Teatrets flerspråklighet

Scenetekstivalen er en festival for ny norsk scenetekst i Tromsø som springer ut av stiftelsen Ferske Scener som forsker i problemstillinger om ny tekst og oppføring hele året. Foregangspersonene er ekteparet Kristin og Bernt Bjørn og Kristina Junttila. I samarbeid med Dramatikkens Hus i Oslo er Scenetekstivalens fokus å sette nyskrevne, ferske manus på dagsorden. Jeg bet meg merke i årets program fordi jeg syntes det var interessant at mange av årets tekster hadde et flerspråklig utgangspunkt, og det var grunnen til at jeg reiste til Tromsø. Fokus på lesning fremfor visninger gikk igjen i løpet av festivalen. Jeg ble bevisst på hvor lite det samiske, kvenske og arktiske rommer teaterlandskapet sør for Nord-Troms. I det hele tatt tenkte jeg mye på hvor lite jeg har hatt dette perspektivet med meg i min forståelse av ordene minoritet og flerspråklig. I møte med festivalens flerspråklige utforskning, følte jeg meg mer hjemme enn på lenge.

En pakke sigaretter Festivalens første lesning var gjort av Rebekka Nystabakk og Espen Østman av Jenny Svenssons tekst Hus. Svenssons bakgrunn som danser innen Laban-tradisjonen kom til syne i teksten i det jeg opplevde som en tekstlig koreografi. Teksten forlenger og strekker ut et øyeblikk der to karakterer sitter ute på en trapp og røyker. En gravid kvinne har solgt et hus som hun har arvet av sin døde bestemor. Vi får høre kvinnens indre monolog der hun skildrer minner hun har fra huset og hvordan hun i møte med kjøperen også er engstelig for at han vil komme til å forandre det med nye møbler og oppussing. Teksten rommer en slags runddans mellom kvinnens nostalgiske minner og mannens forståelse av at overtagelsen av huset er tøff for henne, noe som forblir usagt dem imellom. I tråd med dansens evne til å insistere på et bilde, gjenta bevegelsene til du begynner å se noe nytt eller forsøke å skape dissonans ved fravær av spenning – lå dissonansen her i det at begge karakterene røyker vel vitende om at kvinnen er gravid.

Samisk slampoesi og faglig program Under faglig kafé andre dagen, ledet av primus motor Kristin Bjørn, holdt Ida Løken Valkeapää et performanceforedrag om hekseforfølgelsene i Nord-Troms. Alle i publikum fikk et navn på personer som ble drept i historien. Da navnet man hadde fått tildelt ble ropt opp, måtte man reise seg og stå til alle hadde fått ropt opp sine utdelte navn. Kristina Junttila forsøkte, via Zoom fra Finland, å skape mindre avstand til publikum ved at hver enkelt av oss hadde en papirpose under stolen med en kongle og en tyggis. Vi rullet på konglen og tygde finsk tyggis.

Da Siri Broch Johansen/Juho Sire čállá fremførte slampoesi-diktet Park, om vindkraft og gruver på samisk land – hørte jeg sinne i stemmen hennes. Hun leste utdrag fra boken Brev til kommisjonen (2020), en bok bestående av personlige brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Dette er en kommisjon oppnevnt av Stortinget som skal granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Det korte innslaget til Broch Johansen ga et innblikk til historiene til mange samer inkludert forfatteren selv. Enkelte brev er ikke oversatt – et bevisst valg fra forfatterens side. Da hun leste det ene brevet på samisk ble jeg nødt til å lytte. Lytte og sanse diktet på en helt annen måte.

«Goarrugoađán. Álggus fiera. Hábmen, liibmen, goikadan dan. Ja de álggán hábmet ges láđđi fiera ala. Juoga nu geavvá barggadettiinan. Go mii sámástit. Buohkat. Ollesáigge. Ii oktage šikko min, ii oktage suhta, ii giige daja ahte leat dál gul su olggošteamen. Lea dušše somá, buorre, fiinnis ja liekkus ovttastallan.»

– Utdrag fra Brev til kommisjonen

Professor i teatervitenskap ved Universitetet i Bergen, Knut Ove Arntzen, holdt et foredrag om den arktiske lesningen som ofte overses, eksempelvis i Ibsens Fruen fra havet der sjømannen Den fremmede, som Ellida til slutt ikke velger i valget mellom ham og sin mann Doktor Wangel, er kvensk. Tale Næss snakket om en større utforsking av scenetekstens muligheter for notasjoner, representasjon, utfordring av åndsverklovsystemet der tekstverket ikke har eierskap og en større nedbryting i tekstens autoritet samt muligheten for hva flerspråklighet innen teater kan være om vi utvider begrepet til å gjelde fysikalitet og det visuelle. I konteksten til teaterinstitusjonene er denne flerspråkligheten mer begrenset mens motsatsen i det frie feltet bryter eller sidestiller hierarkier som dermed blir grensesprengende.

Scenetekstens mulighet for flerspråklighet Muohtadivggažat/Lyden av snø av Rawdna Carita Eira ble fremført på fire språk – norsk, russisk, engelsk og samisk – og var et godt eksempel på scenetekstens flerspråklige muligheter. Forestillingen lages i samarbeid med Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš og skal ha premiere i juni 2021 på Festspillene i Nord-Norge. Handlingen utspiller seg i flere tidsperioder, og en sykkel blir bindeleddet mellom en fortid og nåtiden, representert av flyktningene fra Syria som syklet inn til Norge fra Russland. Mary Sarre, Ekaterina Bespalova, Bernt Bjørn, Ivar Beddari og Eila Ballovara Varsi sto på scenen. Rawdna Carita Eiras tekst blander poesi og fortelling. Hun er selv flerspråklig med bakgrunn i det samiske, norske og skogfinske.

Muohtadivggažat/Lyden av snø var vevet i skuespillernes arktiske morsmål med innslag av vakker joik som et gjentagende musikalsk tema som vekselvis ble fremført av Sarre og Ballovara Varsi. I enkelte partier var det en summing av stemmer på ulike språk, noe jeg syntes var et interessant grep. Selv om jeg ikke forsto et par av språkene fant jeg det ikke problematisk. For inni meg rommer jeg min egen flerspråklighet som oversetter følelsesregisteret skuespillerne formidler til det urmenneskelige. Jeg forstår nødvendigvis ikke alt, men likevel så forstår jeg. Muohtadivggažat/Lyden av snø – var på et særdeles høyt nivå jeg ikke helt har språk til å forklare, men som traff tårekanalen.

Å bli fratatt et språk som tilhører en Vanja Hamidi Isacsons brukte egne opplevelser fra da hun jobbet med flerspråklighet i teatret i Malmø i 2007 som utgangspunkt for teksten Asia/Ärende: Kaarle vihtori turunen. Ida Løken Valkeapää, Fanny Bjørn og Ivar Beddari leste bruddstykker av teksten. Deretter var det en samtale mellom Isacson og Kristin Bjørn som satte Isacsons arbeid med flerspråklighet i kontekst av dramaturgiske valg. Vi så også et utdrag av en innspilt versjon av forestillingen på lerretet. Forestillingen bygger på Isacsons personlige erfaringer med å undersøke sin morfars skjebne. Han reiste fra Finland til Russland på 1930-tallet for å søke arbeid, men havnet i fangenskap. Han ble mistenkt for å være terrorist – et problem hun ser flere flyktninger og innvandrere møter i dag. Hennes familie fikk aldri et klart svar på hvordan morfaren døde.

I handlingen gir Vanja Hamidi Isacson protagonisten et tilnærmet likt navn som sitt eget, Tanja – en jente som leter etter svar om sin morfar i arkivet. Hun er svensktalende og kan ikke finsk. Den finske teksten blir i handlingen til et kor, da utdraget på videoen hadde mange aktører som talte arkivteksten. Teksten var i større grad i fokus enn det visuelle, som en orkestrering av tekst og språk. Til tross for dette ble flerspråkligheten begrenset hva angår teaterets visuelle språk.

I teksten blir finsk representert som et byråkratisk og politisk maktspråk, og viser kanskje til hvordan relasjonen mellom svensker og finsker har en konfliktfylt historie. Kanskje den også viser sårheten i å innse at man har tapt et språk som tredjegenerasjons finsk innvandrer i Sverige. For de som ikke kan finsk blir det lettere å forstå Tanjas frustrasjon og forvirring, men for de som kan finsk blir opplevelsen en helt annen, som Isacson bevisst bruker som et grep. Å identifisere seg som finsk-svensk er noe Isacson fortalte hun ikke ble bevisst på før i voksen alder.

Nyslått kvensk teater Ifølge Store Norske Leksikon har det vært innvandring til Norge siden omkring år 900. Den store tilstrømmingen av arbeidskraft fra våre naboland kom fra 1800 til 1920, det inkluderer finske innvandrere som bosatte seg i Nord-Norge, kalt kvener eller norskfinner. Skogfinnene på Østlandet innvandret fra Finland på 1600-tallet. Likevel er det innvandringen fra 1960-tallet og frem til dagens flyktninger som står vårt kollektive minne nærmest når vi snakker om innvandring. De ulike samiske språkene og kvensk har, grunnet politikken majoritetsnordmenn har ført mot dem, hatt vanskeligere kår enn hva de burde hatt. Et tap for Norge, som faktisk er et flerspråklig land.

Det nyetablerte Kvääniteatteri – Kventeater viste et komisk utdrag. Her var det flerspråklighet i utvidet forstand der Astrid Serine Hoel fremførte en monolog på norsk og tulleengelsk med dansebevegelser som viste til jazz, hiphop og andre sjangre. Ørjan Steinsvik og Ivar Beddaris kroppsspråk hadde et pantomimisk uttrykk i tillegg til tekst på norsk og kvensk, eller finsk da, ettersom Beddari behersker finsk bedre enn kvensk, ifølge Frank Jørstad, som stilte publikum spørsmål i etterkant av visningen om hvordan vi opplevde å høre innslag på et språk mange ikke kan. Det var ikke i seg selv problematisk, men det oppstod en debatt mellom de kvenske i salen. Pensjonisten Torbjørn Naimak, som engasjerer seg i kvensaken som styremedlem i Tromsø kvenforening, poengterte at det viktigste ikke var hvor kvensk eller finsk språket ble fremført på, men at det kvenske og norskfinske miljøet måtte stå samlet som minoritet for å styrke kulturarven på sikt.Blant annet hadde visningen innslag av en lydinnspilling av Kari Slaatsveen, som Jørstad beskrev som nyslått kvensk.

Apropos oppdagelsen av ens egen identitet som noe annet enn “helnorsk”, kvelden før fortalte Bernt Bjørn noe tilsvarende på scenen om da han oppdaget at han var same. Det var i forbindelse med et morsomt innslag fra Bernt og broren Stein Bjørn, som fremførte en vorring. Vorring eller jåssing ble forklart som en tradisjon utbredt i Nord-Norge med improvisatorisk fortellertradisjon, som enkelte samer ser tett knyttet til sin identitet.

Bakgrunnen for etableringen av Kvääniteatteri – Kventeater er at kvensk kultur og språk er sterkt truet etter lang tids fornorsking. Et teater kan bidra til bevaring av kultur og språk, samt skape innsikt i minoritetsspørsmål vi først nå har begynt å øke bevisstheten rundt – og viktigst av alt – begynt å se verdien av. Et prosjekt jeg håper vi kritikere på Østlandet vier en likestilt oppmerksomhet til fremover.

Normer som begrenser eller åpner oss For meg var det interessant å høre om de ulike personene som snakket om når de oppdaget at de stammer fra et naboland eller urbefolkningen. Det er tett knyttet til Norgeshistoriens mørke kapitler jeg mener man ikke har tatt et skikkelig oppgjør med. Er det noe jeg har lært, så er det hvordan normer kan bidra til å begrense eller åpne et samfunn. Vi er muligens i en tid der vi er på vei til å åpne oss. Teatret har alt å vinne på å romme en større normbevissthet om det flerkulturelle og flerspråklige Norge fordi kulturen sosialiserer oss inn i opplyste sfærer og har derfor ekstra stort ansvar. Men det kan også virke begrensende også uten egentlig å ha det som hensikt. Det er bare mangel på forståelse og resultatet av et tankemønster institusjonsledere må arbeide hardere for å komme ut av.

For å trekke linjer til min egen minoritetstilhørighet, både kulturelt og i grad av melanin i huden min, som kritiker og dramaturg i møte med kulturbransjen: Jeg merker et økende fokus på meg som “minoritetsekspert”, der denne nytegnede kompetanseboksen jeg føler meg plassert i har begynt å føles trangere. Derfor er jeg redd at en dramatiker med eksempelvis samisk tilhørighet skal bli låst i “alltid” å skrive om det samiske og satt i sin minoritetsboks. Norge, som et flerspråklig land, er på mange måter kulturfattig. Fordi minoritetene blir begrenset til – vel, minoritet. Her går vi glipp av større rekruttering av talenter i kulturlivet om man er mer mangfoldig. Verdien mangfold har for kulturinstitusjonene er å nå ut til flere – man tjener penger på det. Jeg har muligens tråkket feil i løpet av denne teksten, om kulturer jeg kan for lite om, og er villig å lære og forstå bedre. Fornorskningen av det samiske og kvenske folket er lik hvitvaskingen jeg som melaninrik minoritet har utført på meg selv. Så er spørsmålet: Hvordan kommer vi oss dit hen å bli et mangfoldig multikulturell og polilingvistisk (teater)samfunn i sameksistens, som kan romme hverandres ulikheter uten å polarisere? Jeg har ikke et genialt svar på dette spørsmålet, men jeg vet at jeg ikke alltid likestilles som en med en bred kompetanse, men låses grunnet en oppfatning på bakgrunn av hudfargen min. Hadde jeg vært hvit ville jeg muligens gjort som eksemplene jeg har vist til – holdt min flerkulturelle identitet skjult. Scenetekstivalen viste hvor rik Norge er med sin flerspråklighet, og det skal bli spennende å se hvor raskt resten av landet klarer å holde takt med denne grensesprengende utviklingen. Grensesprengende i den forstand at scenekunsten potensielt kan bevege seg ut i uoppdaged og vakker kunstterreng.