Turistfellefarse

Når man går gjennom Tromsø sentrum, blir det fort synlig hvor mye byen er endret for å møte det store antallet turister som stadig kommer til Nord-Norge for å oppleve nordlys og arktisk stemning. Om det er Hard Rock Café, Sami Shop eller alle plakatene som påstår å ha det beste tilbudet på hvalsafari eller være den mest interessante tilbyderen av en «arctic experience», er den paradoksale blandingen av eksotifisering og tap av særpreg umiddelbart synlig. Det er ikke veldig rart om innbyggerne i byen har et ambivalent forhold til turistene. På den ene siden skaper turismen arbeidsplasser og inntekter, men på den andre siden blir varen som skal selges til dem mindre og mindre gjenkjennelig for lokalbefolkningen. Turismen i Nord-Norge er et tema som engasjerer, og det er ikke vanskelig å få innbyggerne i regionen på gli hvis man snakker om det. Det er dette Hålogaland Teater har tatt utgangspunkt i med sin forestilling Forlis bar, en absurd krimfarse om drap på turister.

Tre menn går inn i en bar

Scenograf Arne Nøst har fått bygget en scene som ser ut som en naturalistisk kopi av en brun pub. Forestillingen begynner med at bargjesten Jørgen, som vi senere får vite er en uføretrygdet fisker, får servert en øl. Innehaveren Ingrid kommer inn med to ølkasser som skal bæres ned i kjelleren. Når inngangsdørene åpnes, blåser det snø inn. To andre gjester ankommer også, advokaten Herman og den mislykkede filmskaperen Dennis. Samtalen mellom gjestene og bartenderen vitner om mennesker som kjenner hverandre fordi de ofte møtes på akkurat dette stedet, men allikevel ikke vet særlig mye om hverandres liv utover det. Jeg tenker på den amerikanske tv-serien Cheers og det samholdet som skildres i den. I tillegg tenker jeg på Vigdis Hjorths roman Det gode mennesket i Sandvika som jeg tilfeldigvis leste på flyet på vei nordover. Puben representerer et frirom, et sted der hierarkiene er annerledes enn i verden utenfor, et stedsbegrenset fellesskap med egne regler. Selv om Forlis bar er et sted der vanlige samfunnslogikker ikke gjelder, viser det seg raskt å være noe annet enn det hverdagslige vannhullet. Her har klientellet selv tatt på seg å løse problemet med alle turistene som kommer til byen, og det med heller tvilsomme metoder – rett og slett ved å ta livet av dem. Herman, Jørgen og Ingrid har fått installert en luke i gulvet som er koblet til tappetårnet. Når Ingrid løfter på spaken på tårnet, åpner luken seg, og den intetanende turisten faller ned, rett ned på et spisst jerngitter. Likene løser de opp i lut, før de tilsetter lavendel og lager såpestykker av blandingen, som de så legger på toalettet. Innehaveren og stampersonalet har metodene og planene klare for hvordan de skal velge ut de turistene de mener fortjener å bli drept, men Dennis er i utgangspunktet ikke involvert. Når han på et tidspunkt går ned i kjelleren og oppdager et lik, forstår mordertrioen at de må involvere ham også i planene, for at han ikke skal avsløre dem. Dette gjør de på verst tenkelig vis. Først hugger de av ham fingeren og så skal de gjøre ham ufrivillig delaktig i å drepe den første og beste turisten som kommer inn døren. Kort tid etter ankommer den unge, amerikanske turisten Liv. Hun har er i Tromsø for å se hvor bestemoren ble født. Forsøkene på å drepe Liv fører til makabre forviklinger, blod og drama.

Inspirasjoner

Regissør og dramatiker Yngve Sundvor er åpenbart inspirert av film i utviklingen av Forlis bar. Den hviler tungt på de kjente brødrene Joel og Ethan Cohen, henholdsvis regissør og produsent, sine filmer, spesielt suksessen Fargo, der det koselige og grusomme blandes sammen. Det viser seg til og med at hunden til Dennis heter «Cohen». Såpestykkene som lages av de oppløste menneskekroppene gir en assosiasjon til Fight Club. Den svært realistiske scenografien bidrar også til opplevelsen av at vi befinner oss i et filmunivers. Samtidig er det tydelig at Sundvor forstår teaterkomediens språk. Den fjerde veggen opprettholdes hardt, men mye av komedien oppstår som resultat av god timing og balanserte overdrivelser. Alle skuespillerne spiller med en realistisk avmålthet som gjør rollefigurene gjenkjennelige, men som gir mye rom for underspilt komikk. Det tilbakeholdne blir en komisk kontrast til de grusomme handlingene som utføres og til konfliktene som oppstår i kjølvannet av dem. Det filmatiske, komiske, illusjonssterke og sjangerlekende uttrykket kan også minne om teaterkompaniet Susie Wang, som i sitt horrorteater overskrider illusjonene og skaper et lekent teaterunivers. Noen ganger kunne det kunstneriske teamet kanskje stolt litt mer på at teaterspråket i seg selv er en styrke og at det ikke trenger å skje så mye hele tiden. På siden av scenen ser vi inngangsdøren. Noen ganger forsvinner denne til fordel for andre rom de ønsker å vise frem, som kjelleren og toalettet. Når de er nede i kjelleren, får vi ikke se de omtalte likene eller jerngitteret, istedenfor er kjellerrommet er kaldt sted med murvegger og rør. Jeg tenker allikevel at det hadde vært mer spennende om publikum selv måtte forestille seg disse rommene og at vi ikke trengte å få forklart hvordan det ser ut der. Når Liv på et punkt klarer å rømme, løper de andre tre etter henne med en snøskuffe. Vi hører lyden av et slag, og senere får vi se snøskuffen full av blod. Dette er et effektivt grep som øker både komedien og skrekken. Så selv om jeg skjønner at de på ekte farsevis har tenkt at de trenger steder for sidekommentarer sånn at publikum hører hva som blir planlagt uten at rollefigurene gjør det, kunne de holdt noe mer for seg selv. All slamringen med dører gjør også at forestillingen blir litt i overkant farseaktig, noe som fører til fall i dramaturgiens intensitet.

Overflødig trekantdrama

Dramaturgisk blir det også litt mye drama. Det viser seg at Jørgen er forelsket i Ingrid, mens Ingrid er forelsket i Herman. Ingrid og Herman har kanskje hatt et forhold, men Ingrid tror ikke at Herman vil forlate kona. Herman har imidlertid mistet jobben og faktisk allerede blitt kastet ut av kona, men det vet ikke Ingrid. Herman bor nå i en leilighet på 18 kvadratmeter der badet er så lite at han må sitte på do mens han dusjer. Dette trekantdramaet og hemmelighetskremmeriet kjennes som en avsporing, fordi det rokker ved hvordan det er meningen at vi skal forstå fellesskapet på puben. Det er morsommere når vi kan tro på at relasjonene mellom rollefigurene bare eksisterer innenfor den begrensede rammen puben gir og ikke påvirker livet utenfor. Rollefiguren Herman er for eksempel morsommere når han er en til dels vellykket advokat som vi kan lure på hvorfor drikker øl på dagtid, enn når det blottlegges at dette til dels vellykkede bare er en fasade. Disse dramaturgiske avsporingene gjør at fortellingen mister nerve etter pause, men premisset for handlingen, den absurd komiske rammen og måten det spilles på, gjør forestillingen som helhet vellykket. Med Forlis bar har Hålogaland Teater laget en komedie som tar et galgenhumoristisk utgangspunkt i en aktuell virkelighet i en nordnorsk fortellerstil som ikke føles forslitt. I Nord-Norge har menneskene levd av fiske i over tusen år. Nå er turismen en vel så viktig næringsvei, og det påvirker stedene og livene til menneskene som bor der. Når irritasjon og aggresjon over dette blandes med absurd humor, oppstår det noe særegent lokalt som også er morsomt for tilreisende østlandske teaterkritikere. Jeg vet at Yngve Sundvor er fra Vestlandet, men det er fordi han gir rom for det kulturelt særegne at forestillingen får noe unikt ved seg, selv om den bygger på referanser fra den andre siden av Atlanteren.