Teater som brekkstang

Den luftige foajeen på flotte Grålum ungdomsskole passer godt til interaktivt teater. Et stort amfi ned mot en flat scene på gulvet har plass til hele 8. og 9. klasse. I In Search of Democracy 3.0 er målet for forestillingen å lete etter en rettferdig måte å fordele makt på, og for at dette skal skje, må noe endres i dagens demokrati. Premisset for forestillingen er at det greske demokratiet var versjon 1.0, og dagens representative demokrati er versjon 2.0. Nå er demokratiet ødelagt, eller i ferd med å bli det, og vi må lete etter et demokrati i versjon 3.0. En engelskspråklig versjon skapt av det nederlandske kompaniet New Heroes ble vist i Norge i 2021. Denne norskspråklige versjonen av forestillingen er utviklet spesielt for ungdomsskoleelever, og hadde urpremiere 20. november. Den er produsert av Østfold Internasjonale teater, og er nå på turné i Østfold i regi av Den kulturelle skolesekken. I Nederland er forestillingen blitt spilt for bedrifter, kommuner og folkemøter. Hele ideen er at den skal fungere som en brekkstang til videre diskusjon og refleksjon. Scenografien er begrenset, og skuespillerne går i vanlige klær. Her er det deltakelsen som får full oppmerksomhet mens en stor skjerm i bakgrunnen viser slides med overskrifter og stikkord. Lydbildet (Niels Kuiters) setter fra starten pulsen med en blanding av energisk musikk og sitater med fraser som "extremely dangerous" og "democracy is the worst form of government, except for all the others" over anlegget. Lyset i salen er på, og elevens reaksjoner veksler mellom tankefullhet, ønske om å provosere og usikre smil.

"Føler du at din stemme blir hørt?"

Idet elevene kommer inn, får de utdelt et stemmekort. Grønt for «ja», rødt for «nei», og gult for «vet ikke». Her får alle en stemme, bokstavelig talt. Gjennom hele forestillingen må publikum aktivt ta stilling og bruke stemmesedlene ved å løfte dem høyt opp i lufta. Da kan skuespillerne foran på scenen lett se omtrent hvor mange som støtter et utsagn eller en påstand. "Føler du at din stemme blir hørt?", spør en skuespiller. Elevene roper først, men så skjønner de at de skal løfte stemmekortet sitt. 90 prosent løfter det røde kortet – de føler ikke at deres stemme blir hørt. Det setter tonen. Dette handler om ungdommenes opplevelse av demokrati. Skuespillerne Jarl Flaaten Bjørk, Marthe Sofie Løkeland Eide og Bendik Østby Johannessen leder publikum gjennom et interaktivt løp der vi inviteres til å tenke, delta og stemme. På to og et halvt minutt blir vi ført gjennom 2 500 år med demokratihistorie. Fra den spede begynnelsen i Athen til den franske revolusjonen og kvinners stemmerett, helt frem til i dag. Elevene får gjette underveis. Skuespilleren stiller et spørsmål, og elevene rekker opp hånda for å svare. En skuespiller løper opp med mikrofon, og eleven får ordet. Den historiske gjennomgangen illustreres med en pedagogisk tidslinje: En tråd er strukket tvers over scenen, og hver periode eller hendelse får et ark med stikkord og et illustrerende kunstverk. Direkte og humoristisk avbryter skuespillerne hverandre: "Alle skulle ha stemmerett – men hva med kvinner, innvandrere og slaver?" Historien gir en kjapp oversikt og tvinger publikum til å tenke over demokratiets paradokser. Det får meg til å tenke at det demokratiet vi har nå kanskje bare er et blaff i verdenshistorien. Samtidig nyanserer aktørene historien vi lærer på skolen: Demokratiets røtter finnes ikke bare i Hellas, men også i Midtøsten og hos australske urfolk. Dette bredere perspektivet åpner for refleksjon: Hva er demokrati egentlig? Kan et demokratisk sinnelag være en del av vår natur? En spire av håp blusser opp hos meg. Autokratiske tendenser vil komme og gå. Krig og konflikt vil aldri bli borte. Men kanskje kan et ønske om at folk skal styre sine samfunn i fellesskap likevel være noe universelt som bor i oss?

En plattform for deltakelse

En av forestillingens styrker er hvordan den gir elevene en reell følelse av å bli hørt. Når de settes til å diskutere spørsmål som "Hvordan ville Norge sett ut som diktatur?" og "Hva er verdier vi ønsker å ha i vårt demokrati?", tas alle innspill alvorlig. Når en elev roper "billige bananer!", spør skuespillerne: "Fair trade, da? Skal arbeiderne som dyrker bananene få gode arbeidsvilkår?" En annen foreslår gratis skolemat, en tredje leksefri, mens en fjerde vil redusere skattene – og får raskt spørsmål tilbake: "Hvordan skal vi ha råd til gratis skolemat uten skatt?" Skuespillerne holder diskusjonen levende og inkluderende, uten å nedvurdere ungdommenes meninger. Selv de mest tullete forslag blir snudd til noe konstruktivt. Dette er en styrke i forestillingens demokratitema: Alt blir lyttet til, og alle får plass. Regien og dramaturgien er strukturert rundt interaktivitet. Forestillingen løfter teatrets tradisjonelle rolle som demokratisk arena. Den krever noe av sitt publikum, men gir desto mer tilbake. Minimalismen – fraværet av kulisser og rekvisitter – lar demokratiets idéer og elevenes stemmer stå i sentrum. Dette er teater som utfordrer mer enn det underholder. Skuespillernes livlige energi smitter over på elevene. Mot slutten av forestillingen deles elevene inn i grupper basert på tre prioriteringer for demokratiet: teknologiens rolle, globalt ansvar, og makt til de unge. Skuespillerne avslutter som representanter for hvert sitt standpunkt oppå hver sin svarte boks, à la Speakers’ Corner. Elevene stiller seg ved den de er mest enig med. Det blir en litt brå, men symbolsk avslutning som understreker fellesskapets verdi.

Teater som demokratisk funksjon

In Search of Democracy 3.0 viser hvordan teater kan være en demokratisk plattform. Det minner om klassiske borgerråd hvor deltakerne får stemme over saker som betyr noe for dem. Forestillingen gir også internasjonale perspektiver, og vi får høre om den estiske byen Tartus ordning med å la innbyggerne bestemme direkte over én prosent av budsjettet. De forteller også om mennesker som bruker tiden og kreftene sine på å gi den stemmeløse naturen en politisk stemme, som Ambassade van de Noordzee, eller Nordsjøens ambassade, som løfter Nordsjø-naturens interesser i politiske beslutningsprosesser. Samtidig som jeg imponeres av hvordan produksjonen unngår å moralisere overfor ungdommenes nærsynthet, peker forestillingen mot noen store utfordringer demokratiet står overfor. Polarisering og hverdagsliggjøring av ekstreme holdninger preger samfunnsdebatten. Mens ungdommene i salen er opptatt av de nære ting, blir jeg minnet om hvor viktig det er å se det store bildet: Demokratiet er ingen selvfølge. Det kjennes paradoksalt å kjøre på fine motorveier til en moderne skole, kjenne på voksen takknemlighet for et samfunn som er bygget opp rundt verdier som sosial rettferdighet, solidaritet, likestilling, tillit til institusjoner og rettsvesen samtidig som jeg vet at vi står overfor en voldsom, internasjonal høyredreining i politikken, en dreining som kanskje også henger sammen med at unge ikke lenger leser nyheter (Kantars ung-undersøkelse 2024). Vi vet at de i stadig større grad prioriterer å bruke tiden sin på sosiale plattformer der underholdning står i sentrum, men der påvirkes de også av sterke politiske budskap som ofte er ensidige og splittende. Hvordan beskytter vi institusjonene som sikrer rettighetene våre og de verdiene vi gjerne tar for gitt i vårt samfunn? Det er skremmende å se at det skjer en hverdagsliggjøring av ekstreme holdninger. En amerikansk polarisering gir på sett og vis mening når man setter seg inn i frustrasjonen og desperasjonen amerikanere kjenner på. Men at disse holdningene får feste også i Norge, er vanskelig å svelge. I motsetning til USA har vi et lite, åpent demokrati med kort vei til makta, en sammenklemt lønnsstruktur, et solid sikkerhetsnett og sterke fellesskapsverdier. Å se amerikanerne nok en gang velge Trump til president er et eksempel på hvordan tilliten til institusjoner og demokratiet kan erodere. Når en leder åpent erklærer at han vil bygge ned statens institusjoner og viktige samfunnsfunksjoner, truer det samfunnets demokratiske kjerne. Det er til å begripe at diskursen har gått bananas og at folk sliter så mye økonomisk at de ikke føler de har noe annet valg. Men det er som om vi ikke skjønner at alle de verdiene og rettighetene vi tar for gitt, faktisk kan forsvinne. Det er slike grunnleggende utfordringer Company New Heroes vil rette søkelyset mot. Elevene er for det meste opptatt av banale problemer og løfter i liten grad blikket for å se hva slags samfunn de er del av og hva slags strukturer som omgir dem.

Ungdommens råskap er alles råskap

Når man er 14 år, setter man seg selv i sentrum. Det er mer et resultat av utviklingsstadium enn et bevisst valg. Ungdommene skal utforske sin egen identitet og finne ut hvem de er, og de retter oppmerksomheten mot seg og sitt. De er opptatt av egen frihet og retten til å ta egne valg. Men det er også en tid for moralsk oppvåkning og grunning over meningen med livet. Og en tid for å interessere seg for samfunnet rundt seg. Det er så prisverdig at skuespillerne som er på jakt etter Demokrati 3.0 ikke kritiserer ungdommene. Når jeg i etterkant spør produksjonen hvordan de blir møtt når de er på turné, forteller de at det er utfordrende stadig å møte de skarpe politiske spenningene og grenseløse uttrykkene som er blitt vanlige. Samtidig er det ikke bare ungdommer som er seg selv nærmest. Det er vi alle. Demokratiet krever deltagelse – og denne forestillingen viser hvor viktig det er å trene disse musklene, både for ungdom og voksne.