Tommel opp

Núria Guiu Sagarras går avslappet rundt på scenen i løse treningsklær, og smiler idet publikum kommer inn. Hun er sjarmerende, karismatisk, nikker til folk hun virker å kjenne igjen, venter til alle har satt seg for så å henvende seg direkte til publikum. Hun forteller at hun har studert antropologi. Hun forteller om deltagende observasjon, om kapital og makt og om hvordan bestemte objekter kan være symboler for ulike former for kapital, slik som Nikesko eller Guccivesker. Hun beveger seg videre inn i den digitale verden, til sosiale medier og bruken av likes som kommunikasjonsmiddel. Å få mange likes på internett kan betraktes som en form for kapitalakkumulasjon mener Sagarras. I sitt prosjekt ville hun undersøke hva en slik likes-kultur er et uttrykk for. For å undersøke temaet tok hun utgangspunkt i populære youtube-fenomener, med andre ord videoer som lykkes med å akkumulere store mengder likes. Blant de mest populære var videoer med forskjellige yogateknikker og dansevideoer der man gjør coverversjoner av koreografier fra originale musikkvideoer.

I instruksjonsdelen viser Sagarras dansesteg og yogaposisjoner hun har plukket ut fra ulike videoer mens hun kommenterer det hun gjør: “Jeg går ned i knærne sånn her, så tilter jeg hodet litt til den ene siden, mykner opp i kroppen og så strekker jeg den ene armen opp og drar armen hurtig ned mot brystet og stryker meg selv”. Hermingen av bevegelsene fra videoene, i kombinasjon med miming til Justin Bieber gir en komisk effekt. Sagarras’ hverdagslige tilnærming gir meg innledningsvis følelsen av å være i en akademisk setting. Når hun på et subtilt vis etter hvert endrer den etablerte “kontrakten” til publikum, og forflytter seg fra presentasjon til koreografisk instruksjon og til slutt inn i et mer performativt modus, øker spenningen.

Seksuell yoga De løse treningsklærne tas av og stramme yoga-tights avdekkes. Yoga og cover-dans utføres igjen og flere plagg tas etter hvert av. Til slutt står hun bare i truser og en liten rosa topp der det står “California”. Framførelsen får et mer sensuelt preg og yogaposisjonene utføres med rumpa demonstrativt mot publikum. Hun gjør solhilsen med skrittet i været, presser rumpa frem og bakover i “hunden som ser ned”, går ned i bro, går ned i spagat og viser hvor myk hun er, samtidig som hun titter litt stivt mot publikum fra de ulike posisjonene.

Etter hvert blir det mer intenst. Det virker som hun blir stadig mer oppfylt av seg selv og bryter ut i en ekstatisk dans nært publikum og kler av seg den rosa toppen. Barbrystet fortsetter hun å hoppe rundt og ta på seg selv. Nakenheten i kombinasjon med den seksuelle utførelsen av bevegelsene blir plutselig en blanding av påtrengende og spennende snarere enn komisk. Idet hun begynner å dra i underbuksa griper jeg meg selv i å tenke “nei, ikke gjør det”. Min reaksjon overrasker meg. Hva er det som blir ubehagelig? Hun drar trusa litt ned, men stopper plutselig brått opp, som om hun våknet fra en drøm og ble oppmerksom på situasjonen, eller kanskje det var lysten som forsvant?

Reaktiv dans I Likes blir dansen brukt som et verktøy for å utforske antropologiske problemstillinger og internettfenomener. Dansen og koreografien er ikke utgangspunktet, men middelet for å forstå det sosiale. Til tross for at dansen delvis får en slik instrumentell funksjon og fungerer som en slags refleksjonsflate for kulturelle fenomener, nye trender og teknologisk utvikling, fungerer dramaturgien såpass godt at utforskningen blir interessant og tiltrekkende. Sagarras fremstilling av internettfenomener på scenen gir et nytt blikk på digitale fenomener, samtidig skaper hun en ny dans – på grensen mellom den digitale og den virkelige verden. Der antropologien står for problemstillingen fungerer dansen som en konklusjon. Forskjellen er at dansens åpne språk gir publikum muligheten til selv å tolke.