Teatermisjonæren

Det er spennende tider ved Agder Teater. Eller, for å være helt korrekt, Kilden Teater- og Konserthus. For i 2011 flyttet Agder Teater inn under samme tak som Kristiansand Symfoniorkester og Opera Sør – og sammen utgjør de Kilden.

Selv om det er fem år siden de tre organisasjonene fusjonerte, tar det tid å utvikle et samarbeid og en bærende form. Derfor er utfordringene for teatersjef Birgit Amalie Nilssen, som har hatt stillingen siden 2014, nokså annerledes enn for mange andre teatersjefer i Norge. For henne handler det ikke bare om å styre Agder Teater-skuta etter sin egen nese, men også å se hvordan man kan få mest ut av teateret i fellesskap med de andre på Kilden.

– Mye av arbeidet mitt som teatersjef er fortsatt relatert til fusjonen, og vi er inne i en spesiell strategiprosess akkurat nå, forteller Nilssen til Scenekunst.no.

– Vi har nettopp fusjonert – hvor skal vi så? Jeg har mange tanker om hva jeg vil med Agder Teater i Kilden, men det som er enda viktigere er å finne ut hvordan vi kan få best mulig innpass her. Hva kan vi skape innenfor denne fusjonen? Og ikke minst handler det om å vise de som var motstandere av fusjonen at dette er en organisasjonsform som fungerer, og få folk til å omfavne Kilden.

Samproduksjon Nilssen innrømmer at hun hittil har vært bevisst på å sette opp forestillinger med lav terskel, for å få med seg publikum inn i huset.

– Som regionteater skal vi fenge hele befolkningen, og det mandatet tar vi på alvor, sier hun.

Likevel mener hun at det nå er på tide å se videre fra de brede produksjonene og ta med seg publikum derfra på reiser som går på tvers av sjangrene. Hun forteller at Agder Teater framover kommer til å satse på samproduksjoner med operaen og orkesteret.

– Nå skal vi skape helt nye ting sammen. Og vi skal i større grad rendyrke både det nyskapende og grensesprengende, så vel som det klassiske, sier hun.

Nilssen forklarer at når de setter opp forestillinger tilhørende et klassisk teaterrepertoar, så skal de gjøre det etter enda renere linjer enn tidligere – dette parallelt med at de skal lete etter nye uttrykk sammen med opera og orkester.

– Jeg vil skape mer i det sjangeroverskridende feltet, og egentlig er min drøm en dag at alle produksjoner skal involvere opera, teater og orkester. Men det er viktig å presisere at det er min visjon, ler hun.

– Jeg jobbet mye med å kombinere opera, klassisk musikk, nytt teater og dans før jeg kom hit, og jeg synes det er viktig å leke med nye former og kombinasjoner.

Hun henviser blant annet til sin avslutningsforestilling etter ti år som teatersjef i Haugesund, Transparens. Det var en vandreforestilling gjennom rådhuset i byen. Den ble satt opp i sammenheng med grunnlovsjubileet, handlet om barns rettigheter og tok for seg de mørkeste sidene av vår 200 år gamle historie.

– Her hadde vi barn i dresser som stengte voksne publikummere inne på ordførerkontoret, og de fikk ikke lov til å gå før de hadde spist opp ertene sine. Vi plasserte operasangere nede i kumlokk, hvor de stod og sang. Lydbildet var blant annet av komplisert atonal musikk, og skuespillere, musikere og dansere sydde alt sammen, forteller Nilssen med entusiasme.

– Fordi vi satt alt inn i en sammenheng, så ble det tilgjengelig for publikum, og de oppfattet ikke hvor komplisert det kanskje egentlig var. Og dette viser at det ikke er noe som er for krevende for publikum. Så for å nå fram, kan man enten bruke et repertoar som i seg selv er tilgjengelig – som jeg har gjort fram til nå ved Agder Teater, eller så kan man ta et hvilket som helst repertoar og gjøre det tilgjengelig. Og nå tror jeg at tiden er inne for det siste.

Nilssen sier at målet nå er å ta for seg mer krevende ting, men gi publikum en inngang. Hun understreker at huset fortsatt skal være for alle.

Folkeliggjøre Det å ta tak i elementer fra virkeligheten, slik som de gjorde i Transparens, og skape uttrykk som er halvdokumentariske, er noe Nilssen er veldig glad i.

– Det som skjer i krysningspunktet mellom fiksjon og virkelighet er utrolig spennende. Akkurat nå jobber vi med et stykke som har arbeidstittelen Anne Franks søsken – hvor vi bruker intervjuer med 20 flyktninger og vever deres historier inn i et fiktivt plot, forteller hun.

Ved å lage teater på denne måten mener Nilssen at man skaper flere knagger for publikum å henge materialet på, som gjør at man forhåpentligvis minsker avstanden til teateret, og spesielt avstanden det folk anser som smalt.

– Ønsket er å folkeliggjøre nyskapende scenekunstuttrykk. Enn så lenge gjør vi denne typen prosjekter i liten skala – Anne Franks søsken skjer for eksempel på intimscenen –, og så er håpet å få med hele huset etter hvert.

Nilssen beskriver Kilden som et hus hvor takhøyden er stor for prøving og feiling.

– Vi blir gitt muligheten til å finne veien mens vi går, og det er en gave å få jobbe på den måten, sier hun.

SPOR For Nilssen er det prekært å ha god kontakt med sitt publikum – spesielt med tanke på den digitale boblen mange av oss lever i. Derfor er det viktig å inkludere folk på flere måter enn kun å få dem til å kjøpe billetter. Det dreier seg om å gjøre publikum til en aktiv del av teateret og gi dem eierskap.

Dette kan for eksempel gjøres ved at publikum er med på å skape, som nevnt over, at de vandrer rundt og aktiviseres fysisk, eller at de inviteres med på scenen, som i prosjektene under paraplyen Kilden Dialog, der det oppstår kunstneriske møter mellom profesjonelle aktører og mennesker som vanligvis ikke ville stått på scenen.

– Her er prosjektet Fargespill en stor begivenhet hvert år, så vel som SPOR – hvor elever med funksjonshemninger spiller nyskrevet musikk sammen med orkesteret, sier Nilssen.

Fargespill startet i 2004 som et bestillingsverk til Festspillene i Bergen, men er i dag en selvstendig stiftelse som arrangerer 15-20 forestillinger hvert år over hele Norge og i utlandet. Fargespill Kristiansand bygger på konseptet fra Bergen og spilte sin første forestilling i 2014.

SPOR er Kildens eget prosjekt, en forestilling som viser samspillet mellom ungdom med ulike funksjonsnedsettelser, ungdom på videregående skole og musikerne i Kristiansand Symfoniorkester, bygget rundt verket SPOR komponert av komponist og klarinettist i orkesteret, Stig Nordhagen.

– På en av SPOR-konsertene ble ei jente som sitter i rullestol, som alltid har hatt en drøm om å bli danser, båret rundt i stolen til musikk av orkesteret. Og de andre fulgte hennes bevegelser, som ble koreografien. Dette skaper sterke kunstneriske møter.

Viktig førsteinntrykk Det er med stort engasjement Nilssen forteller om det arbeidet hun både har gjort og skal gjøre med Agder Teater. Man skjønner godt hvorfor hun har kalt seg selv for en teatermisjonær. Hun brenner virkelig for at alle skal få oppdage teatrets underfulle verden.

– Jeg havnet i teatret litt tilfeldig. Jeg kunne like gjerne ha vokst opp og syntes at klassisk teater er noe drit, så det er bare flaks at jeg har oppdaget at scenekunstverdenen er så spennende. Du kan si at jeg har blitt scenekunstfrelst, og det gir meg ekstra drivkraft til at andre skal oppleve det samme, sier hun.

Hun forteller om et Kilden-prosjekt i Den kulturelle skolesekken (DKS), der teatret spiller for alle elevene i 1-10 klasse i Vest-Agder, og for mange i Aust-Agder. Målet der er å gi barna et godt førsteinntrykk av teater, og at de skal få lyst til å komme tilbake.

– I vårt samarbeid med DKS har vi ett mål: Alle som ser forestillingen, skal få lyst til å komme på teater igjen. Og vi legger ikke lista høyere enn det, som betyr at det er et nokså tilgjengelig tilbud vi kommer med. Når de kommer og besøker oss igjen, kan vi utfordre dem mer, sier Nilssen.

– Regionteatrene er det første møtet med scenekunst for mange – og det er et arbeid ingen andre kan gjøre for oss. Alle som vet hva scenekunst kan gi, de kan også reise til den. Men førsteinntrykket er det vår oppgave å gi. Og jeg tror at alle elsker scenekunst – de bare vet det bare nødvendigvis ikke ennå. Det er vårt privilegium å vise dem det.