Tilbakeskuende skjønnhet

William Shakespeares Romeo og Julie er tidenes mest romantiske fortelling. Den er så tidløs og så romantisk at jeg ikke tror jeg egentlig trenger å gjengi hva det handler om. Fortellingen er gjenskapt i så mange versjoner og fortalt så mange ganger, at de store trekkene er kjent for de aller fleste. Siden urpremieren i London på 1590-tallet har Shakespeares tekst blitt gjort som teater, opera og ballett for ulike målgrupper utallige ganger. I Sceneweb er det oppført 28 ulike oppsetninger i Norge bare i dette århundret. Det er mer enn én oppsetning i året. Romeo og Julie er en urfortelling som taler til noe dypt i oss. selv om vi vet nøyaktig hva som skal skje hver eneste gang. At man ikke trenger å gjøre så mye med Romeo og Julie for at det skal treffe publikum, må også Nasjonalballetten og koreograf Kaloyan Boyadjiev ha tenkt da de bestemte seg for å lage ny koreografi til Sergej Prokofjevs ballettmusikk. Balletten hadde urpremiere i Leningrad i 1940 med koreografi av Leonid Lavrovskij, men har siden blitt gjort på nytt av mange ulike koreografer.

Den ubestemmelige fortiden

Til tross for ny koreografi oppleves Romeo og Julie med Nasjonalballetten gjenkjennelig. Verket skuer bakover til en ubestemmelig fortid i både fortelling og estetikk. Vi ser det allerede før teppet går opp, for på det første teppet er det tegninger av en renessansevegg med søyler og karnapper. Jeg synes det er fascinerende hvor mange konservative og avstengte scenografier som lages på Den Norske Opera & Balletts hovedscene. Det er gjerne bruk av store vegger og tydelige etterligninger av eksteriør og interiør. Sånn er det også med scenograf og kostymedesigner Christopher Orams scenografi til Romeo og Julie. Oram har skapt en scenisk verden som ligner på renessansens Italia. I første scene får vi se en gårdsplass der veggene rundt ser ut som de tilhører et renessanseslott i sandstein. Når scenene skifter, går tepper opp og ned, og enkelte objekter føres inn og ut, for eksempel for å illustrere inngangspartiet til Capulet-familiens hus, Julies sovekammer, Lorenzos kirke og gravkrypten. Scenografien gir meg tidlig en assosiasjon til Konstantin Stanislavskijs oppsetning av Turbinenes tid av Mikhail Bulgakov på Kunstnerteatret i Moskva i 1926. Det er en scenografi jeg har sett det samme bildet av mange ganger og som består av en stor trapp og et trappegalleri med et stort oljemaleri over. I 1926 var teatereksperimentenes tid forbi i Russland, og Stanislavskij iscenesatte teater som ble akseptert av myndighetene. Bildet er for meg blitt stående som en representasjon av klassisismen og realismens estetiske seier i Sovjetunionen. Prokofjevs Romeo og Julie er også et verk som springer ut fra dette estetiske dogmet, og da den ble satt opp igjen på Bolsjoj-teatret i 1946, fikk forestillingen Stalin-prisen, Sovjetunionens daværende høyeste sivile utmerkelse. Verdenen som presenteres i balletten er en drømmeverden full av sterke følelser, der ingenting utfordrer publikums eller myndighetenes virkelighetssyn. Interessant nok skal Prokofjevs første utkast ha inneholdt en lykkelig slutt. Orams scenografi plasserer oss rett inn i en verden som både minner om eventyrslott og om virkelighetens Italia, og den inneholder lite rom for tenking utenfor boksene som blir presentert. Allikevel er den fascinerende effektiv og vellaget. Det er relativt enkle grep som gjøres for å endre rommene helt, og det fører til at omgivelsene fort virker kjente samtidig som de hele tiden fornyes med små overraskelser. Det er overdådig, men tilbakeholdt og elegant. I tillegg gir scenografien et godt arbeidsrom for danserne. Rommene er store, noe som stemmer overens med overklasseperspektivet samtidig som den gjør at scenografien kommer i bakgrunnen når danserne danser.

Virtuositet og lidenskap

Boyadijevs koreografi har også noe tilbakeholdt, elegant og forsiktig ved seg. Det er som om den er laget på en måte som ikke skal uttrykke noe egenartet, men ligne på annen ballett. I et intervju som Operaen har gjort med Boyadijev på sine nettsider, sier han at han har villet lage en koreografi som skal vare. Jeg leser ham som at han tenker at det som varer er en kunst som ikke er farget av tiden den skapes i. Men denne hangen til bevaring gjør at det tilbakeskuende fremstår enda sterkere, og det forsiktige i bevegelsene blir i seg selv særpreget. Koreografien veksler mellom partier med fokus på Romeo og Julie og scener som involverer hele samfunnet. Det er byscener med fest og ritual, konfliktscener mellom de stridende familiene Capulet og Montague og ikke minst det store maskeradeballet hos familien Capulet der Romeo og vennene hans sniker seg inn sånn at Romeo og Julie møtes for første gang. Nasjonalballettens prima ballerina, Grete Sofie Borud Nybakken, danser Julie med ungdommelighet og ro. Koreografien inneholder mye venting og rolig gåing, og jeg er imponert over hvor lydløst hun beveger seg over scenegulvet, som om hun småløper på skyer. Foreldrene til Julie har bestemt at hun skal gifte seg med Paris, og i en scene rett før Julie skal møte Romeo og gifte seg med ham i hemmelighet, later hun som hun aksepterer ekteskapet med Paris. I denne scenen danser Nybakken som en dukke. Hun lar seg bli løftet og snurret, men er stiv i kroppen. Hun gjør det foreldrene forventer av henne, og hun får det til fordi hun vet at hun snart skal møte sin virkelige kjærlighet. At hun ikke lar seg påvirke av berøringene, viser på effektivt vis hvordan hun motsetter seg unionen med Paris. Jeg skulle ønske den manglende lidenskapen som kommer frem i denne scenen, ble heftigere kontrastert i de scenene der kjærligheten utspiller seg. For i de sistnevnte virker Julie mer tilbakeholden og forsiktig enn fortellingen gir grunn til. Koreografien gir ikke Julie nok rom til å formidle sin egen kjærlighet gjennom bevegelse. Flere av scenene der Romeo og Julie danser som par, er betagende. Dingkai Bai danser Romeo med styrke og eleganse, og scenene mellom dem har flere øyeblikk som åpner opp for å vise frem virtuositeten hos dem som dansere. Bai får allikevel en god del mer å gjøre enn Nybakken, og koreografien mangler likevekt. I kjærlighetsscenene formidles lidenskapen mellom dem gjennom at Julie venter og beveger seg forsiktig før hun faller i hans armer. Koreografien inneholder for eksempel lengtende arabesker som går over i et slikt fall inn i Romeos armer før han løfter henne. At hans løft av henne blir et så dominerende koreografisk element, gir Julie mindre egen, koreografisk agens. Det er tilløp til mer ekspressive scener når Julie er alene i kammeret sitt, men også disse synes jeg blir noe avkortet. Jeg forstår at den klassiske balletten har noen sjangertrekk og konvensjoner, og at det i den bevaringen som er Boyadijevs prosjekt, kan være sentralt å rendyrke tradisjonene for pardans i ballett, der kvinnene ofte har en tilsynelatende mer passiv rolle. Men når det som skal være tidenes sterkeste forelskelse skildres med en part som betydelig mer aktiv enn den andre, gjør det noe med lidenskapen som formidles. Det er også her jeg tenker fornyelsen kan skje, uten at den går på bekostning av tradisjon eller sjanger. Den klassiske balletten kan bevares samtidig som fortellingen og formidlingen styrkes. Jeg savner også noe mer ekspressivitet i koreografien. Det er ingen tvil om at Nybakken og Bai er sterke dansere, men det hadde gått an å gi dem et større rom for å vise følelser i dansen for å formidle fortellingen til publikum. Nasjonalballettens Romeo og Julie er omtrent det man forventer at den skal være. Det er vakkert, og det er godt utført. Det er behagelig, ja, nærmest bedagelig, å sitte i salen i de tilmålte tre timene og se på, men det finnes et større potensial til å vise at dans og ballett er et emosjonelt og lidenskapelig språk som kan fortelle noe som ordene ikke kan.