunktet spiller de Anne alle sammen, og vi følger henne gjennom en desperat kamp mot klokka for å få avsluttet graviditeten før det er for sent. Alle er kledt i varianter av samme antrekk: skjorter og korte skjørt i svart og hvitt. I tillegg har alle har strømpebukser i hver sin sterke farge. De snakker ofte med én stemme, eller de deler seg opp i flere grupper når hovedpersonen har indre dialoger med seg selv. Stadig bryter enkeltaktører ut for å spille ut scenene i handlingen, og rollebyttene markeres med enkle kostymeskift. En rekke små kvadratiske Ikea-bord av typen Lack, mang en students første sofabord, flyttes rundt i ulike konstellasjoner og danner en sparsom scenografi. Fortellerteknisk fungerer det kollektive grepet godt. Det virker grundig gjennomarbeidet, og den koreografiske timingen sitter. I tillegg har ensemblet funnet en effektiv balanse mellom ektefølt alvor og noen spredte humoristiske poenger. I noen ensemblesekvenser blir alvoret og følelsene imidlertid så insisterende fremstilt at de bikker over i det overtydelige. For eksempel når rollefigurene danser av glede i ubekymrede øyeblikk, blir den forsøksvise løssluppenheten iblant krampaktig. Eller når alle syv skriker i fortvilelse på én gang i et nærmest ultrasonisk register, minner de mer om en gjeng fjortenåringer enn om studenter i 20-årene. Dessuten er volumet så høyt i den lille salen at jeg ser meg nødt til å holde meg for ørene for å bevare hørselen. Det forestillingen virkelig lykkes med, er det dramaturgiske toppunktet, der inngrepet er gjennomført, blodet renner med dødelig hastighet og den strengt katolske venninnen lar religion være religion og gjør det som skal til for å redde liv. Der er emosjonaliteten godt avstemt og formidlingen sterk.

Kaklende høner og dype samtaler

Forestillingen Desideria fortelles også av et kollektiv, denne gangen med elleve utøvere, som alle står oppført som tekstforfattere. Både kvinner og menn er kledt i samme androgyne utrustning: svarte dresser med hvit skjorte, rød leppestift, rød neglelakk og håret stramt satt opp eller strøket bakover. Under dramatisk lyssetting og barokkmusikk i moderne powerballade-versjoner dundrer over høyttaleranlegget, mens ensemblet gjennomfører stiliserte koreografier med stor presisjon. Som i Hendelsen beveger de seg noen ganger samlet, andre ganger i mindre grupper og enkeltvis, som en organisme som samler og splitter seg. Men istedenfor ett narrativ får vi en rekke spredte scener med en rekke ulike temaer, mens utøverne uanstrengt veksler mellom rollefigurer, dialekter, språk og stemmer, og presist gjennomført koreografi. Vi får se en kunstner med morskomplekser, «Bukkerittet» fra Henrik Ibsens Peer Gynt, begravelsesagenter som snakker om meningen med livet mens de steller en avdød, en lang sekvens der hele kompaniet kakler som høner og en diskusjon om skilsmisse i britisk overklasse, for å nevne noe. I tillegg møter vi også her nedlatende leger, som fnyser av underlivssmerter og ufølsomt påpeker pasientens overvekt. De absurde humorpoengene er aldri langt unna, mens de alvorlige øyeblikkene spilles med stor innlevelse og troverdighet. Denne elegante, fragmenterte kavalkaden over moderne menneskers slit og kvaler avsluttes med en scene der rollefigurene legger ansiktene i alvorlige folder og snakker om drømmer og håp for fremtiden. Det virker ikke så naivt som det kan høres ut, for det skinner gjennom en tvil om livet i det hele tatt byr på noe grunnlag for den slags.

Lang hund med korte ben

Forestillingen Mal meg en dvergdachs, av og med Erlend Kibsgård, Elias Branæs og Christina Wathne, er skrevet over en helt annen lest. Her inviteres publikum med inn, og vi får rollen som deltakere på et «sip-and-paint»-kurs som Wathne skal holde. Kurset innebærer som tittelen antyder at man skal lære å male mens man drikker vin. Vi får riktignok ikke noe vin, men på stolene ligger det både ark, pensler og fargepaletter. Kibsgård spiller en melankolsk kursdeltaker med en helt annen agenda enn å tegne i lystig lag. Kursholderen er nemlig hans forhenværende venn, nå uvenn, som han er kommet for å konfrontere, eller forsones med, eller begge deler. Akkurat hva som skjedde mellom dem, kommer ikke klart frem, men det er tydelig at kursholderens kortvoksthet på en eller annen måte kom i veien. De later til å dele en fortvilelse over at han ikke kan føle på kroppen akkurat hvordan det er å møte verden i hennes sko; det fikk ham til å føle seg utilstrekkelig og henne til å føle seg alene. Ved hjelp av Wathnes’ trinnvise og pedagogiske instruksjoner viser det seg snart at vi skal lære å male en hund – en lang hund med korte ben. «En dvergdachs!» foreslår Kibsgårds rollefigur, og setter med det i gang en kjedereaksjon hos kursholderen. Ordet «dverg» treffer henne hardt uansett kontekst, forklarer hun, fordi minnet om alle gangene det er brukt nedsettende, sitter i kroppen. Gjennom tilbakeblikk, dialog og direkte henvendelse til publikum får vi et innblikk i vanskeligheter i Wathnes liv som kortvokst, om urimelige avslag på NAV-søknader om tilpasning, folk som urettmessig bruker HC-parkering og okkuperer handicaptoalettet med usømmelige aktiviteter, og hele spekteret fra uforstand og uvitenhet til regelrett mobbing. Også publikum/kursdeltakerne må tåle en real utskjelling for å ikke gjøre nok for å hindre den uretten vi ser, før de to gamle vennene forsones. Det skjer blant annet i en skranglete versjon av Rolf Løvlands «You Raise Me Up», som ikke er helt i synk med det akkompagnerende lydsporet, og som jeg tar sjansen på å tolke som selvironisk ment på flere plan. Wathne forteller en sterk historie, og ubehaget hun lurer frem hos publikum ved å få oss til å tegne en hund med uforskyldt støtende navn, er finurlig funnet på. Samtidig er det noe lukkende ved premisset om at ingen, ikke engang hennes beste venn, kan forstå hennes smerte. Kanskje er det sant, at ingen kan forstå andre mennesker fullt ut, men i tilfelle er det en erfaring som rammer på tvers av funksjonsvariasjoner og livssituasjoner. Ved å anerkjenne det allmenne i at alle menneskers måte å være i verden på på en eller annen måte er unik, og derfor også fullkomment ensom, tror jeg forestillingens poeng ville treffe langt hardere.

Smertehelvete på toalettet

Tuva må gå er om mulig en enda mer personlig forestilling om funksjonsnedsettelse. Skuespiller Tuva Marie Eibak Larseng har skrevet teksten selv, og hun er alene på scenen. Hun forteller om en lykkelig barndom – så lykkelig at jeg rekker å lure på hvorfor i all verden det er noe å lage teater av, før en mørk bakside pipler frem: vedvarende og svært smertefulle mageproblemer som helsevesenet ikke finner ut av. Som alle de foregående er også dette en ganske fysisk forestilling, med mange innslag av comic relief innimellom den tunge materien. Tuva tar oss med på gjennomføringen av et ekstremt vond og nedverdigende runde med koloskopi, flere plagsomme dobesøk (det står en do i et hjørne av scenen), og vi får demonstrert hvordan en yogatime kan arte seg for en med mye luft i magen. Vi følger med Tuva så langt ned i kjelleren man kommer, mange ganger, men også opp igjen, i håpefulle øyeblikk. Dramaturgien er svært godt lagt opp og skuespillet overbevisende, og vi sitter ytterst på stolen mens Tuva får vondere og vondere i magen, i en langsom spenningskurve mot punktet der smertenes årsak endelig avsløres: Som tjueåring får hun diagnosen Crohns sykdom, den kroniske betennelsen i tarmen som man aldri blir frisk av, og som kan gi pasienten svært redusert livskvalitet livet ut. Som i Mal meg en dvergdachs gir Tuva tidvis uttrykk for et voldsomt sinne mot verden, selv om det ikke rettes direkte mot publikum. Hun beskriver den samme opplevelsen av urettferdighet, over at akkurat hun har havnet i denne situasjonen, at hun er dømt, helt uforskyldt og helt vilkårlig, til å ha et begrenset og uforutsigbart liv, der også hun møter mye uforstand og fordommer. Men også hun lander på en slags forsoning – med seg selv.

Radioen i veggen

Kveldens siste forestilling, med det passende navnet Siste sending, er laget av Teater Fisk AS. Den er tilsynelatende realistisk anlagt; vi befinner oss i en sparsomt og pragmatisk møblert ungkarsleilighet. Beboeren later til å sitte fast i en jobb han er overkvalifisert for og ikke trives i, og det virker som han har et svært begrenset sosialt liv. Lokalradioen står på i bakgrunnen hele tiden, og den har tydeligvis vært en følgesvenn i mange år. Ganske snart skjer det mystiske ting når hovedpersonen ikke ser det, som at det kommer en hånd ut fra en luke i veggen og stjeler en boks kaffe. Omsider viser det seg at lokalradioens to programledere bor inni et hulrom i veggen. Når de er avslørt, kommer de ut og forsøker å blande seg inn i beboerens liv, slik de også har gjort i alle år i det skjulte, gjennom spesialtilpassede radiosendinger. Premisset er morsomt og ideen god, og kontrastene mellom de eksentriske radiodamene og den kommunegrå hovedpersonen er godt spilt ut av de tre utøverne. Samtidig forblir det utydelig for meg hva forestillingen forsøker å si meg, bortsett fra at det er kjipt å være ensom. Etter at radiostemmene er blitt levende, bølger intrigen frem og tilbake i stadig mer uforståelige vendinger, og det er ikke helt lett å få tak på hvem de to damene er og hva de vil, og hva som egentlig skjer til slutt. Det sklir rett og slett litt ut, og det kan se ut som både tekst og regi hadde hatt godt av en runde til med bearbeidelser og oppstramming.

En ny inderlighet?

Det er selvsagt mye som skiller disse forestillingene, nok til å fylle en tekst til. Likevel opplever jeg at de til sammen utgjør et nærmest desperat rop – et rop som slår fast at livet er vanskelig og verden brutal. Selv om det er god plass til både humor og selvironi, er det alvoret som står i sentrum – et alvorlig ment alvor, formidlet med inderlighet og uten ironisk distanse. Det som er enda mer påfallende, er at alle disse uttrykkene søker innover, inn i de private, enkeltstående historiene, for å sette søkelys på noe som egentlig er store samfunnsproblemer, som innskrenkning av abortrettigheter i konservative land, ensomhet i digitaliseringens tid og diskriminering av funksjonsnedsettelser. Kan tenkes er det et tegn på avmakt i en verdenssituasjon med få grunner til å tro på fremtiden. Ens eget indre og ens egen livssituasjon fremstår kanskje etter hvert som det eneste det står i vår makt å gjøre noe med.