Treg start i sliten Volvo

Operaen Ovllá er et samarbeid mellom Oulu teater i Nord-Finland og det samiske nasjonalteateret Beaivváš, som holder til i Kautokeino/Guovdageainnu. Ovllá var også åpningsforestilling og startskudd for Oulus år som europeisk kulturhovedstad. Det er bare et par år siden Norge og Bodø var vertskap for det samme, også da med «Arktis» som en slags tematisk paraply.

Men til forskjell fra kulturhovedstadsåret Bodø2024 har Oulu2026 i tillegg satt det samiske helt i front. Oulu ligger rett sør for det samiske kjerneområdet i Finland, og i foajeen på teateret er det en stor utstilling med informasjon om samisk språk, kultur og historie, i tillegg til intervjuer med samer som bor i Oulu og omegn. Ovllá er ifølge teaterets forhåndsomtale den første operaen som fremføres på nordsamisk i Finland.

Barndomstraumer og språkkonflikt

Operaen handler om samiske Ovllá som vokser opp på en finskspråklig internatskole. Som et resultat av dette prøver han så godt han kan å undertrykke sin samiske identitet og identifisere seg som finsk. På en musikkfestival treffer han den samiske Ánná, som han forelsker seg i, gifter seg med og etter hvert får et barn med. Barnet utløser en krangel mellom dem om hvilket språk de skal snakke med det. De har nå flyttet til Alta, og Ánná vil snakke samisk, mens Ovllá vil snakke finsk og det lille han kan av norsk, så barnet kan passe inn.

Mellom scenene med uenigheter om barneoppdragelse, kommer minner og traumer fra Ovllás egen barndom strømmende på – han husker tilbake til hvordan han ble tvangsforfinsket og hvordan han mobbet en ny, samisk elev. Det hele ender med at Ánná tar med seg barnet og forlater Ovllá, og at han til slutt forsones med foreldrene sine.

Librettoen er skrevet av Juho-Sire/Siri Broch Johansen, og det tar litt i lengste laget før handlingen kommer ordentlig i gang. Operaen er delt inn i 10 scener og en prolog, og den første halvdelen blir i overkant retningsløs. Det er for mye historie som skal etableres – Ovllás første møte med Ánná, Ovllá på jobb i gruvene i Kiruna, Ovllás møte med Ánnás far og bryllupet til Ánna og Óvlla – før vi kommer til kjernen i historien: Ovllás barndomstraumer som veller opp i møte med sitt nyfødte barn, og hvordan han i enda større grad avviser sin samiske identitet til fordel for finskheten han lærte på internatskolen. Det er først i denne siste halvdelen at ting endelig settes på spissen og det blir klart hva som står på spill.

Gradvis abstraksjon

Det er også i andre halvdel at produksjonen, med regi av Heta Haanperä, finner fokus. Første del skildrer Ovllás tidlige voksenliv konkret og hovedsaklig realistisk, med gruvehjelmer, stiliserte festivaltelt og en sliten Volvo. Også her føles det som om man bare går og venter på at andre halvdel skal begynne. Unntaket er den enorme bålkaffekanna som kommer seilende inn da Ovllá møter Ánnás far for første gang. Det er i denne scenen at kolonialismen samene har vært utsatt for, virkelig settes ord på. Det overdrevne og nærmest uvirkelige som skjer her, tas med videre i andre halvdel.

Etter pause består Geir Tore Holms scenografi plutselig av en vegg av hvite frynser som deler scenerommet i to. Kostymene – spesielt Ánnás – blir større og mer abstrakte, og alt får et drømmende tilsnitt. Kanskje er den korte familieidyllen bare en drøm. Når minnene fra skoletiden bobler opp til overflaten, er det i marerittets form, og både læreren og internatbestyreren fremstår nærmest demoniske, med enorme hender og grotesk hodepryd.

Stiv og mekanisk formidling

Musikken er i hovedsak skrevet av Cecilia Damström. Emil Kárlsen, som også synger tittelrollen, har komponert joikene. Det hele begynner løfterikt med slående, isnende klanger i høyt leie. De mange orkestermellomspillene er fint utførte og interessant orkestrerte, og Oulu symfoniorkester spiller godt under ledelse av sjefdirigent Ramon Gamba. Samtidig blir musikken nokså flat og uengasjerende så fort noen skal synge.

Litt av problemet, tror jeg, er møtet mellom utøvere med ulik musikalsk bakgrunn. I musikkteater, og særlig i opera, som jo Ovllá beskrives som, er sangen og menneskestemmen det bærende dramatiske og musikalske elementet. Det er her jeg mener at denne oppsetningen ikke lykkes som musikkteater. Denne typen musikalsk historiefortelling stiller flere krav til sangerne enn at man skal kunne treffe riktig tone til riktig tid, og her er det flere av aktørene som ikke har overskudd til så veldig mye mer. Flere av scenene tappes helt for energi når formidlingen blir stiv og mekanisk.

Det er ikke med dette sagt at man på død og liv må synge med skolert operateknikk og stor stemme, men man trenger i alle fall en stemme og en vokal tilstedeværelse som kan romme nyansene og fargene som trengs for å formidle en slik historie. Kontrasten er stor mellom de sangerne som har sin musikalske bakgrunn i opera og musikkteater, og de som ikke har det.

Det er denne mangelen på vokal tilstedeværelse som slår meg mest når jeg sitter i salen. Samtidig er det som det skrus på en bryter når flere av utøverne joiker, en musikalsk form som de har sin bakgrunn i. De oppviser en helt annen kontroll over det materialet, og jeg skulle ønske joiken fikk ta en mye større plass i det musikalske uttrykket.

Kanskje er det også et spørsmål om dette trenger å være en opera i det hele tatt. Musikkdramatikk kan ta mange former, og jeg vet ikke om dette er den riktige for denne historien. Det gir liksom ikke helt mening før siste halvdels voldsomme møter mellom undertrykte samiske skoleelever og undertrykkende finsk skolepersonell. I det minste burde verket tatt opp i seg et større mangfold av vokaluttrykk, med tanke på den store variasjonen i musikalsk bakgrunn som finnes blant sangerne.

Sen formtopp

Når historien først kommer i gang, er Ovllá en interessant utforskning av det komplekse forholdet til samisk identitet som preger mange av dem som vokste opp under forfinskningen – og fornorskningen her til lands. I programmet skriver librettist Juho-Sire/Siri Brock Johansen at «Ovllá gir form til den samiske, kollektive, traumatiske opplevelsen av å bli tatt bort fra sin egen familie for å vokse opp blant fremmede» (min oversettelse). Og når handlingen endelig finner formen i andre halvdel, er dette også min opplevelse. Da drar endelig de ulike elementene i samme retning. Det er bare synd at det tar så lang tid før de gjør det.