Uferdig norgespremiere

Solveig Sørbøs opera Heroin Chic hadde sin urpremiere på den rumenske samtidsmusikkfestivalen Classix i fjor. Nå har operaen funnet veien til Oslo og konsertserien Klassisk på Park på Parkteatret, hvor den åpnet vårsesongen med en konsertant norgespremiere. Det var fullt hus og det største antall ståplasser jeg har vært borti på en klassisk konsert.

Ned i avgrunnen

Heroin Chic bygger på Maria Kjos Fonns roman med samme navn fra 2020. Sørbø og Fonn har skrevet librettoen sammen. Historien handler om Elise, en talentfull klassisk sanger fra Oslo vest, som lengter bort fra den trygge tilværelsen med en overbeskyttende mor. Flukten finner hun i spiseforstyrrelser og stadig hardere rusmidler. I operaen opptrer også Elise som barn, en uskyldig kontrast til den voksne Elises utagerende og selvødeleggende adferd.

Historien grunnriss er greit nok å få tak på, men det er ikke alltid like lett å skjønne hva de ulike sangerne synger eller hvor vi er. Måten mange av vokallinjene er skrevet på, gjør det vanskelig å oppfatte ordene som synges – et hyppig problem i mange operaer, men som i stor grad kan løses med teksting på bakveggen eller en skjerm i et hjørne.

I stedet for teksten vises det i første halvdel en video av en soloppgang og fugler som flyr forbi på bakveggen. I andre halvdel er veggen helt hvit. Selv om det gir noe å hvile øynene på, fremstår det mest som en uinspirert skjermsparer som ikke tilfører all verden til det som foregår foran. Solen som et stadig bilde på Elises dødsønske – tekstlinjen «Gi meg sola!» dukker opp som en overtydelig Ibsen-referanse – og fuglen som en metafor for Elises frihetstrang er åpenbare nok, men det stopper liksom der.

Lite funksjonell musikkdramatikk

Et av problemene med Heroin Chic er at den ikke har nok musikkdramatisk bevissthet rundt oppbyggingen. Handlingen er oppdelt i korte scener uten tydelig oppbygning eller utvikling. Treminuttersbolk følger treminuttersbolk med tilhørende start og stopp, og altfor ofte avsluttes scenen akkurat idet noe begynner å bli interessant. Jeg savner en tydeligere retning på musikken og lengre linjer som kan støtte opp under handlingen og være med på å skape en musikalsk dramaturgi. Det meste er dialog, og det legges i altfor liten grad opp til arier som kan utdype tanker eller reflektere over det som skjer.

Spesielt i første halvdel setter det meste av musikken seg fast i langsomme, uformelige mezzopiano-klanger der alt høres påfallende likt ut, uansett hvor dramatisk den sungne teksten er. Litt for mye av operaen fremstår som en eneste lang musikalsk transportetappe, samtidig som det lenge forblir uklart hvor transportetappen leder. Det tar seg riktignok opp etter pause når handlingen spisser seg til, også musikalsk: Elise selger sex i heroinrus, og endelig får musikken en karakter av ett eller annet, i form av uventede rytmiske aksenter som tydeliggjør at noe er galt fatt. Den tar steget ut fra det generelle og inn i noe som faktisk kommuniserer hva som foregår. Men den bunnløse apatien som akten åpner med, kunne ha truffet enda hardere om noe hadde stått på spill i første halvdel.

Det er også enkelte steder hvor sangen plutselig byttes med talte replikker og stanser den musikalske flyten helt. Midt i andre akt er Elise lagt inn på sykehus, noe som avstedkommer en lengre, talt sekvens sammen med en lege (spilt av Fonn selv). Legen dikterer en epikrise som blir en stadig mer poetisk beskrivelse av Elises anorektiske kropp, med flere slående beskrivelser. Dette fører til et sammenbrudd for Elise. Dette er på mange måter operaens dramatiske høydepunkt, men det mister så utrolig mye effekt når det ikke blir behandlet musikalsk.

Manglende kompleksitet

Jeg tror en stor del av grunnen til at operaen ikke fungerer som musikkdramatikk er at den mangler kompleksitet. Som nevnt over trengs det større strukturer og tydeligere linjer for å bære scenene – kanskje burde noen av dem vært kuttet og resten forlenget. For ofte støtter musikken seg på enkle forgrunn-bakgrunn-teksturer, hvor en akkompagnementsfigur i ett instrument – påtakelig ofte brutte akkorder – får ligge under en lyrisk melodi i et annet, gjerne i høyt leie. Det blir for ensformig i lengden, og jeg savner større kontraster. Operaen er skrevet for et ensemble med et stort klanglig potensial – strykekvintett (to fioliner, bratsj, cello og kontrabass), fløyte og horn, tre slagverkere, harpe, piano, synth og det ungarske hakkebrettet cimbalom – som i altfor stor grad forblir uutnyttet. Ensemble Oslo spiller for så vidt stødig under ledelse av dirigent Hans Petter Mæhle, men jeg savner større dynamiske utsving og utbrudd.

I begynnelsen av andre akt kommer det et forsiktig oppsving til noe fint. Lille-Elise, sunget av 14 år gamle Sofia Neacşu, ber publikum om å være med på å fullføre Elises replikk «Gi meg sola». Det er en god tanke, og måten Neacşu og dirigent Hans Petter Mæhle aktiviserer publikum på, er forbilledlig. Men denne frasen dukker bare opp én gang etter introduksjonen. Når et såpass effektivt virkemiddel som dette – at publikum involveres direkte i Elises dødsøyeblikk – bare kommer én gang, føles også det merkelig malplassert. Når man først har tatt seg bryet med å gi en masse instrukser til publikum, kunne man i det minste gjort det en gang eller to til.

Gode sangere

Samtidig er det flere gode musikalske prestasjoner. Allerede nevnte Sofia Neacşu synger med klarhet og stort overskudd i høyden. At hun er rumensk og har – slik jeg har forstått det – lært seg hele rollen fonetisk, gjør det hele enda mer imponerende. Mezzosopran Siv Misund synger med varme og emosjonell intensitet som Moren og Den sørgende, og Nicolai Aas er mørk og truende som D, Elises underbevissthet. Som Joakim og Sanglæreren blir tenor Ivar Sandve litt anonym.

Elise synges av sopran Susanna Wolff, og jeg blir imponert over intensiteten hun synger med når hun først får noe å bite i musikalsk. Hun formidler desperasjon og avmakt på rørende vis, spesielt når hun synker stadig lenger ned i egen selvødeleggelse mot slutten. Likevel tar det litt for lang tid å skjønne hvem hennes Elise er.

Opera utenfor institusjonene

Det er imponerende at man innenfor disse begrensede rammene kan sette opp en hel opera. Om ikke annet sender det et viktig signal om hva som er mulig å få til utenfor de store institusjonene. Samtidig er det synd at Heroin Chic er så uferdig og underutviklet som verk. Det er mye som gjenstår før denne operaen kan ta et steg videre. Her og der finnes antydninger til scener som kan berøre og et tonespråk som kan bære en hel opera. Dessverre er det store deler av verket hvor dette ikke er tilfelle.