Tuppen og Lillemor i de sosiale medienes tid

Fram gjennom et glitterforheng kommer en tennisspiller som lager et hersens bajasnummer av forsøkene på å håndtere treningsbag, drikkeflaske, racket, håndkle og mobiltelefon, uten å sette noe av det på bakken. Tonen er satt, det er en komedie vi skal se. Klossmajorfaktene skal bli utdypet etterhvert. Kort tid etter kommer det enda en – betydelig mer selvsikker – tennisspiller inn, og da går det sakte opp for meg, som overhodet ikke er interessert i tennis, at de utseendemessig er modellert etter 1980-tallets ikoniske tennissvar på Tuppen og Lillemor: Björn Borg og John McEnroe.

Også denne lille funfact-faktoren skal ha betydning for tonen de to imellom. For her er (den usynlige) ballen som fra tid til annen sendes fram og tilbake i courten selve sinnbildet på de mange konfliktdrevne utsvekslingene som uspiller seg i de mer eller mindre offentlige arenaene vi hele tida beveger oss rundt i.

Satans godt skrevet «Han» (Kyrre Hellum/McEnroe) har visstnok kommet i skade for å kjøre over en katt og søker seg til tennisbanen for å reflektere over miseren. «Den andre» (Oddgeir Thune/Borg) spiller rollen som den ironiske drittsekken som ikke lar motspilleren få et øyeblikks fred. Det framgår etter hvert at den stadig tilbakevendende katten representerer noe mye mer og helt annet, eventuelt en helt annen, enn seg selv.

På det helt riktige tidspunktet, som da også bemerkes på metateatralt vis, kommer den kvinnelige inntrengeren (Marie Blokhus) forstyrrende inn i de to mennenes univers og legger enda en dimensjon til spillet og historien.

Petter Rosenlund er en godt kjent og etablert dramatiker. I mange år har han vært mest kjent for store, suksessrike tv-serier som Kampen om tungtvannet og Hamilton. Det er nok det som er mesteparten av forklaringa på det interessante faktum at det ikke finnes en eneste anmeldelse av noe av det han har gjort her på Scenekunst.no. Med Sudden death har han kanskje vendt tilbake til der han begynte, med det enkle, nedskalerte teaterdramaet.

Det er en satans godt skrevet tekst, stappfull av tolkningsmuligheter og potensiell spenning.

Ingen noviser Skuespillerne er ingen noviser for å si det mildt. De er erfarne, rutinerte, med velfylte kunstneriske verktøykasser og en grunnleggende scenisk trygghet som lyser ut av dem. Til å begynne med er det deilig laidback det hele. Skuespillerne gir inntrykk av å være på plass. De setter tonen på komisk, smått finurlig vis. Men så er det som om dette elementet fyres av i sin helhet og brukes opp i den første fasen av forestillingen. Etter hvert som den dramatiske konflikten utvikler seg konverterer den til monomane høytempo, skrikete tirader.

I Heddadagenes programtekst presenteres Sudden death som «eit slags verbalt sluttspel mellom Samuel Beckett og Woody Allen». Basert på teksten er det ingen dum sammenlikning. Men det er først når jeg leser den at jeg ser Beckett-potensialet i korthogde, ladete replikkvekslinger fulle av potensielle misforståelser og ikke minst potensiell langsomhet. Men i den sceniske tolkningen er i så fall alt som er av Beckettsk stillhet og ettertanke erstattet med Allensk hektisk snakkesalighet og psykologifiksering.

På egne bein En grunn til å sette opp dette høye tempoet er, ved siden av tennismetaforen, kanskje å matche teksten med tempoet i sosiale medier for på den måten å gjøre den samtidsrelevant. Men en av kvalitetene ved Rosenlunds tekst er nettopp at han går klar av den altfor tette og gjenkjennelige forbindelsen til sosiale medier. I stedet har han skrevet en tekst om menneskelig kommunikasjon, om ensomhet, psykologisk projisering, våre klossete forsøk på å navigere i det kompliserte sosiale landskapet vi beveger oss i, som fint kan stå på egne bein helt uavhengig av referanser til sosiale medier. Her tar det høye tempoet og lydnivået den store mengden med tekst blir framført med delvis rotta på tekstens innebygde muligheter og kvaliteter. Fikseringa på temaet sosiale medier synes jeg dermed innsnevrer det potensielt frittstående, allmenmenneskelige og tidløse potensialet i teksten.

Det Norske Teatrets scene 3 er jo i utgangspunktet et slags fristed med stor toleranse for utprøving og skuespillerbaserte eksperimenter. Her synes jeg det bærer preg av tidspress og at regivalgene ikke gir skuespillerne det spillerommet de burde hatt, men heller gjør rollefigurene til tvangstrøyer. Det er kanskje harde ord, for de spiller jo sine figurer overbevisende ut fra de rammene de er blitt tildelt. Problemet her er dermed rammene.

Den som har sett Alfred Hitchcock-filmen Strangers on a Train vil for alltid huske tennis-scenen. For å si det sånn: Det står ikke skrevet i stein at tennis skal være temperamentsfullt og skrikete.

Prikkfritt gjennomført Mot slutten av forestillingen skjer det et vakkert skifte over mot et stillferdig alvor som kom som en lettelse etter en haglskur av skrikende komikk. De minimalistiske visuelle ressursene på Scene 3 blir også her utnyttet til fulle. At dette vendepunktet kommer akkurat der er helt riktig tenkt utfra den grunnleggende regimessige ideen. Sånn sett er det prikkfritt gjennomført.

«Det spørst kva du meiner med “veit”. Ikkje “veit” som i “eg pustar” eller “det er 5 minusgrader ute” eller “vi må ha mat for å overleve”. Sånn faktabasert “veit”, om du skjøner. Men “veit” som like sikkert som at dette er mi forteljing. Og derfor ikkje utenkjeleg», sier Den andre/Björn Borg et sted. Det er vakkert formulert, med en innebygd nyanserikdom som går langt utenpå den postmoderne, trumpske, individualiserte tidsånden vi ligger under for.

Sudden death har en annen, rikere og hakket mer stillferdig versjon i seg, synes jeg.