Til gruva skiller oss ad?

Med Mávssaheapmi, eller Hemn, som stykket heter på nynorsk, går det samiske nasjonalteatret Beaivváš rett inn i et tema som er like aktuelt i teaterets hjembygd Kautokeino som i store deler av Sápmi og verden forøvrig. Manusforfatter Sven Henriksen er ikke redd for å markere eget standpunkt, men bevarer en mangefasettert og troverdig fremstilling av dilemmaene som oppstår når spørsmålet om gruvedrift bokstavelig talt borer seg inn i lokalsamfunn.

Dramatisk nærbilde Handlingen følger en liten samisk familie som består av mor (Mary Sarre), far (Egil Keskitalo) og tenåringsdatteren Elle Sárá (Anja Saiva Bongo Bjørnstad), samt onkelen og venninnen Risten Biret (Ingá Márjá Sarre). Det kompakte persongalleriet røskes inn i gruvedebatten når en finsk gruveingeniør kommer til bygda for å overbevise dem om at gruvedrift er framtiden.

Far i huset, Nils Aslak, var med i Stilla og motstandskampen som satte samepolitiske spørsmål på kartet i forrige generasjon. Nå sitter han i rullestol etter et slag, bokstavelig talt som en paralysert tilskuer som ikke en gang kan gi sin verbale støtte til datteren og hennes meningsfeller. Gjennom en monolog får vi likevel høre fortvilelsen hans over ny inntrengning i områdene de kjempet for tidligere. Tenåringene er de som nå kjemper for markene, ledet an av Risten Biret som er fra en reindriftsfamilie og ikke aksepterer at noen skal komme utenifra og true deres framtid og rene natur.

Hvem er vi – etterpå? Gruvegeologen – som forøvrig er både lesbisk og vegetarianer – personifiserer en utløsning av konfliktene mellom dem som ønsker seg arbeidsplasser og dem som ønsker å ivareta arbeidsplassene i tradisjonelle næringer og naturen som allerede finnes. Hun kan ikke forstå hvorfor de ikke vil henge med i tida og få utvikling til bygda, noe som når et klimaks på et folkemøte i form av en musikalsk «battle». Til slutt blir hun sittende igjen alene, mens lokalsamfunnet som ikke fikk svar på spørsmålene forlater stedet.

Utenfra-blikket er både ufyselig og velspilt av Anitta Suikkari, som med alle mulige midler forsøker å vinne over lokalsamfunnet ved å alliere seg høyere opp i det politiske systemet. Selve staten glimrer hele veien med sitt fravær. Samtidig blir geologen gradvis tiltrukket og endret i dobbelt forstand, etter hvert som hun tilbringer lenger tid på dette stedet som egentlig byr henne imot.

Onkelen, som har tatt på seg rollen som tolk for gruvegeologen, ønsker seg nye arbeidsplasser etter at han selv mistet vaktmesterjobben i den stengte svømmehallen. Kostnaden på det personlige planet er derimot høy. I en scene hvor gruvegeologen klager på at folk ikke hilser på butikken og fryser henne ut, fordi de ikke ønsker det hun representerer velkommen, kommer det frem at det er onkelen, som har hele sitt liv i bygda, og ikke kan forlate det hvis prosjektet mislykkes, er den som løper den virkelige risikoen i relasjonen. Her, og flere andre steder i stykket, gir det overliggende spørsmålet fra programmet gjenklang: «Hvem er vi, når alt som finnes av verdi er hentet ut og anleggsmaskinene parkert?»

Musikk som driver Musikken er handlingsdrivende, og stykket veksler mellom sang, karakterdrama, fortellerstemme og monolog. Tidvis beveger skuespillerne seg i felles koreografi, men med en individualitet i bevegelse og tempo der de – enten det er tenkt slik eller ikke – reflekterer de forskjellene som er mellom dem innad i stykket. Selv om sjangervalg er noe stereotypt tilpasset unge og eldre generasjoner, gir spennet fra rock og rap og til klassisk joik variasjon og spenning, og er godt spilt og fremført på scenen.

Henriksen har en fortellerrolle og en scenisk tilstedeværelse som løfter musikkinnslagene og binder sammen trådene, på en nesten sosialantropologisk måte som tilgjengeliggjør de menneskelige og kulturelle grunnene til at gruveselskapets forsøk på å bringe «fremskritt» og «utvikling» ikke møtes med hurrarop. Det er et grep som fungerer godt, men det blir til tider uklart hvor han står i relasjon til de andre på scenen. Når han det ene øyeblikket ser på og betrakter, og i neste flytter elementer på scenen for å legge til rette for handlingen, blir det uklart om de utelukkende er hans skrevne karakterer, eller om det er en historie som utspiller seg uavhengig av hans fortellerrolle. Kanskje er det nødvendig for at handlingen skal flyte, men jeg savner en litt klarere indre sammenheng akkurat her.

Trend i tiden? Kaster man blikket tilbake i den virkelige verden er det ikke vanskelig å sammenligne historien med hvordan det svenske selskapet Arctic Gold i en årrekke har forsøkt å gjenåpne Biedjovaggi gruver i Kautokeino gjennom å legge press på skiftende kommunestyrer, eller å trekke paralleller til gruvekonflikter i andre deler av Sápmi. Det virker også å være en trend i tiden, der både Giron Sámi Teahter i Kiruna og det svenske Riksteatern nylig har satt opp teaterstykker som omhandler ressursutnytttelse og motstandskamp av ulike slag i samiske områder. Sistnevnte, Dagbrott, turnerer fremdeles i Sverige, med en form som er et kraftfullt og vellykket kunstverk og en brannfakkel inn i den svenske gruvedebatten. Med tre skuespillere i et uttall av roller, og en scenografi som består av hvitt papir, tusjer, kaffepulver og en rekke andre enkle ingredienser, blåser de liv i dramaene om utnyttelsen av samiske og svenske marker gjennom nære, korte portretter og en skarp politisk brodd. Den tilgjengeliggjør både aktuelle fakta, historisk tilknytning og personlige historier, formidlet med glimt i øyet og en humor som til tider blir hysterisk morsom, selv når poengen stikker i hjertet og sjela.

De to forestillingene er så forskjellige at det er vanskelig å sammenligne dem direkte, men de synliggjør at dette ikke er en problemstilling som kun omhandler ett sted, én bygd, eller ett lokalsamfunn. I ettervirkningene av protestene mot Beowulf Mining i Gállok i 2013, hvor samer og allierte blokkerte gruvemaskinene i den største protesten i Sápmi siden Alta-sakens dager, kan forestillingene sammen med en rekke verk innen samisk musikk, teater og billedkunst som setter gruvesakene på dagsorden med kunstneriske virkemidler. Når tenåringene i Hemn vurderer å sprenge en bro under et besøk fra Oslos høye herrer, er det også med klare referanser til forrige generasjons samepolitiske kamp. Beaivváš står altså midt nye kamper om viddene, som ikke bare er aktuelle i Finnmark, men hele veien fra sør til nord, såvel som på finsk og svensk side av grensene som deler Sápmi.

Større spørsmål Det Hemn lykkes aller best med, er å vise hvordan spørsmål om naturressurser og arbeidsplasser skaper store kløfter i små samfunn, og – skal vi følge historien i stykket – tvinger frem et valg mellom storsamfunnets «utvikling» og innbitt kamp for primærnæringenes ressursgrunnlag og tradisjonelle levesett. I forestillingen ligger det en hyllest til de som velger å kjempe for sitt levesett, samtidig som den ikke fremstiller dem utelukkende som helter eller purister. Familierelasjoner tøyes og brekkes nesten over i interessemotsetningene, og stykket ender i en snart forestående konfrontasjon hvor ingen kan spå om det er investeringsprofitten eller de unge samiske stemmene som går seirende ut.

Manuset hadde tålt å være litt lengre for å la oss bli bedre kjent med karakterene, men slutten, der dramaet forblir hengende i usikkerheten som så mange samiske småsamfunn på tvers av landegrensene lever i, er en god refleksjon av det som står på spill i Sápmi. I det den siste sangen avsluttes, legges det også en klar referanse til «Standing Rock» og Sioux-folket kamp mot oljerørledningen gjennom deres landområder i Nord-Dakota. Hendelsene i fiksjonen knyttes dermed til de reelle hendelsene på andre urfolks landområder, som også norske banker og interesser er med å finansiere. Det er en reell påminnelse om at også her, i Norge, har vi en kolonihistorie som fortsetter å gjøre seg gjeldende. Og der Mávssaheapmi/Hemn går over i teaterhistorien etter en lang turné på norsk, svensk og finsk side av Sápmi, bør verken ettermælet eller diskusjonene stilne.