Tre menn og et venterom

I teaterforestillingen Rahma tilbyr kompaniet Issil Association fra Rabat sitt norsk-marokkanske publikum refleksjon over livets mening. Forestillingen ble arrangert som et samarbeid mellom den norske ambassaden i Rabat og den marokkanske ambassaden i Oslo og ble spilt to ganger på Høyskolen Kristiania 9. september. Rahma handler om tre gamle menn som venter i resepsjonen til et offentlig kontor for å legge fram noen papirer og ordne administrative saker. Deres ærend er å se på om ikke pensjonen, som har minket med årene, kan øke. Det er på nåde de oppsøker byråkratiet med sine økonomiske problemer. I samtalen dem imellom er det de sosiale problemene de møter hjemme og i samfunnet de finner trøst i å dele med hverandre.

Et lite stykke Marokko Har en marokkaner møtt deg én gang vil du ei bli glemt! Fordi jeg besøkte kompaniets teaterfestival i Rabat i 2018, var det naturlig for dem å tipse meg om deres ankomst til Norge. Og godt var det! Med Rahma setter kompaniet fokus på menneskets egenverd opp mot dysfunksjonelle samfunnsstrukturer i Marokko. Dialogene leker med implisitte og eksplisitte politiske kritikker som er typisk for marokkansk teater.

Det er tydelig at Issil Association hadde til hensikt å bringe en del av Marokko til den marokkanske diasporaen i Norge. De tre skuespillerne Farid Regragui, Benaissa El Jirari og Said Ait Bajja er kjent fra film og TV for de fleste marokkanere. De har spilt både komedie og drama. At nettopp disse skuespillerne stod på plakaten blir av mange marokkanere ansett for å være en stor ære.

Et liv i revy I en prolog forteller skuespiller Said Ait Bajja om livsforløpet til en marokkansk mann. På hver side lengst bak på scenen kommer skyggene til de to andre skuespillerne til syne bak hvert sitt hvite forheng. Ait Bajja forteller om det første barndomsminnet alle marokkanske menn har: dagen de blir omskåret. Senere beskriver han voksenlivet som gift med barn og jobb frem til livets verste fase – alderdommen og pensjonisttilværelsen. Scenen er minimalistisk med tre mørke stoler på høyre og venstre side som skal markere et venterom. Den enkle scenografien setter replikker og skuespillerne i fokus. Kostymene er noe karikerte “gammelmannsklær”. Måten de spiller på er folkelig med enkelte direkte henvendelser til publikum som bryter den fjerde veggen.

En høylytt og bannende Aziz Boubbo (Benissa El Jirari) er forbannet over dørvaktens oppførsel og spytter på ham gjentatte ganger i løpet av forestillingen. Vi kan ikke se dørvakten, men han befinner seg liksom på utsiden. El Jirari ser ut som en fattig stakkar, og det er sannsynligvis grunnen til at han blir diskriminert. Både Boubbo og Elbrandag (Ait Bajja) har ventet lenge i kø for å få sin sak behandlet. I flere dager har de kommet tilbake til venterommet for å få time hos saksbehandler – som alltid er opptatt eller fraværende. Både dørvakten og saksbehandleren er autoritetsfigurer det snakkes om, men som ikke vises. Det hele gir assosiasjoner til Samuel Becketts Mens vi venter på Godot. Det arabiske ordet ‘rahma’ betyr nåde. Grunnverbet kan også bety frelse, som nettopp er det mennene er ute etter, men aldri ender opp med å få.

Si Madani (Farid Regragui) spiller den tredje karakteren som kommer i prat med Boubbo og Elbrandag, og mens de venter begynner de i tur og orden å fortelle om seg selv og hvordan livet har vært som yrkesaktiv. Det er noe med måten mennene kommer i tale om seg selv på som minner om gruppeterapi i et fengsel. Alle tre føler seg fengslet i en rolle i den nye tilværelsen som pensjonist. Det er et marokkansk ordtak som sier at en mann faller når han pensjonerer seg. Han mister verdi både innenfor og utenfor hjemmet. Og mange av de poengene karakterene i forestillingen har gjenspeiler nettopp dette ordtaket.

Språklig forveksling Den marokkanske dialektens flertydighet tas svært aktivt i bruk. Karakterene ordlegger seg implisitt med antydninger om en tidligere høy stilling. Si Madani fremstår som om han har vært lege på et sykehus. Når han forteller bytter både El Jirari og Ait Bajja roller og spiller forskjellige pasienter som oppsøker ham for å få hjelp med helseproblemer. Mot slutten av scenen innrømmer Si Madani at han ikke var lege – bare vaktskiftleder på sykehuset. I realiteten hadde ingen av de tre karakterene jobber med autoritet – men i fremstillingen om at de hadde det – får man også inntrykk av at livet aldri helt gikk deres vei.

Rahma går også i retning av publikumsdeltagelse når Boubbo trenger hjelp for å fortelle om sitt livs største traume: dagen da hans kjæreste Saida ender opp med å gifte seg med en annen mann. Fire publikummere tas opp fra salen og får utdelt hver sin rolle. Ait Bajja tar rollen som instruktør, El Jirari som den yngre Boubbo og Regragui som et tre i bakgrunnen. De to kvinnene fra salen spiller henholdsvis Saida og moren hennes, og de resterende mennene faren og Saidas utkårede.

Komiske forviklinger Mot slutten av forestillingen viser det seg at Si Madani er på feil sted. Hans ærend er å få ordnet noe på boligkontoret som ligger et annet sted. Boubbo får vite at mens de har sittet og ventet har den høygravide saksbehandleren født barnet sitt. Kontoret er dermed stengt i tre måneder mens hun har mammapermisjon, og mennene vil mest sannsynlig ikke få saken sin behandlet før om ett år. På den måten retter Rahma kritikk mot hvordan offentlige kontorer er lite effektive.

Både i spill og språk er det en større ytringsfrihet i Rahma enn tidligere marokkanske forestillinger jeg har sett. Det oppleves forfriskende og gir meg en indikasjon om hva som opptar marokkanere i dag. Den enkle spillestilen og bruken av slapstick snudde enkelte temaer med konservative konvensjoner opp ned ved bruk av humor. I et samfunn som hviler sterkt på islamsk moralisme er det derfor overraskende at dialogene også dreier om transfolks rettigheter, prostitusjon og narkotikasalg som følge av fattigdom og kritikk mot konservative, religiøse krefter.

Marokkansk teater spilles ofte gratis for publikum, noe som gjør at folk med dårlig råd lettere får tilgang. Teatermiljøet står folket nært og fungerer både som talerør og brobygger mellom klassene. Et godt grep dramatiker Mohammed Boubbo gjør i teksten er å la eksempelvis Elbrandag være stolt av sin datter som må ty til prostitusjon i møte med den skammen Si Madani og Boubbo forsøker å påføre ham. Det er interessant hvordan forestillingen protesterer mot sosiale konvensjoner og velger å ta for seg det mannlige perspektivet og hvilke problemer menn i Marokko gjennomgår. Det er mulig at forestillingen kan være med på å påvirke menn til å tenke nytt om tabubelagte emner.

Rahma finner sin styrke i relasjonen til publikum. Selv om forestillingen er enkel, er det nettopp i det sosiale møtet med publikum den scorer høyest. For det marokkanske publikummet i Oslo virker det som at det betyr mye å se og høre en forestilling på morsmålet sitt, for marokkansk teater er en sjeldenhet hos oss.