Til Ibsens tid

På det som ville vært Henrik Ibsens 193. fødselsdag, har IBSEN museum & teater i samarbeid med Nationaltheatret valgt å åpne den splitter nye scenen med en oppsetning av Sancthansnatten fra 1852. Belgiske Sigrid T’Hooft, som har spesialisert seg på historisk gjenskapning av teaterklassikere, står for regien. Musikk, estetikk, gester, språk og spillestil i Sancthansnatten er sterkt inspirert av teatret på midten av 1800-tallet.

Ibsen var bare 24 år da han skrev Sancthansnatten. Dramatikeren in spe hadde åpenbart Shakespeares En midtsommernattsdrøm langt fremme i bevisstheten, for likhetstrekkene er mange og åpenbare. For det første kretser begge stykkene rundt fire unge menneskers kjærlighetsforviklinger som tilspisser seg på nettopp sankthansaften. Ibsens skrev inn en nisse som stedfortreder for Shakespeares Puck. Pucks ærend er å forvandle karakterenes virkelighetsoppfatning og lede dem i retning av den de egentlig elsket, og Ibsens nisse har så å si identisk funksjon. Ibsen ser ut til å ha lånt mesteparten av rammefortellingen for så å overføre den til en norsk kontekst. Som etablert dramatiker gremmet han seg over dette og ville helst bare glemme hele Sancthansnatten. Det er ikke vanskelig å forstå, for skuespillet var ikke bare lånt, men også veldig, veldig mye dårligere enn originalen. Selv her i Norge, med det vennlig stemte sinnelaget vi har overfor vår litterære nasjonalskatt, er det vanskelig å betrakte Sancthansnatten som annet enn en frekk omskriving av Shakespeares ikoniske komedie. Samtidig kan man forstå at Ibsen gjorde noe slikt helt i starten av sin karriere. Antakelig så han prosjektet mest som en skoleøvelse i å bygge opp dramatisk struktur.

Handlingen i Sancthansnatten utspiller seg på en gård i «Thellemarken» (Telemark). Johannes og Juliane har forvillet seg inn i en forlovelse, men vil ikke egentlig ha hverandre i det hele tatt. De møtes til sankthansfeiring sammen med blant andre Johannes’ studiekamerat Julian Poulsen og Julianes stesøster Anne. Men så dukker altså denne lumske nissen opp og drypper ekstraktet fra en trylleurt i punsjen de drikker! Herfra begynner merkelige ting å skje.

Komikk i dissonansen mellom Ibsens tid og vår På IBSEN Museum & Teater er Sancthansnatten som sakset ut av 1850-tallets teaterestetikk. Scenografien er pappflat med kulissene malt på. Den forestiller inngangspartiet til et hovedhus og et stabbur, omgitt av overdimensjonerte markblomster. Foran, ved venstre side av scenen, står et piano. Her komplementerer en pianist stykkets handling jevnt og trutt med musikk av datidens komponister. Skuespillernes kostymer preges av knestrømper og vester med knapperad hos mennene og store kjoleskjørter hos kvinnene. Alt er holdt i lystige farger. Sceneteknikken er begrenset, og selv om det etter hvert forekommer en Laterna Magica-lignende skyggeteatereffekt, blir disse elementene selvsagt mer komiske enn imponerende.

For det er først og fremst komikken som oppstår i dissonansen mellom Ibsens tid og vår, som gjør forestillingen så morsom. Deklamatorisk replikkfremførelse, stilisert mimikk og en frontal og oppstyltet spillestil blir fremmed sett med nåtidens øyne. Det morsomste er imidlertid de ekspressive gestene. De brukes for å tydeliggjøre ordenes innhold, noe som blir merkelig endimensjonalt, men veldig gøy. Her er ingen dobbeltbetydninger, tvert imot er forestillingen preget av hengivenhet og inderlighet, noe som egentlig er ganske befriende å se på. I tillegg sliter karakterene med all verdens sjelekvaler: «Estetikken og nasjonalismen kjempet en kamp på liv og død i mitt bryst!» erkjenner Julian Poulsen (Andreas Tønnesland) på et tidspunkt, og dermed får han sagt noe om at vi befinner oss i brytningstiden mellom romantikk og realisme, et aspekt som kommer frem flere steder.

Når karakterene etter hvert får samlet seg for å drikke te, begynner det hele å nærme seg hattemakerens teselskap i Eventyrland. Te serveres i ørsmå kopper på et knøttlite bord mens skuespillerne poserer rundt det. Her er det lettere å konsentrere seg om hvordan ting sies enn hva, og skuespillerne må ta en del av skylden. Ensemblet er litt ujevnt. Selv om det er morsomt med alle raritetene, fokuserer enkelte av skuespillerne litt for mye på å demonstrere spillestilen. Det er unødvendig. Best blir det nemlig når spillestilen bare får smelte organisk inn i tolkningen, som hos Jonas Hoff Oftebro. Da blir forestillingen virkelig et titteskap inn til teateret på Ibsens tid. En annen liten hake er stemmearbeidet: Kun halvparten av skuespillerne har stemmer som bærer så sterkt at de hadde kunnet være skuespillere i Ibsens samtid. Mange artikulerer heller ikke godt nok til at det de sier, når opp til bakerste rad. Det er sikkert bare et spørsmål om øvelse, men burde vært arbeidet bedre med.

Alt i alt har likevel Sancthansnatten blitt en fornøyelig gavepakke til lattermusklene. Dette er en forestilling som er perfekt for ungdomsskole- og videregåendeelever og som bør kunne selge turistbilletter i fleng om sommeren. Her er det bare å konkludere med at vår kjære Ibsen er god, selv på sitt aller dårligste.