Tentative trosbekjennelser

Om mennesker en gang slutter å be, tror jeg årsaken må være en av to: Enten har vi fått et utopisk samfunn uten mangler eller så er alt håp ute. Imidlertid er det verken endetidsfortelling eller ønskedrøm som utspiller seg i After the Last Prayers av Marie Rechsteiner, som presenteres av DansiT på Rosendal Teater. Til tross for tittelen virker forestillingen forankret i vår mangfoldige, og ennå relativt religiøse, nåtid. Gjennom dans, sang og musikk presenteres ulike uttrykk for åndelig søken og religiøse erfaringer som omgir oss i dag. Interessen for det åndelige er noe som for tiden gjenspeiles i Trondheims kunstfelt: Det finnes for eksempel en parallell mellom After the Last Prayers og kunstneren Markus Lanttos utstilling Reven tenkjer ikkje på Gud, som for tiden vises på Trøndelag senter for samtidskunst. Både forestillingen og utstillingen gir seg i kast med de store spørsmålene i tilværelsen og signaliserer samtidig at religion er noe mennesker kommer til å hanskes med i uoverskuelig fremtid.

Fremtidsbilder vs. hverdagstro

En slags fremtidsvisjon hintes det likevel til i Rechsteiners scenografi og Jenny Hilmo Teigs kostymer: De litt stive kostymene i svart og hvitt ligner en form for uniformer man kunne hatt på et romskip. Med sine platåstøvler og frynser ser utøverne ut som cowboyer fra fremtiden. En sølvskimrende, tjukk duk på bakveggen bidrar til romfartsestetikken. Mikrofoner henger fra taket, og på gulvet ligger det små hauger med noe som ligner krystaller. Kanskje er det stjernestøv eller – i tråd med den sjelelige tematikken – et hint om bevissthetsutvidende stoffer. Komponist Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck spiller tuba og synger, mens fem dansere – Rechsteiner, Edith Buttingsrud Pedersen, Ken Bruun, Nina Wollny og Sarah Fischer Luckow – beveger seg på scenen. Forestillingen består av flere partier som blant annet brytes opp ved at hver utøver forteller en personlig historie relatert til tro. Gjennom kraftig risting og hopping skapes assosiasjoner til både eksorsisme og eufori. Når danserne klynger seg sammen og beveger seg som én organisme, sendes tankene i retning massesuggesjon, men også fellesskap og omsorg. En mer personlig kaving med trosspørsmål synes å skinne gjennom når Wollny snurrer rundt og rundt i høy hastighet i et soloparti som er forestillingens crescendo.

Sekterisk høydepunkt

Et av forestillingens høydepunkter finner sted når Mobeck blåser hardt i tubaen som står med klokkestykket rett på gulvet. Lyden som oppstår er uendelig dyp og dunkel, og jeg kjenner vibrasjonene forplante seg i amfiet hvor publikum sitter. Klangen røsker i kroppen. Et annet godt parti er når danserne skildrer en sekt. Tidligere har bevegelsesmønsteret vært nokså introvert og statisk, og danserne har tilbrakt mye tid på gulvet. Nå reiser de seg opp, ser publikum i øynene og smiler mens de holder håndflatene ut mot oss, som om de vil vise at de ikke har noe å skjule. Det glassklare lydbildet er illevarslende, og lysdesigner Niklas Gerstner følger opp med sylskarpt lys. Danserne har et stivt glimt i øyet og gjør flytende, synkrone bevegelser. Åpenheten som signaliseres er såpass karikert at det hele blir mistenkelig, og stemningen blir ekstra suspekt når danserne gjør et poeng av hvor lett det er å bli med i gjengen deres. Jeg tror partiene ovenfor fungerer såpass godt fordi de er fokuserte. Mobecks tuba er intenst sanselig, mens i sekt-scenen spiller dans, lyd og lys på lag for å skape en spesifikk, helhetlig atmosfære. Resten av forestillingen er mer sprikende. Noen av de rykkete, robotiske dansesekvensene fremstår nokså generelle, jeg sitter med følelsen av å ha sett det samme bevegelsesmaterialet før. Utøvernes personlige historier varierer mellom det inderlige (sjelen som forlater kroppen etter døden), det klisjémessige (lys som bryter skylaget etter en storm) og det snåle (å lage popcorn som en måte å gjenopprette troen på seg selv, eller andre, på). Det oppstår også en motsetning mellom den science fiction-aktige estetikken og de alminnelige troserfaringene. Mangelen på en tydeligere ramme gjør det hele noe retningsløst.

Sterkere nærvær

Jeg skulle gjerne kommet tettere på det som skjer på scenen. På et psykologisk plan blir det kunstig når de norske utøverne snakker til publikum på engelsk, siden tekstene er såpass personlige. Den fysiske oppdelingen av scene og sal skaper også en distanse som jeg tror motarbeider forestillingen. Jeg husker hvordan jeg sto i fare for å bli siklet på av danserne i Harald Beharies Undersang, en annen ritualistisk danseforestilling som fant sted i et skogholt. Nå må ikke intimsonen nødvendigvis overskrides for at kunsten skal gjøre inntrykk, men når forestillingen kretser rundt åndelige spørsmål, hjelper det med en tydelig følelse av nærvær. Det er jo ellers et dyptloddende og allmenngyldig tema Rechsteiner tar tak i, som kanskje treffer spesielt godt i en konfliktfylt samtid som nå.