Uferdig og lukket univers

Hålogaland Teater har, ved den nye teatersjefen Nina Wester og dramaturg Tale Næss, proklamert at de ønsker at teatret skal være en samtidsaktør; at det ved å speile vår nære fortid kan si noe om den tida vi lever i. Dette lykkes de bare delvis i med programåpneren Blikktrommen.

Forestillingen, som er basert på Günter Grass’ romanklassiker fra 1959, handler om Oskar Mathzerath som får en leketromme til sin 3 års-fødselsdag. Fra den dagen nekter han å vokse så mye som en centimeter. Han vil ikke være en del av de voksnes løgnaktige univers. I stedet trommer han seg trassig gjennom livet og skriker så høyt at glassene sprenges og tiden stopper opp. Romanen har ofte blitt lest som en intens protest mot nazismen som var i ferd med å bre seg i Tyskland i mellomkrigstiden.

Det uttalte målet med Hålogaland Teaters oppsetting er altså at den skal hjelpe oss med å se vår egen politiske virkelighet på en ny måte. Hvis jeg legger litt godvilje til, kan jeg se at denne intensjonen skinner igjennom. For eksempel spiller de forskjellige karakterenes væremåte i møte med katastrofen opp forskjellige måter å takle den på: Hvem blir trassige? Hvem forsøker å leve som før? Hvem blir forrædere? Hvem takler situasjonen med et smil? Hvem blir desperate? Dette kan være med på å personifisere hvordan folk møter dagens katastrofer. Men jeg skulle ønske vi ble gitt noe mer enn bare skildring, at vi som publikum ble pushet litt mer.

Scenografi, lys, musikk, tekst og skuespill er gitt tilnærmet likestilte funksjoner i denne oppsettingen. Publikum er plassert i stillaser oppetter veggen, og ser slik ned mot aktørenes handlinger, som for det meste finner sted nede på gulvet. Scenografien har et rent og industrielt preg: her er svarte flater, aluminiumshyller fylt med etikettløse hermetikkbokser, sykehustraller, grelt lys.

To parallelle rullebånd danner scenens sentrale element. Disse utnyttes tidvis nokså kreativt, for eksempel i åpningsscenen der Agnes (Oskars mor) og Jan ligger på hvert sitt bånd som går i hver sin retning. De to elskende drives mot hverandre, møtes i omfavnelse, og blir dratt fra hverandre igjen. Slik vises det hvordan karakterene er prisgitt omgivelsene og den skjebnen de er gitt. Rent og effektivt framstilt.

Men ellers oppleves mye som uferdig i denne forestillingen. Det framstår som om ensemblet på mange måter fortsatt er i utprøvingsfasen. Skuespillerne liksom utforsker hvordan det er å stå og balansere på rullebåndet, å snurre og flytte på de mange blikkboksene, å improvisere med stemmen oppå lydkulissene. Og så har prosessen lukket seg der. Det virker som regissør Tombre ikke har hatt tid eller motivasjon til å utfordre og presse aktørene videre, men tenkt ”la gå, dette får duge” – og så innlemmet den uferdige eksperimenteringen i den endelige forestillingen. Slik får aktørenes gester et umotivert og distansert preg. Distanse og sakte tempo kan jo legge til rette for publikums refleksjon og engasjement, men siden det som verbaliseres er så insisterende og ferdigtolka, oppleves også de utprøvende grepene som lukka og uengasjerende.

Også bruken av rekvisitter og scenografi oppleves som litt underveis. Det er tilløp til spennende visuelle grep, men jeg synes heller ikke utviklingen av disse har gått langt nok. For eksempel når et heste-kranium blir brakt inn: Dyreskjelletter kan jo gi ganske ladede uttrykk på en scene, men her blir det kun anvendt som en konkret visualisering av en fortelling om et hestehode som blir fisket opp av vannet. Kraniet bare holdes opp og stirres på av Oskar, og så blir det forlatt på scenen. Hadde det ikke vært mulig å gjøre mer ut av det?

Publikums evne til å tolke selv er ikke gitt mye tillit. Skuespillerne forteller oss hele tiden hva som skjer og hvordan deres egne rollefigurer opplever det. Jeg har ikke noe imot fortellerteater, men jeg betakker meg for å bli fortolket for. Spesielt når enkelte tekstpassasjer i tillegg gjentas igjen og igjen – som liksom å forsikre at vi får med oss hvordan vi skal oppleve det som utspiller seg på scenen. Kan hende er dette grep som er henta direkte fra romanversjonen, men i denne sceneoppsettingen oppleves det litt formålsløst og insisterende.

Det er videre mye trasking rundt på scenen. Aktørene går, tilsynelatende umotiverte, rundt og observerer stilltiende hva de andre karakterene – ikke foretar seg, men – beretter om at de foretar seg. Spesielt gjelder dette Rebekka Nystadbakk og hennes rollefigur Maria. I hele første akt har hun ingen annen funksjon enn å vandre rundt, stille seg opp på forskjellige steder i utkanten av scenografien og observere det som skjer. Når hun endelig kommer til orde litt ut i andre akt (riktignok veldig levende og friskt gestaltet!), er jeg spent på om hun vil komme med noen refleksjoner rundt det hun har sett – men nei: Også hun begynner kun å fortelle om hva som skjer med rollefiguren hennes – ikke noe nevnes om det hun har observert som flue på veggen i det Matzerathske hjem under hele første akt.

Men det er også fine sider ved og tilløp til helstøpte virkemidler i forestillinga:

Når Matzerath blir fanget og drept i kjelleren, senkes scenens lysrigg ned i midjehøyde, og skaper en klaustrofobisk og urovekkende ramme for hans siste, rørende monolog. Videre er det ganske effektivt når det blir plassert rekker av enkeltsko som driver sakte bortover samlebåndene på scenen, før de én etter én går i gulvet med tunge dunk, mens beskrivelsen av bombingen av Danzig leses opp og synges. De likestilte elementene skaper her en temmelig meditativ stemning. Men herreløse sko er jo et så kjent bilde på krigers menneskelige tap, at heller ikke dette grepet blir sterkt nok – i den forstand at vi beveges til å tenke noe nytt.

– Det geniale med Grass er at han gjør oss i stand til å stille spørsmål uten å måtte gi eksakte svar, sier regissør Jon Tombre i et intervju. Dessverre fungerer denne sceneversjonen av Grass’ roman motsatt: Den vekker liten nysgjerrighet eller engasjement, og vil tydelig gi oss svarene på de spørsmålene vi ikke blir utfordret til å stille.