Tjenesteyting

Danse- og teatersentrum (DTS) skal ha honnør for å ha gjort fri scenekunst og kompanienes økonomi til et sentralt tema for Kulturdepartementet og Stortingets kulturpolitikere. Sammen med andre organisasjoner, som Norske Dansekunstnere, har de i mange år jobbet for et økt fokus på utviklingen av fri scenekunst i Norge. Dette arbeidet er ikke over, og når det norske scenekunstfeltet skal utvikles videre, er det viktig å ha en ordentlig diskusjon om hvordan det skal skje. For selv om kunnskapen om fri scenekunst blant stortingspolitikere er bedre enn man egentlig kunne forvente, er det lett å bare se de behovene det ropes høyest om.

DTS og jeg er enige om at vi trenger en helhetlig tenkning rundt fri scenekunst. Men det faller åpenbart direktøren tungt for brystet at jeg ikke er ukritisk begeistret for den lovede driftsstøtteordningen som DTS har ivret for. Min oppgave som redaktør, kritiker og kommentator er allikevel ikke å være en ukritisk klakkør for organisasjonenes initiativer eller kampsaker. Det kan virke som om direktøren i sitt svar til meg synes at alle bør slutte rekkene rundt denne ene saken fordi scenekunstfeltet er avspist med så lite midler at det vil være mot sin hensikt å løfte frem et annet syn. Men ikke bare eksisterer det ulike syn på denne saken og på DTS sin rolle i den i det frie scenekunstfeltet, vi trenger prinsipielle diskusjoner om finansieringsordningene, og som én av få kommentatorer på feltet i et redaksjonelt uavhengig tidsskrift, mener jeg at det er min oppgave å påpeke eventuelle svakheter både i de ordningene som finnes og de som er lovet.

Sande skriver i innlegget sitt at hun mener det er fint med uenighet, men at jeg ikke burde snakke negativt om driftsstøtteordningen uten å komme med andre løsningsforslag. I kommentaren «Kunstnerskapsfinansieringen og fortellingen om den» presenterer jeg faktisk noen forslag til løsninger. Det handler riktignok om alternativer til kunstnerskapsfinansiering, ikke driftsstøtte, men dette er det naturlig å se i sammenheng. Jeg er allikevel ærlig i den kommentaren om at jeg er usikker på om de forslagene er gode nok. Det finnes nok ingen quick fix på manglene i finansieringsordningene, men jeg skrev teksten for å tenke høyt rundt ulike alternativer. I en tid der det stilles spørsmål om vi skal ha skattefinansiert scenekunst i det hele tatt, kan det være fristende å tenke at det er viktig å ha en felles front utad, men politisk ensretting er ikke og kan ikke være et mål for noe miljø. Jeg tror heller ikke vi oppnår de beste løsningene av det.

Jeg er heller ikke egentlig motstander av driftsstøtteordningen, til det vet jeg for lite om hvordan den skal være, men jeg savner en større konkretisering av hva den er ment å inneholde. Flere kompanier får ikke fornyet kunstnerskapsstøtte og står dermed i en økonomisk skvis, men jeg har vanskelig for å se for meg at ordningen fra Kulturdepartementet skal kunne redde alle disse. Jeg synes det virker mer sannsynlig at det vil oppstå nye hull, nye kompanier som faller utenfor og nye problemer. Jeg synes det er uklart hva et «etablert kompani» er og hva som skal til for å kvalifisere til en sånn ordning, og jeg synes det er enda vanskeligere å se hvilke kriterier som skal legges til grunn for tilslag eller hvem som skal bestemme hvem som skal få. Jeg har liten tiltro til at ordningen kan bli så stor at det faktisk vil monne kulturpolitisk selv om den kan bli kjempefin for enkeltkompanier.

Da jeg i kommentaren «Kultur som luksus» skrev at Kulturfondet må økes og prosjektstøtten styrkes, er det fordi jeg er redd for at den kulturpolitiske diskusjonen når det kommer til fri scenekunst i for stor grad har fokusert på ett problem, å redde enkeltkompanier, og derfor har oversett det jeg mener er scenekunstens grunnmur. Det er også et spørsmål hvordan armlengdes avstand skal ivaretas i bevilgningen av driftsstøtte. En omstrukturering som kan komme til å endre spillereglene for hvordan fri scenekunst finansieres i Norge må følges av diskusjon, ikke bare tåredryppende historier om enkeltkompanier.

«Når krybben er tom, bites hestene», skriver Sande. Men jeg spiser ikke av akkurat samme krybbe som scenekunstnerne. Det gir meg en bedre mulighet til å utføre min oppgave og så uavhengig som mulig jobbe for et åpent uenighetsfellesskap og utføre maktkritikk. Jeg gjør ikke tjenester for scenekunstfeltet eller organisasjonene, og det å sikre uenighetsfellesskapet og maktkritikk i et lite felt er ikke å gjøre noen en bjørnetjeneste. Tvert i mot tror jeg det er behov for en arena der ulike syn kan diskuteres uten styring fra organisasjonene. Det betyr ikke at ikke også Scenekunst.no burde hatt mer penger. Særlig skulle jeg ønske at vi hadde hatt penger til mer gravende journalistikk. Dette ville kunne løftet frem enda flere syn, men jeg er i all hovedsak fornøyd med det vi får til innenfor dagens ressurssituasjon og vil minne om at redaksjonen består av mindre enn ett årsverk i tillegg til frilansere.

Politikk er prioritering. Særlig i årets kulturbudsjett er det blitt tydelig hvor viktig og vanskelig det er. Å gi uttrykk for en forståelse av at det må tas valg når det kommer til hva som skal bevilges penger er ikke en lissepasning til de som ikke vil gi penger til scenekunst. At det eksisterer et større mangfold av kulturpolitiske forståelser, vil styrke den kulturpolitiske debatten og få frem flere gode argumenter for finansiering.