Treffende klimakunst

Årets trekkplaster under Borealis-festivalen var operaen Sun & Sea. Forestillingen vakte lovord og vant Gulløven da den var en del av den litauiske paviljongen under fjorårets kunstbiennale i Venezia. Fremføringen i Bergen er den første siden Sun & Sea ble en kunstverden-snakkis på lidoen i 2019. Etter visningen i Venezia ble det i flere omtaler gjort et poeng av at en forestilling om klimaendringer ble fremført på en kunstig, innendørs strand i en by som både er kjent for sine strender og for at den vil være en av de første som forsvinner i havet som følge av klimaendringene.

Den vanskelige klimasjangeren Borealis er en festival for eksperimentell musikk, og samarbeider med miljøene for scenekunst og visuell kunst i Bergen. I år har festivalen for første gang en forestilling i samarbeid med samtidsdansekompaniet Carte Blanche. Årets festivalprogram er ambisiøst, og mange av innslagene kan puttes i den relativt nye kategorien «klimakunst». Jeg blir ofte litt nervøs i forkant av fremføringer med denne merkelappen: Blir det instrumentelt og pinlig, eller blir det ordentlig kunst? Hvor går grensene som avgjør om vi oppfatter noe som for propaganderende til å kunne kalles et kunstverk, eller ikke politisk nok til å oppfattes som modig og utfordrende kunst?

Sun & Sea skiller seg ut allerede på den måten at forestillingen oppleves sjangerkryssende, og har blitt beskrevet som at den befinner seg i grenseland mellom musikk, scenekunst, litteratur og visuell kunst. Komponist Lina Lapelytė sier i et intervju med Bergens Tidende at hun og de to andre bak konseptet i utgangspunktet ikke ønsket å skape «klimakunst», men at prosjektet etter hvert utviklet seg slik likevel.

Sand og infrarøde lamper Ved Universitetet i Bergen har 33 tonn sand blitt rakt utover gulvet i aulaen til det relativt nye Snøhetta-bygget som huser fakultetet for kunst, musikk og design. Publikum står langs et galleri og ser ned på de om lag tretti menneskene som utgjør kunstverket. Det minner om å se på dyr i en dyrehage.

Forestillingens format kunne kanskje kalles en opera-installasjon. Hele forløpet med musikk og libretto varer kun én time, men fremføres fem ganger på rad uten pauser. Det er derfor mulig å kjøpe billett til et gitt tidspunkt, men så kan man bli så lenge man ønsker og se flere runder. Opplevelsen vil aldri bli helt lik, siden statistene kommer og går etter hvert, og de medvirkende synes å ha en viss improvisatorisk frihet i hvordan de beveger seg rundt i scenebildet. Menneskene på stranden slumrer, leser, spiller spill, skroller på mobiltelefonene sine, og den bedagelige kjedsomheten vi er vitne til føles både truende og billedskjønn på en gang.

Minimalisme i alle ledd I kombinasjon med den sirkulære dramaturgien bidrar den minimalistiske musikken til et monotont og uttrøttende helhetsuttrykk. Temaene utgjøres ofte kun av et par intervaller, med forhåndsinnspilt elektronisk akkompagnement som gjerne består av én enkelt tone som danner det rytmiske grunnlaget. Melodiene er ofte nedadgående og bidrar til en vag følelse av undergang. Kontrasten mellom det svært minimalistiske, syntetisk-klingende akkompagnementet og den vakre, operatiske sangstilen skaper en underlig kontrast. Jeg blir mektig imponert over sangsolistene som fremfører alle soloer liggende. Det er en vanskelig øvelse, og jeg skulle ønske jeg selv kunne lene meg tilbake for å virkelig nyte skjønnsangen.

Korpartiene er spesielt rørende siden det der blir ekstra tydelig hvordan vi alle er aleine sammen. Et av korpartiene sitter ekstra standhaftig igjen i hodet mitt: Det er refrenget til en lakonisk klagesang fra en sliten arbeidsnarkoman som sammenligner sine undertrykte følelser med lava som til slutt vil finne en vei ut og begynne å renne ukontrollert. Tre ord sunget repetitivt på en nedadgående skala vekker en trykkende følelse også hos meg: «Like lava, like lava, like lava. Exhaustion, exhaustion, exhaustion». Selv om de medvirkende er musikalsk samstemte, ser de alle fjernt ut i luften og holder på med sitt. Dermed forsterkes følelsen av maktesløshet.

Egosentristisk poesi Librettoen ble først skrevet på litauisk i anledning urpremieren i Litauen, og ble seinere forkortet og oversatt til engelsk i anledning Venezia-biennalen. Laminerte tekstark henger langs rekkverkene der vi står, og flere publikummere humrer mens de leser og lytter. Her veksles det stadig mellom det banale og det eksistensielle. Et av de mest urovekkende numrene er et tvillingpar som synger en surrealistisk duett om sorgen over det forgjengelige, om å ville 3D-printe alt en står i fare for å miste, enten det er familiemedlemmer eller korallrev. Rett etterpå leser en eldre kvinne like bortenfor høyt fra solkremflasken på ulike språk for mannen sin, og litt tidligere har vi fått høre en poetisk arie om de nye, vakre fargene i havet når det fylles opp av algeblomstring og plastavfall.

Disse snodige vekslingene skaper en gjenkjennelighet: Vi er alle forvirrede og vet ikke i hvilken ende vi skal begynne når vi skal finne vår egen rolle i den eventuelle løsningen på klimaproblemene. Poesien og absurditeten gjør at det aldri føles belærende, moraliserende eller overtydelig.

Et nyforelsket par synger om avstandsforholdet sitt og om hvordan de møttes som følge av at den ene ble askefast på en ikke-planlagt destinasjon. En velstående mor skryter av at sønnen hennes snart har svømt i alle verdens hav. Innimellom i-landsproblemer og hverdagssnakk får vi høre filosofiske betraktninger, for eksempel over hvordan maten vi spiser har reist mellom kontinentene.

Sett i sammenheng maler de ulike tekststykkene opp et bilde av hvor hjelpeløse vi alle er overfor klimatrusselen i all vår selvopptatthet. Når en kvinne klager over at folk lar boss ligge igjen på stranden, og trekker frem en røkt fisk hun ved et uhell har lagt seg på en gang, er det sitt eget traumatiske forhold til røkt fisk hun legger vekt på, ikke en bekymring over selve forsøplingen.

De viktige statistene Prosjektet bruker lokale statister. Noen av dem er med og korer, andre er der kun som levende kulisser. Når jeg ser forestillingen, dukker det opp flere kjente fjes fra Bergens musikkmiljø nede i sanden. Alle har med barna sine. Barnestatistene er noe av det mest gripende: De vaser rundt i sanden, spiller ball og bygger sandslott, de yngste av dem antagelig lykkelig uvitende om at de er del av et kunstprosjekt som tar opp hvordan vi forvalter fremtiden deres. En ung kvinne leker med en badeball som ser ut som jordkloden. Min yndlingsstatist er en usedvanlig veloppdragen hund som for det meste sover og lar seg klappe av flere medskuespillere. En lang stund ligger den på rygg med alle beina i været, som om det var solen som tittet ned på den – ikke 160 publikummere.

Visuelt er forestillingen fengslende til tross for at den er stillestående – eller kanskje er det nettopp derfor. Paletten er i duse farger og mønstre, og nøye planlagt: For å få være statist må en laste opp et bilde av badetøyet og badehåndkleet sitt på prosjektets nettside. Der kan en også krysse av for om en er synlig gravid og om en kan ta med barn, hund eller sykkel. En bes om å unngå hvitt, sort og sterke farger. Resultatet er et behagelig syn med mye pastell, der piknikutstyr, plastkrus, frukt og interiørmagasiner er plassert så tilsynelatende tilfeldig rundt på strandmattene at jeg ikke kan se meg mett på verken detaljene eller helheten.

Rolig og rørende Stemningen i publikum er bemerkelsesverdig avslappet. Det er mange barn til stede, og det er rom for å peke og snakke med fremmede sidepersoner langs rekkverket. Nesten alle bekjente jeg snakker om forestillingen med, bruker ordet rørende. Når jeg selv ser den, forstår jeg umiddelbart hva de mener, men har til å begynne med vanskelig for å sette fingeren på akkurat hva det er som berører meg. Antagelig er det alt det gjenkjennelige – hvor banalt og patetisk det enn er – og følelsen av at vi på ett eller annet vis er sammen om noe, om det så er å ødelegge kloden.

Sun & Sea klarer den vanskelige klimakunstneriske balansegangen ved å la oss se oss selv i speilet på mildt vis. Istedenfor skrekkscenarier med miljøødeleggelser på storskjerm eller smeltende isblokker opp i trynet på publikum, viser forestillingen en lat dag på stranden, med vestlige mennesker i stillferdig resignasjon. Elegant og tilsynelatende enkelt settes fingeren på hvordan det å ikke gjøre noe er den største klimatrusselen.