Tre feiringer av forskjellene

Åpningsforestillingen på årets utgave av CODA – Oslo International Dance Fest består av tre verk satt sammen til en helaftens begivenhet. Det britiske kompaniet Candoco viser to urpremierer og en hommage til et klassisk verk av den ikoniske koreografen Trisha Brown. Kompaniets virke inkluderer alltid dansere som har funksjonsvariasjoner eller er døve, og med det skaper de rom for å utvide vår oppfatning om hva dans er.

Uavhengig kroppsfunksjoner Den første forestillingen er koreografert av Seke Chimutengwende og har tittelen In Worlds Unknown. Danserne fremfører en poetisk tekst om en dyster apokalyptisk fremtid samtidig som de danser, og koreografien har inkorporert en flerspråklighet. Teksten de fremfører er projisert på en svart flate som henger rett over dem. Ikke-hørende i publikum får på den måten med seg teksten, og hørende kan få med seg de delene av teksten som blir fremført på tegnspråk av Anne Seymor. Seymor som er døv og bruker tegnspråk som en aktiv del av sin dans på en måte som får det til å se ut som koreografi. Det tar et par runder før jeg skjønner at det er tegnspråk.

Hver enkelt av de fem danserne som fremfører en tekstbit gjør det med bevegelser som taler et annet uttrykk enn den teksten beskriver. Bevegelsene er flytende og raske, og de veksler mellom individuelle bevegelser og gruppedynamiske formasjoner. Danserne benytter seg av hele scenegulvet, og innimellom betrakter en enkeltdanser en annen eller tar inn lys. Helhetlig er det alltid bevegelse i koreografien, og bevisst bruk av lyssetting skaper forskjellige rom ved at lyset rammer inn scenegulvet.

Visuelt blir teksten på lerretet også en del av den flytende koreografien som minner litt om hvordan bier svermer i flokk. Teksten beveger seg oppover som en rulletekst mot slutten av en film, og det er vanskelig å bestemme seg for hvor man skal feste blikket. Fordi aktørene alltid er i bevegelse går man også glipp av deler av dansen når man leser. Det musikalske har et intenst, men rolig uttrykk der strykeinstrumenter høres og oppleves som om tonen spilles i loop. Det skaper også en trykkende opplevelse tonalt som skaper en forventning om oppløsning.

Kostymene er lyse og sommerlige, og hver enkelt av danserne har et bånd rundt midjen og over den ene skulderen. Hver danser har sin farge. Båndet ligner et bilbelte og gir assosiasjoner til både sikkerhet og katastrofe. Gjennom teksten kommer det frem at ensemblet spiller de få overlevende i en postapokalyptisk verden. De er usikre på om det finnes flere mennesker og på om de skal bli på ett sted eller reise, og etter hvert får sulten dem til å utforske omgivelsene på jakt etter mat. Tekstens mystiske landskap står i kontrast til de rene bevegelsene i dansen. Men den er også vanskelig å følge på grunn av de altfor mange bildene teksten skisserer. Helst skulle jeg fokusert på danserne, men jeg blir dratt i ulike retninger fordi forestillingen krever at konsentrasjonen må veksle mellom mange elementer.

Mørket Annie Hanauer, som står bak forestillingen soft shell, er en amerikansk koreograf som selv bruker armprotese. Hanauer gir de fire danserne Annie Seymor, Markéta Stránská, Ihsaan de Banya og Vanessa Abreau rom til å utforske soloer. Alle fire var med i den første delen, og umiddelbart legger man merke til at Stránská som brukte krykker i In Worlds Unknownog utviste presisjon og god balansekontroll med sitt ene ben, nå har på seg en protese koblet til hoften. soft shell starter i mørket der lyset rammer inn scenegulvkantene mens det forblir mørkt på aktørene, og de Banya går frem mens resten av danserne forblir lengst bak.

Mens de Banya danser sin solo ligner han litt på en modell som poserer foran et kamera. Etter hvert får han gradvis mer lys på seg, og i soloen veksler han mellom å gå bort til de andre og fortsette bevegelser som ligner på afrikansk-amerikansk street dance. Hver av soloene har sine referanser som liksom smitter over på de andre. I ett parti danner danserne et bilde liggende på gulvet og forblir stille før det brytes opp og spretter opp igjen.

Lengst bak på høyre side av scenen henger det en lyssatt kjetting fra taket. I den er det grønne tøystykker som ser ut som fiskefinner. Kostymene danserne har på seg kontrasterer med det forrige verket og er mørke med mørkegrønne detaljer. Abrau går mot installasjonen og tar frem et tøystykke hun tar på seg som en overdel som mangler venstre skulder. De andre tar på seg hver sin del som alle er forskjellige, men har samme skinnende lysegrønn farge.

Både In Worlds Unknown og soft shell oppleves som litt for korte særlig fordi pausen på 20 minutter varer like lenge som hver av forestillingene. Candoco beskriver disse verkene selv som previews, altså som arbeidsvisninger. Det ville vært interessant å se verkene bli videreutviklet og grave mer i dybden. Kanskje kunne de også skapt en form for overgang som kunne bundet verkene sammen. Hver for seg ble begge verkene for mystiske og vanskelige å leve seg helt inn i.

Trisha Brown I 1983 ble Trisha Browns Set and Reset beskrevet som hennes beste verk. Koreografien kombinerer ulike virtuose danseteknikker fra blant annet ballett som beveger seg raskt og derfor opplevdes både begrensende og flytende. Det vil si at det var nytt å se et hopp som ikke strakk bena i spagat i lufta, men heller lot danseren holde igjen en fullbyrdet hoppebevegelse. Brown lekte på den måten med dansernes kropper og fikk dem til å virke som en kanal for flytende energi. Set and Reset bygger på geometriske formasjoner som også er et av Browns kjennetegn. Kostymene er karakteristiske med et lett og litt gjennomsiktig stoff som sitter løst på danserne og bidrar til å gjøre bevegelsene mer flytende. Rektangulære og firkantede motiver kan ses på kostymene og et motiv i samme stoff og mønster som kostymene henger i taket. I Candocos versjon av Browns mesterverk ser man alle dansernes skolerte teknikker. Ensemblet består av flere dansere, og funksjonsvariasjonene er bredt representert. Det er nok en grunn til at Candoco kaller hommagen for Set And Reset/Reset. Selv om koreografien, scenografien og kostymene er en kopi, er den likevel annerledes. Der Brown var banebrytende i sitt særegne uttrykk er Candoco på sin måte revolusjonerende i sin inkludering av dansere med forskjellige funksjonsvariasjoner.

En danser med arm- eller fotprotese har sitt særegne bevegelsesmønster. En dansers bruk av rullestolens hastighet og bevegelighet blir til en ressurs mer enn begrensning. I Set And Reset/Reset tar Candoco i bruk Browns koreografi og fornyer den. Verket flyter i raske formasjoner. Det oppleves nærmest som et fabrikkmaskineri der alle må få inn ben-, hjul-, krykker og armbevegelser i rett tid på rett sted for å være på plass et annet sted noen sekunder seinere. Fremførelsen er godt timet, og til tider oppleves den farlig når danseren i rullestol går nært en annen danser uten rullestol.

Det er interessant å se et verk som i sin tid var banebrytende grunnet metodikk og bevissthet rundt visse bevegelsesmønstre bli fremført av Candocos dansere. På en måte får kompaniet hevdet seg med dette verket, og det er utvilsomt høyt nivå på samtlige. Dersom man ikke kjenner til Browns verk kan Set And Reset/Reset oppleves som et nytt verk skreddersydd for kompaniet. Flyten, hastigheten og måten noen dansere måtte kjapt inn på scenen på før de like kjapt måtte ut til siden for å gi andre dansere plass ga en opplevelse av energi og virtuositet.