Trosbekjennelse uten motstand

Fenomenet tro står i sentrum i Morten Christophersens nye verk Credo, et credis (Jeg tror, og du tror). Verket ble urfremført under Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival av Oslo Domkor og domkantor Kåre Nordstoga under ledelse av domkantor Vivianne Sydnes. Credo, et credis løfter blikket fra den kristne gudstroen, og ved hjelp av tekster om menneskerettigheter og klimaendringer tematiseres en mer generell tro på noe større enn oss selv.

Bemerkelsesverdig likt

Credo, et credis tar utgangspunkt i tre tilsynelatende forskjellige tekster: Den nikenske trosbekjennelsen – hvis tekst tonesettes som «Credo»-satsen i en messe, FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (1948) og FNs rammekonvensjon om klimaendring (1992). I tillegg har Christophersen brukt kommentarer og andre utsagn funnet på internett. Å koble sammen disse ulike uttrykkene for tro – på Gud, på ukrenkelige rettigheter og på menneskenes evne til å redde planeten – burde kunne produsere tankevekkende resultater, i alle fall på papiret. Det åndelige fellesskapet han finner mellom disse tekstene blir likevel ikke tilstrekkelig tydelig i musikken.

Et av hovedproblemene med det drøyt halvtimelange verket er at alt høres bemerkelsesverdig likt ut. Fra tid til annen skjer det ting i orgel – uventede harmonier, snirklete løp som vever seg inn og ut av korklangen – men det er lite slikt å finne hos koret. De har oseaner av tekst å komme seg gjennom, og korstemmen består i stor grad av lange, lyriske linjer som bygger seg opp til vakre, lett dissonerende høydepunkter. Det er fint nok til å begynne med, sunget med intensitet og nerve av Domkoret – og med flere gode soloinnsatser fra korets egne rekker – men etter en stund blir det pregløst. Et kor av Oslo Domkors kaliber kan gjøre mye mer enn å synge pent, og jeg stusser på hvorfor koret ikke har fått mer å bite i.

Kor i stadig bevegelse

Det er som om teksten bare blir presentert og ikke bearbeidet. Ideene som trekkes frem i de ulike tekstene blir ikke speilet i musikken, og det er liten musikalsk forskjell mellom tonsettingen av de ulike tekstkildene. Kanskje er det også fordi hverken menneskerettighetserklæringen eller klimakonvensjonen er ment for sang i utgangspunktet. Tekstlinjer som «We are concerned that / human activities / have been substantially enhancing / the natural greenhouse effect» fra fjerde sats innbyr ikke akkurat til skjønnsang. Likevel kunne det åpne for kreative måter å tonesette teksten på; alvoret i teksten forsvinner i det messende korpartiet.

Når alt høres så likt ut, forsvinner også håpet som gjennomsyrer verket. Teksten rommer både tvil og bekymring, men samtidig en tro på at menneskeheten vil klare seg. I siste sats, «Vi venter / We look for», settes tekstlinjen «For vi venter et liv i den kommende verden» – lett omskrevet fra Den nikenske trosbekjennelsen – i sammenheng med klimaendringer. Det er flere slike tekstlige sammenstillinger i verket, men det gjør den musikalske ensformigheten desto mer frustrerende.

Samtidig er det tilløp til interessante ting her og der. Helt avslutningsvis inviteres også publikum med i musiseringen. Det er gripende, spesielt når andre melodier legges ovenpå. Christophersen klarer med dette å skape en fellesskapsfølelse – en følelse av at dette handler om oss alle. I tillegg bruker koret kirkerommet på en fin måte. Verket åpner med en sopransolist fremme foran alteret, og med de resterende sangerne fordelt bak i kirken og i de to sideskipene. Gjennom hele fremføringen endres disse konstellasjonene – plutselig står det en hel stemmegruppe forrest, plutselig en liten håndfull solister. Koret er stadig i bevegelse. Kanskje blir det litt mye logistikk, men det gir samtidig verket en ritualistisk side.

Varierte trosbekjennelser

Den første halvdelen av konserten, før Credo, et credis, var viet annen musikk, hovedsakelig «Credo»-satser. Disse viste først og fremst vist at gudstro kan uttrykkes på utallige vis, og den store variasjonen i uttrykk og tonespråk står i stor kontrast til Christophersens verk.

Kanskje var åpningen, «Credo» fra Palestrinas Missa Assumpta est Maria en smule formløst fremført – jeg savnet enda større dynamiske utsving for å kunne forme teksten enda mer – men Domkoret sang med en strålende homogenitet og varme i klangen. Det gjorde de også i utdraget fra Frank Martins Messe for dobbeltkor og Einojuhani Rautavaaras Credo, med et stødig grep om de krevende harmoniene og store kontrastene i det musikalske uttrykket. Til og med Arvo Pärts Summa – også et credo – klarte koret og dirigent Sydnes å gjøre til noe mer enn en øvelse i brutte akkorder.

Likevel var det Stine Sørlies Pollination som stakk seg mest frem i denne første halvdelen av konserten. Koret knirket, kvitret og hvisket samtidig som Sørlies egen tekst lå over. Forurensning sammenliknes med pollinering, hvordan den sprer seg som en ødeleggende glemselståke. Teksten er gripende, også hvordan hun bruker koret til å skape et helt særegent lydbilde, hvor natur og elektronisk-inspirerte lyder går sammen. Pollination er også det eneste verket i denne delen av konserten som tematiserer noe annet enn kristen tro. Jeg skulle ønske flere av verkene kunne tatt for seg den ikke-religiøse tematikken som løftes frem i Credo, et credis.

Tanken bak programmeringen på denne konserten er spennende, og setter Credo, et credis inn i én av de musikalske kontekstene den står i dialog med. Men det er synd at den første halvdelen av konserten er så mye mer musikalsk givende enn hovedverket. Når så store og betydningsfulle tekster er satt i sving, er det overraskende at det ferdige verket fremstår så slapt.